tirsdag 13. februar 2018

Det internasjonale gjennombruddet



”Det internasjonale gjennombruddet”
Av Terje Tvedt
Dreyers Forlag, 2017 (357 sider)

Dette er den mest omdiskuterte utgivelsen i den norske bokhøsten, og en uventet bestselger. Geografiprofessor, filmskaper og forfatter Terje Tvedt har rett og slett skrevet en historiebok som ikke likner noen annen. Med et perspektiv som både er originalt og kontroversielt har han hisset på seg store deler av det offisielle Norge, inkludert det meste av norsk venstreside. Til gjengjeld har miljøer på den innvandrerfiendtlige høyresiden trykket boken til brystet, her har de endelig funnet en seriøs akademiker som kan bekrefte det de har hevdet i 30-40 år.

Eller gjør Terje Tvedt det?

Denne leseren setter pris på boken. Den er svært ambisiøs i innretningen, som sagt original i perspektivet, og at den er kontroversiell er ikke akkurat noen ulempe på leselysten. Boken engasjerer! Det er sjelden du får en bok mellom hendene som kan gi deg så mange nye innfallsvinkler og ny kunnskap på felt som absolutt skal belyses med kritiske blikk. Her scorer Terje Tvedt allerede mange plusspoeng.

Det som følger er bare noen poenger jeg trekker ut av teksten, denne omtalen har ikke ambisjon om å være utfyllende. Dette illustrerer bare hvor perspektivrik boken er.

Et alternativt perspektiv på Norgeshistorien

Tvedts ambisjon er å skildre nyere norsk historie, og de endringsprosesser som har skjedd med Norge siden begynnelsen av 1960-tallet og frem til i dag. Dette gjør han ved å ta utgangspunkt i Jens Arup Seips foredrag ”Fra embetsmannsstat til flerpartistat”, som ble holdt i 1963. Foredraget oppsummerte Norges utvikling fra selvstendigheten i 1814 og nasjonsbyggingen som fulgte - ”det nasjonale gjennombruddet”, og til arbeiderbevegelsen gjennombrudd i første halvdel av 1900-tallet, som gjorde Norge til hele folkets stat.

Terje Tvedts misjon er å vise at bare et par generasjoner senere er Seips analyse blitt nærmest arkaisk. Norge på begynnelsen av 1960-tallet og Norge 50 år senere er to helt forskjellige land. Det er her Tvedts postulat om ”Det internasjonale gjennombruddet” kommer inn.

Tvedts kildegrunnlag er å finne i offisielle dokumenter, som Stortingsmeldinger, NOUer osv. Her finner han ideologien som i dag ligger til grunn. Sånn som jeg leser det er hans tese at den dreiningen som har skjedd, bort fra det nasjonale, over til den internasjonale orienteringen, er en elitestyrt dreining, som kom til oss utenifra. Det norske folk har aldri egentlig sluttet seg til dette, men har måttet akseptere utviklingen som noe ”naturgitt”, og noe som attpåtil er fremstilt som noe moralsk høyverdig, noe universelt, noe som egentlig ikke er egnet for diskusjon fordi det er så selvinnlysende riktig. Terje Tvedt leser læreplanene for skolen og ser at ungdommen er blitt nærmest indoktrinert i en bestemt retning. Var det noen som trodde at indoktrinering av skoleelever bare skjedde i kommunistland?

Globalisering som eliteprosjekt

Ja, dette er en kritikk av ”globaliseringen”. I Tvedts fremstilling er dette et eliteprosjekt. Her høster han naturlig nok applaus fra kritikere både på deler av høyre- og venstresiden. Siden Tvedt er opptatt av Norge er han selvsagt særlig opptatt av den norske eliten, og leseren vil finne masse interessant lesestoff om kjente navn som hopper fra parti, til organisasjoner, over til pressen, over i internasjonale organisasjoner osv. Elitesirkulasjonen er i det hele tatt et slående trekk ved utviklingen. Hvilket parti eller ideologisk grunnsyn disse elitemenneskene har er av underordnet betydning, for de har alle sammen adoptert den samme globale ideologien.

Sentralt i Tvedts ideologikritikk står bruken av ”menneskerettighetene”. Menneskerettighetstenkningen er i følge Tvedt en vestlig konstruksjon, men en rettighetstenkning som pretenderer å være universell. Tvedt vil vise hvordan menneskerettighetstenkningen misbrukes for å fremme vestlige interesser, og hvordan denne tenkningen legitimerer både kriger og påtvinger verden et vestlig, individualistisk tankesett.

I forlengelsen av dette, eller parallelt, tar forfatteren opp den betydning utviklingshjelpen har hatt i Norge. Utviklingshjelpen, eller bistandspolitikken, er en del av dette ”godhetsregimet” som den norske eliten er en del av, og som den henter mye av sin legitimitet og troverdighet fra. Tvedt kommer med mange konkrete eksempler fra norsk bistandshistorie. Disse ”godhetsmenneskene” sirkulerer mellom politikken (norsk og internasjonal), organisasjonene (norske og internasjonale), og media (som ofte fungerer som rene aktører, ikke som kritisk presse).

Innvandringslandet Norge

I omtalen av denne boken er det Tvedt skriver om innvandring noe av det som har fått mest oppmerksomhet, og som splitter. Globaliseringen (med folkevandringer som en konsekvens), menneskerettighetsimperialismen og bistandsregimet leder til stor innvandring til Norge, fra 1970-tallet og frem til i dag.

At Tvedt er skeptisk til det flerkulturelle samfunnet er klart. Skepsisen bunner i at han ikke kjøper forestillingen om at ”mye er forskjellig, men inni er vi like”, dvs. at alle mennesker i bunn og grunn deler et felles verdigrunnlag. Dette er den samme kritikken han retter mot menneskerettighetstenkningen, og som ligger til grunn for mye av bistandspolitikken. Dette er en faktor som forklarer de gjentatte fiaskoene som norsk bistandspolitikk er preget av.

Samtidig som Norge er blitt flerkulturelt vil Tvedt dokumentere at elitene har nedprioritert, ja til og med benektet at det finnes, en norsk kultur. Her henter han igjen ammunisjon fra Stortingsmeldinger og NOUer, samt taler fra regjering og konge!

Kontroversiell og stimulerende, men diskutabel

Det går år og dag mellom hver gang det kommer ut en bok som på denne måten utfordrer vedtatte sannheter og offisiell historiefortelling. Bare det gjør boken til en nødvendighet. Mye av det Tvedt skriver er originalt og det fortjener han honnør for. Men du trenger ikke godta alt, jeg syns at den delen som omhandler innvandringspolitikken er den svakeste.

Om noe trekker ned så må det være forfatterens skrivestil. Tvedt er ganske omstendelig og tidvis repeterende. Han er glad i lange setninger, dette krever en del av leseren, men det er til å leve med. Likevel kunne sikkert manus vært omarbeidet et par ganger til. Det er liksom som om poengene hamres inn noen ganger for mye.

Et stort pluss er det at forfatteren inkluderer et stort noteapparat. Det finnes også et stikkordsregister helt til slutt som gjør det enkelt å finne tilbake i teksten.