Sult

«Sult»
Av Martin Caparrós, oversatt av Christian Rugstad
Cappelen Damm, 2016 (650 sider)

Boken er blitt kalt «et mesterverk innen litterær journalistikk». Argentineren (i eksil) Martin Caparrós har reist på flere kontinenter og i mange land for å dokumentere et fenomen som hvert år tar livet av nesten 9 millioner mennesker, tilsvarende ett og et halvt holocaust, men som på langt nær får samme oppmerksomhet. Vi snakker om sult.

På mange måter er sult i dag en tilstand som få bryr seg om, og som nesten ikke er tema i nyhetsbildet lenger. Det er snart 50 år siden TVen sjokkerte med bilder av radmagre barn med oppblåste mager, da sultkatastrofen rammet Biafra. Det er over 30 år siden verdens musikkjendiser samlet seg til en global megakonsert for å samle inn penger til de sultne i Etiopia, igjen var det TV-bilder som traff Vestens samvittighet. Slike bilder ser du ikke lenger. Dagens sult betyr som regel en stille, snikende død, langt fra journalistenes oppmerksomhet. Vi blir fortalt at «nå går alt så meget bedre», men gjør det?

Martin Caparrós går til rette mot FN som hevder at tallet på fattige/sultne er redusert. Han viser at det stort sett dreier seg om triksing med tall, ved hjelp av nye definisjoner, nye måltall og kreativ bokføring. Faktum er at antall sultne/fattige er like høyt i dag som da målsettingen om å utrydde sult ble satt.

En milliard mennesker kjemper en daglig kamp for å få i seg nok mat med tilstrekkelig næringsinnhold for å kunne leve og utvikle seg normalt. Nesten like mange klarer det ikke. De vokser opp med både fysiske og mentale skader som følge av kronisk under- og feilernæring. Svært mange bukker under for bagatellmessige sykdommer som et friskt menneske knapt registrerer. Men dette er egentlig en glemt sak, svært få bryr seg. Riktignok er det flust av internasjonale organisasjoner som arbeider med saken, men en slutt på sultproblemene har vi ikke fått. Sulten er nemlig et strukturelt problem som krever radikale løsninger, løsninger som «verdenssamfunnet» ikke ønsker.

Martin Caparrós har skrevet en murstein om sult, drevet av en moralsk indignasjon som drypper jevnlig i teksten. «Sult» er en blanding av reiseskildring (Niger, India, Bangladesh, Argentina, Sør-Sudan og Madagaskar), politisk analyse og rasende kampskrift på vegne av jordens fattige. Inn i mellom skinner det gjennom at forfatteren ikke tror at sulten noensinne vil forsvinne, rett og slett fordi strukturene som styrer opprettholder og skor seg på å holde folk nede.

Alle som sulter tror på Gud

Som oppsøkende journalist har Caparrós reist og besøkt disse sultofrene, og prøvd å sette seg inn i deres situasjon. Gjennomgående er oppdagelsen av at de sultne ikke klandrer andre enn seg selv for situasjonen. De er ikke i stand til å rette anklagene mot myndighetene eller råtne systemer, nesten alle sultofrene ser på sin situasjon som Guds vilje eller straffedom, og bare Gud (i ulike varianter) kan gjøre noe med det, om han vil … Denne avmakten, denne skjebnetroen provoserer Martin Caparrós noe voldsomt. 

Kanskje de verste eksemplene finner han i India, landet med flest sultne mennesker. Som kjent er jo kyrne hellige, det faller ingen inn at kyr kan spises, det er tabu. På samme måte beskytter hinduismen mot å føle sympati med de sultne og fattige, fordi religionen forklarer et menneskes lidelse med at årsaken finnes i tidligere liv. Bedre er det ikke når han hudfletter Mor Theresa (fredsprisvinneren i 1979). Hennes liv og virke i Kolkata avkles og fordømmes som en nesten sadistisk lidelseshistorie. 

«Er det en tilfeldighet at det så å si ikke finnes ateister blant de mange menneskene jeg har intervjuet i forbindelse med boken?», spør han seg. Det er påfallende at alle som sulter er dypt troende. Gudstroen, overbevisningen om at den trøstesløse skjebnen er Guds vilje, er provoserende fordi den er en lynavleder som hindrer disse menneskene å se etter politiske årsaker til tragedien.

Samtidig kommer han han til viktige erkjennelser. Et sultent menneske har ikke overskudd til annet enn å jakte på mat, et sultent menneske mister drømmer, håp, tro, vilje og evne til å hanskes med situasjonen. En milliard mennesker har mer enn nok med å opprettholde eksistensen.

Kapitalismen er problemet

Martin Caparrós er klar på hva som er årsaken til det årlige holocaustet som sulten representerer: Kapitalismen. Det er utelukkende fordi verdens rikeste (personer og selskaper) tilraner seg ressursene og utbytter folkene at sulten finnes. Verden produserer nok mat til å fø 12 milliarder mennesker, så problemet er ikke mangel på mat, problemet er fordeling.

«Matens historie tok en skjebnesvanger vending i 1991, og ingen så det der og da. Det var året Goldman Sachs tenkte som så at vårt daglige brød kunne være en utmerket investering.» Caparrós er klar på at verdens sultne er prisgitt et globalt matmarked, der de rikeste fond og investorer spekulerer i matreserver og provoserer frem matknapphet for å presse prisene (profitten) opp. På råvarebørsen i Chicago spekuleres det i mat, som andre spekulerer i olje. Når prisene presses opp betyr det døden for millioner av verdens fattige, men tilsynelatende uten at noen ser noe umoralsk i dette.

På samme måte blir de fattiges jord kjøpt opp for å tjene utenlandske pengeinteresser som investere i landbruk. Produksjonen eksporteres bort fra der de fattige bor, og sendes til markeder langt borte. Lokalt jordbruk kan ikke konkurrere. Fattige land overøses med kreditt fra internasjonale finansinstitusjoner, for å betale gjeld må fattige nasjoner eksportere sin egen mat på internasjonale markeder. Her tas maten nesten bokstavelig ut av matfatet til den fattige lokalbefolkningen, og distribueres til de rikeste landene.

En svakhet ved boken

Dette er en bok som innbyr til understrekninger eller anmerkninger i margen. Leseren får tilgang til en stor mengde informasjon, og hvis du ikke noterer underveis kan mange gode poenger drukne i tekstmassen. Boken er omtalt som «et essay», den er en genrehybrid som er valgt for muligens å holde på leserens oppmerksomhet, men som også har sin pris hvis du i etterkant har lyst til å bruke boken som en argumentsamling.

Caparrós har valgt og ikke la seg hefte med å oppgi kilder støtt og stadig. Alt som finnes av referanser må du lese indirekte av teksten, der han f.eks. kan henvise til en FN-rapport fra 2001 om et gitt tema. Så må du selv evt. søke den opp på nettet. Jeg skulle ønske har journalisten Caparrós hadde valgt en mer «vitenskapelig» fremstillingsmåte, med fotnoter og konkrete kildehenvisninger. Alt som finnes av direkte litteraturhenvisninger er er liste over anbefalte bøker til slutt.