Tante Ulrikkes vei

«Tante Ulrikkes vei»
Av Zeshan Shakar
Gyldendal Norsk Forlag AS, 2017 (430 sider)

Boken kom ut i fjor og har solgt meget bra. Mitt eksemplar er 7. opplag, en indikasjon på at romandebutant Zeshan Shakar både har skrevet en god bok og har truffet en nerve i det lesende publikum. Har vi endelig fått «innvandrerromanen» som noen har etterlyst? I hvert fall er denne boken med på å løfte frem et miljø som ikke akkurat har vært godt belyst i skjønnlitteraturen, skrevet av en forfatter som er oppvokst i det samme miljøet.

«Tante Ulrikkes vei» er altså navnet på en gate i bydelens Stovner, preget av blokkbebyggelse, og med en høy andel beboere med innvandrerbakgrunn. Eller, det er jo gjerne foreldrene som har innvandret, de som vokser opp her er født i Norge, men identifiserer seg, og blir identifisert som, innvandrere. 

I romanen blir vi godt kjent med to av dem, Jamal og Mo (Mohammed), som bor i samme blokk, men som har ganske forskjellig utgangspunkt for å lykkes i livet. Zashan Shaker har valgt et grep som gjør at Jamal og Mo fører ordet selv. De blir valgt ut som deltakere i et forskningsprosjekt med tema «Kartlegging av hverdagen til unge i Groruddalen», og gjennom flere år, fra 2001 til 2006, sender de jevnlige hverdagsrapporter til Lars Bakken hos NOVA. Forskeren selv er helt perifer i historien, det er Jamals muntlige rapporter, som han spiller inn og oversender som lydfil, og Mo sine mer forseggjorte e-poster, som gir oss et dagbokaktig innsyn i livet til disse to.

Mens Jamal bor med en lillebror og en syk mor som ikke evner sine omsorgsoppgaver, er Mo heldigere stilt med en velfungerende familie. Mens Jamal strever på skolen og dropper ut på videregående, er Mo for et skolelys å regne, og belønnes med stipend for å starte på universitetet. En oppvekst i samme bydel, i samme blokk, og med «innvandrerbakgrunn», er likevel ingen garanti for en lik start.

Zeshan Shakar imponerer med sin realistiske stil, der særlig Jamals muntlige overleveringer, nitid transkribert fra lydfilene, er et romanspråk som vel aldri tidligere er brukt. Etter 50 sider lurte jeg på om jeg orket å lese videre, såpass sleivete og lite litterært føltes det. Men heldigvis fortsatte jeg, og interessen for Jamals historie bare vokste. Også Mo gjennomgår en stor utvikling, og møtet med vestkantungdommene han studerer sammen med viser den mentale kløften som finnes internt i Oslo og i Norge.

«Tante Ulrikkes vei» fortjener den oppmerksomhet og heder den har fått, romanen har en funksjon som øyeåpner. Men først og fremst er det en tekst som lykkes på sine egne premisser, original og gjennomført som den fremstår.

Forræderens guide til Nord-Korea

«Forræderens guide til Nord-Korea»
av Morten Traavik,
Aschehoug, 2018 (328 sider)

Morten Traavik har de siste ti årene engasjert seg i en rekke grenseoverskridende kunstprosjekter, mange av dem kontroversielle. En dokumentar laget av TV2 tidligere i år bar tittelen «Vår mann i Pyongyang», og det er Nord-Korea folk først tenker på når navnet Morten Traavik dukker opp.

Fra 2011 hadde Traavik en posisjon som offisiell kulturattaché for DPRK. Han tok med seg norske og internasjonale kunstnere til Nord-Korea, og nordkoreanske til Norge. For dette har han fått mye kritikk, bl.a. fra Civita, som nærmest har kalt ham «en nyttig idiot» for et totalitært regime. Høsten 2017, samtidig som nordkoreanerne gjennomførte en stor atomprøvesprengning, bestemte han seg for å bryte all kontakt. Han følte seg ikke lenger trygg.

Traavik har besøkt Nord-Korea hele 19 ganger, og har lært landet, folket og styret å kjenne på en måte som neppe noen annen vestlig forfatter har gjort. Nå har han skrevet bok om landet, og den er absolutt verdt å lese. Med undertittelen «Din veiviser i verdens hemmeligste land», er boken skrevet som en slags turistguide.

Kulisser for pakketurister?

Den vanligste beskrivelsen av Nord-Korea er at turister bare får se kulisser, og at det er umulig å få kontakt med vanlige innbyggere. De vestlige turistene busses rundt til museer og monumenter av autoriserte og systemtro guider. Mange får også besøke eliteskoler i hovedstaden Pyongyang, og oppleve barn som utviser forbløffende ferdigheter i f.eks. musikk.

Gjennomgående er inntrykket at myndighetene gjør sitt ytterste for å skjule sannheten, og at de nordkoreanerne som turistene kommer i kontakt med nærmest fungerer som skuespillere i et velregissert teaterstykke. Dermed får gjestene bare bekreftet de fordommen de hadde med seg på reisen. Etter en uke drar turistene hjem, og de færreste kommer tilbake.

Nord-Korea kalles gjerne ”verdens mest lukkede land”, men det er en feil beskrivelse. Landet er nemlig ikke lukket, det er fullt mulig å ta seg en tur. Boken gir nyttig bakgrunnsinformasjon for de som ønsker å reise dit, fra et perspektiv som trenger bak de vanlige klisjéene.

En god innføring i nordkoreansk tenkning

Det som gjør boken unik er at Traavik evner å se verden gjennom nordkoreanske øyne, samtidig som han selvsagt er innforstått med det vestlige blikket på landet.

Korea har historisk vært skvist mellom de regionale stormaktene Kina og Japan. Som en følge av den russisk-japanske krigen ble Korea et japansk lydrike i 1905, og ble formelt innlemmet i det japanske keiserriket i 1910. Den japanske okkupasjonen varte frem til 1945. I august 1945 avtalte seierherrene USA og Sovjetunionen å sette Koreahalvøya under delt administrasjon, der grensen ble satt langs den 38. breddegraden. Det nordlige Korea ble administrert av Sovjet, det sørlige av USA.

Det er her Kim Il Sung kommer inn i bildet. Den første Kim kom tilbake til Korea i sovjetisk kapteinsuniform, etter å ha kjempet mot japanerne, først på kinesisk, så på sovjetisk side. Kim Il Sung ble ansett å være en lojal kommunist, og velegnet til å fronte et fremtidig Korea under kommunistisk styre. På begge sider av grensen hersker det utålmodighet om gjenforening, men med vidt forskjellig målsetting. I 1950 fikk Kim klarsignal fra Sovjet om å gå inn i sør, der amerikanerne hadde trukket seg ut på vårparten. Dette var starten på Korea-krigen, en krig som raste i 3 år, og som er lite kjent i Norge. I Nord-Korea kalles den ”Den store krigen for frigjøring av fedrelandet”.

Korea-krigen 1950 – 1953

I løpet av de 3 årene krigen raste slapp amerikanerne flere bomber over Nord-Korea, et område på størrelse med Nordland, Troms og Finnmark, enn i hele Stillehavsområdet, inkludert Japan, under hele andre verdenskrig! Allerede halvveis i krigen skal amerikanske piloter ha klaget på at det ikke var mer å bombe, alt lå i grus. Det var ikke stein tilbake på stein.

De nordkoreanerne som overlevde denne totale krigen hadde bokstavelig talt gravd seg ned. Da en våpenhvile ble inngått var mellom 2 og 3 millioner nordkoreanere drept, noe som tilsvarte en fjerdedel av befolkningen. Det er på bakgrunn av denne erfaringen vi må forstå at Nord-Korea i dag er et gjennommilitarisert samfunn, med en av verdens største stående hærstyrker målt i antall stridende. Våpenhvilen gjelder fortsatt, en fredsavtale er aldri inngått.

Kim-dynastiet og persondyrkingen

Etter våpenhvilen fikk Nord-Korea i mange år betydelig hjelp til oppbygging fra Sovjetunionen, Øst-Europa og Kina. Gjenreisningen ble innledningen på en gullalder som varte til langt ut på 1970-tallet. Faktisk hadde DPRK på midten 1970-tallet et høyere BNP enn rivalen i sør, noe som sikret Kim Il Sung en status som landsfader. Det er liten grunn til å tvile på at nordkoreanere flest støttet sin leder.

Da landsfaderen døde i 1994 var de gode økonomiske tidene for lengst over. Sønnen Kim Jong Il ledet Nord-Korea i tiden som er kjent som ”Den tunge marsjen”. I denne perioden opplevde landet store sultkatastrofer, og partiet hadde mer enn nok med å konsolidere makten. Den andre Kim fikk aldri den status i befolkningen som faren hadde.

Dagens leder Kim Jong Un, eller Kim den tredje, overtok i 2011. At han skulle overta var helt overraskende, få utenfor den indre kretsen kjente til ham. Det sies at Kim Jong Un har mye av den samme karisma og personlighet som sin bestefar, og at hans status i befolkningen er stigende. At Nord-Korea er blitt atommakt, og at Kim Jong Un inviteres til samtaler med USAs president, bidrar sterkt til dette.

Persondyrkingen av Kim-dynastiet er kanskje det som fremstår som mest fremmedartet og absurd for oss i Vesten. Morten Traaviks kaster litt bedre lys over dette fenomenet.

En bok til å bli litt klokere av

Traavik imponerer med sine politiske analyser. Det hadde jeg kanskje ikke forventet av en kunstner. Hans innsikt og forståelse for nordkoreanernes spesielle historiske erfaringer, er noe som sjelden kommer frem her hos oss, og dette er tekstens store styrke. Vi blir stort sett foret med vestlige perspektiver og skrekkhistorier fra avhoppere. Sånn sett er dette en bok til å bli klokere av.

En omtale som denne må utelate mye. Traaviks bok er ellers passe utradisjonell i stilen, litt flåsete innimellom, men preget av hans personlige og unike erfaringer. Den er lett å anbefale.

Vestlandet

”Vestlandet”
Av Erlend O. Nødtvedt
Aschehoug, 2017 (191 sider)

Her har vi en sprudlende, burlesk og fantastisk "roud-trip” av en roman - om selveste Vestlandet, med Anders Lysnes hodeskalle, bondeopprøreren og veibyggeren fra Lærdal, som ble halshugget i Bergen i 1803, som en ikke akkurat frivillig ledsager. Du trodde ikke det var dette du trengte (du, Vestlending) før du faktisk satte i gang å lese denne lille romanperlen.

Erlend O. Nødtvedt har tidligere gitt ut tre diktsamlinger (prisbelønnet), før han altså slår til med en roman som fråtser og velter seg i Vestlandsmytologi. Her dukker det opp et typegalleri av levende og døde (men i praksis gjenoppstandne) kulturpersonligheter fra Hordaland og Sogn & Fjordane, etter hvert som bokens to tvilsomme hovedpersoner begir seg ut på en reise, med misjon om å bringe Anders Lysnes hodeskalle tilbake der den hører hjemme – til Lærdal og den vidgjetne Lærdalsmarknaden.

Reisen skjer med en gammel Toyota Camry, på kryss og tvers langs smale Vestlandsveier, langs dype fjorder og over ganske høye fjelloverganger, inn i trange daler og også ut mot den åpne Nordsjøen. Hele tiden opplever reisefølget karakteristisk vestlandsvær, der de vekselvis møter reelt eksisterende vestlendinger eller spøkelsene til avdøde legender.

Romanen er en slags parodi, der forskjellene på Vestlandet kontra Østlandet, hele tiden blir vektlagt. Det er ikke tvil hva som er å foretrekke. Østlendingen er her representert ved ”Austmannen”, en skremmende skikkelse, halvt firkantet byråkrat, halvt embetsmann med røtter i unionstiden, ikke egentlig for en nordmann å regne, forstår vi.

Dette er Vestlandets hevn over sentraliserings-Oslo, i romans form.

"Et sosialistisk kooperativ av samarbeidende vestlandske bygdelag løsrevet fra Oslo-Norge, med et gjenfødt, nynorsk Bergen som naturlig hovedstad, ja takk, gjerne for meg." (s. 106)

Det eneste som er litt vanskelig å forstå er hvorfor ikke Nødvedt skriver på nynorsk.

Trans-Sovjet Ekspress

«Trans-Sovjet Ekspress»
Av Kjartan Fløgstad
VigmostadBjørke, 2017 (384 sider)

«Gjennom underjordiske katedralar, luftslott og revolusjonære ruinar» er undertittelen på denne boken, som er en merkelig krysning av arkitekturhistorie, reiseskildring og personlige essay, det meste (men ikke alt) med Sovjetunionen som bakteppe.

Kjartan Fløgstad startet i sin tid på arkitekturstudier ved NTNU, men hoppet av og har siden viet seg til litteraturen. Men arkitektur har tydeligvis interessert ham likevel. Han har tidligere skrevet om den sovjetiske gruvebyen Pyramiden på Svalbard («Pyramiden, portrett av ein forlaten utopi», 2007), og det er muligens dette som har fått ham til å ta steget fullt ut, til det som har blitt «Trans-Sovjet Ekspress», som først virket å være en bok om noe så sært som sovjetisk arkitekturhistorie, men som gradvis blir så mye mer enn det. 

Det som tiltaler leseren først må være at boken, selve produktet, er usedvanlig vakker og estetisk tiltalende. Siden temaet kretser rundt arkitektur er den heldigvis rikt illustrert i form av fotografier, plakater og tegninger. Fløgstad strør om seg med navn på sovjetiske arkitekter og sentrale planleggere, og heldigvis er det mulig å opprettholde interessen når vi samtidig ser hva disse ukjente menneskene faktisk tegnet og fikk oppført. Sovjetisk arkitektur har vel neppe noe særlig godt ry her hos oss, men sannelig er det ikke mulig å unngå å la seg begeistre av mange av disse futuristiske bygningene som dristig lot seg reise som en sosialistisk utopi.

Så kom jo Stalin og fikk satt en stopper for det meste, og hans smak er nok det de fleste forbinder med sovjetisk arkitektur, men det er altså så mye mer, mye av det vanskelig tilgjengelig, men takket være denne boken er det nå mulig å se det du knapt visste eksisterte. Ellers er vel Stalins ånd lett gjenkjennelig i den fantastiske metroen i Moskva (en underjordisk katedral over sovjetkommunismen), som ingen kan la være å la seg imponere over.

Tidvis blir det for mye, for mange navn og faktaopplysninger. Men denne boken tar så mange vendinger. Det er som om Fløgstad sporer av og fortaper seg i gamle reiseminner, for så plutselig å fortsette sitt rasende oppgjør med sine favorittmotstandere i akademia (Bernt Hagtvet & co.). Boken blir et sidespor i Fløgstad forfatterskap, men ofte er det jo slik at du møter mye interessant også ved å forlate hovedveien og begi deg inn på sideveiene.

Grensen

”Grensen”
Av Erika Fatland
Kagge Forlag AS, 2017 (624 sider)

En sjeldent ambisiøs reiseskildring som lider under en kraftig politisk slagside.

Erika Fatland legger listen høyt, ja, på mange måter har hun satt en ny, norsk standard når det gjelder reiseskildringer. Tidligere har hun bl.a. gitt ut boken ”Sovjetistan” (2014), som omhandlet reiser gjennom Turkmenistan, Kasakhstan, Tadsjikistan, Kirgisistan og Usbekistan, alle land som er så godt som ukjente for nordmenn.

Her har hun like godt valgt å legge listen enda høyere, ved å reise rundt hele Russland, verdens suverent største stat, et geografisk område som dekker 1/8 av verdens landmasse. Reisen starter helt i øst, der hun mønstrer på et eksklusivt cruise som går gjennom Nordøstpassasjen, og ender opp i Murmansk.

Dette første kapittelet skiller seg litt ut fra de resterende. Det er interessant å lese Fatlands observasjoner av dette svære arktiske landskapet, som ligger nærest øde, samtidig som det er bestrødd av stygge, rustne spor av menneskelig ”sivilisasjon”. Her er tegn på at både det tidligere Sovjetunionen, dagens nyliberalistiske Russland og de pågående klimaendringene har satt sine spor på landskapet. Samtidig er det fornøyelig å lese om Fatlands reiseselskap. Det eksklusive cruiset består for en står del av rike, eldre globetrottere, som tydeligvis tilbringer de siste årene av sitt liv på å reise rundt til alle flekker av kloden.

Deretter går reisen til Nord-Korea, før turen går videre til Kina, Mongolia, Kasakhstan, Aserbajdsjan, Georgia, Ukraina, Hviterussland, Litauen, Polen, Latvia, Estland, Finland og Norge.

En meget krevende nabo

Hva har Norge til felles med Nord-Korea? Det eneste må være at vi begge deler grense mot Russland.

Disse, i utgangspunktet, ganske så ulike landene har nemlig dette til felles: De deler alle sammen grense mot Russland. Erika Fatlands ambisjon blir å si noe om hva naboskapet med Russland har gjort med disse statene. For dette blir et stort poeng for Fatland: Russland har fra de tidligste tider og frem til dags dato vært en meget krevende og til tider farlig aggressiv nabo, som har satt sitt klare stempel på nabolandene opp gjennom historien.

Bortsett fra Norge har alle disse landene på ett eller flere tidspunkt enten vært innlemmet, okkupert eller lagt i krig med det veldige nabolandet. Om vi snakker om det gamle tsar-Russland, det kommunistiske Sovjetunionen, eller dagens Russland ledet av Putin, synes mønsteret å være det samme; Russland er en farlig og krevende nabo.

Fatlands metode

Erika Fatland har mildt sagt drevet omfattende studier før hun la ut på denne reisen. En ting er at hun etter lange opphold i Russland snakker russisk, og følgelig kjenner Russland og russerne godt. Men i tillegg har hun lest seg opp på alle nabolandenes historie, og her trekkes linjene gjerne tusen år tilbake i tid. Leseren skal ha interesse for historie, i tillegg til geografi. Til tross for at boken kan kvalifisere til betegnelsen ”murstein”, med sine drøyt 600 sider, er den ikke vanskelig å komme gjennom, her er rikelig med anekdoter og observasjoner som gjør at lesingen går relativt raskt unna.

Kapitlene starter gjerne med å fortelle om reisen hun er på, før historietimen starter. Samtidig er teksten krydret med politiske betraktninger og vurderinger, gjerne fremmet som udiskutable sannheter. Problemer er jo at flere av disse politiske fremstillingene er sterkt farget. Kort fortalt er Fatlands politiske utlegninger pro-NATO, USA og Vesten. Det blir ofte som å lese politiske kronikker i Aftenposten.

Kapittelet om reisen i Nord-Korea skiller seg negativt ut. Her er det svært lite nytt å hente. Erika Fatland er sosialantropolog, men teksten er nærmest blottet for en antropologisk tilnærming. Alt Fatland ser er et totalitært samfunn, nærmest teaterkullisser som er satt opp for å lure turister. At hun må reise på en organisert tur, og hele tiden ha følge med statsautoriserte guider og tolker, gjør at hun ikke evner å komme i kontakt med vanlige folk. Ikke noe nytt med det. Men det skuffende er jo antropologen og forfatteren Fatland er ute av stand til å trenge bak fasaden. Hun har ingen vilje eller evne til å sette seg i nordkoreanernes sted. I det hele tatt kunne hun droppet turen til Nord-Korea, for hun skriver ikke annet enn det mange vestlige ”turister”, i dette tilfellet en forfatter i forkledning, allerede har gjort. Hun kommer til kort.

I det hele tatt er flere kapitler skjemmet av lettvinte politiske slutninger og beskrivelser som er ytterst partiske. Boken er jo nærmest unisont hyllet av kritikerne, men flere burde satt spørsmålstegn ved deler av denne reiseskildringen.

Anarchy in the UKR

”Anarchy in the UKR”
Av Serhij Zjadan, oversatt av Dagfinn Foldøy

Pax Forlag A/S, 2017 (256 sider)

Dette er den første boken som er oversatt fra ukrainsk til norsk. Serhij Zjadan har skrevet en dagsaktuell roman i to deler, som i utgangspunktet kan gi oss et litt annerledes blikk på dagens Ukraina enn det vi vanligvis møter i mediene. Handlingen er lagt til det østlige Ukraina, der pro-russiske separatister er i flertall.

Bokens første del er en slags parafrase til Sex Pistols ”Anarchy in the UK”. Her er hovedpersonens anliggende å skrive en bok om anarkismen i Ukraina. Men det går bare sånn passe med bokprosjektet. Fortellingen blir gradvis en slags roadmovie der vi følger et punkband på turne. Her blir det flust av minner fra en ganske så turbulent ungdomstid fra 1980-tallet og fremover, en slags oppvekstskildring av en outsider, ikke så ulik andre oppvekstskildringer vi har lest før.

Zjadan er like mye en filosoferende som en konkret fortellende forfatter. Lange passasjer blir derfor en indre monolog, en slags jakt på frihetsbegrepet sett fra en ukrainsk outsiders perspektiv. Er denne ukrainske outsideren egentlig så veldig forskjellig fra sin britiske åndsbror? Nei, problemstillingene er ganske universelle til tross for de uvante omgivelsene.

I romanens andre del – Dagbok fra Luhansk – er handlingen lagt til april-mai 2014. Hovedpersonen er nå bak frontlinjene, blant de pro-russiske opprørerne. Men dette er i liten grad en krigsskildring. Serhij Zjadan er en filosofisk anlagt forfatter som fortsetter å kverne rundt frihetsbegrepet, i omgivelser der frihet synes å ha trange kår.

Det perfekte diktatur

”Det perfekte diktatur”
Av Stein Ringen, oversatt av Tora Larsen Morset

Scandinavian Academic Press
c/o Spartacus Forlag AS, 2017 (318 sider)

Stein Ringen er professor emeritus ved Universitetet i Oxford, men har bl.a. vært gjesteprofessor i Hong Kong. Boken ble opprinnelig utgitt av Hong Kong University Press i 2016. Ringen har satt seg fore å beskrive Kina i dag, en stat som på alle områder har reist seg og som nå ruver på verdensarenaen.

Når Kina omtales er det gjerne med fokus på den påtakelige økonomiske veksten landet har opplevd de siste tiårene, og den stadig viktigere rollen Kina spiller på den internasjonale arenaen. Mange mener at Kina straks vil passere USA når det gjelder økonomiske muskler. Landet bygger seg også kraftig opp militært for å øke sin innflytelse i Asia, noe nabolandene merker.

To perspektiver på Kina

Det er grovt sagt to perspektiv som anvendes når man snakker om Kinas i dag: Enten at Kina er et diktatur og at vi har grunn til å frykte det, eller at landet har klart å løfte 500-600 millioner mennesker ut av fattigdom, noe som er beundringsverdig. Men kan ikke Kina være begge deler, både et diktatur og et samfunn der stadig flere innbyggere opplever økonomisk fremgang? Og når det siste er tilfelle; vil ikke dette sikre diktaturet legitimitet i egen befolkning?

Stein Ringens bok går grundig til verks og gir mange interessante opplysninger om det kinesiske samfunnet, og det politiske systemet det hviler på. Men han er samtidig klar på at mye fremdeles er usikkert, at kildene ikke nødvendigvis er pålitelige, og at fri, samfunnsvitenskapelig forskning ikke er mulig å bedrive når Kina er tema. Landet styres nemlig av et repressivt regime, som er mer totalitært enn autoritært, og som av den grunn kontrollerer akademia på en måte som gjør fri forskning umulig. Derfor er Ringen selv for eksempel nøye med ikke å navngi informanter.

Dagens Kina er en unik stat

Et av Ringens hovedpoenger er at dagens Kina er en stat som ikke likner noen annen, at Kina på mange måter er en ny type stat, en ”sosialistisk markedsøkonomi”, der Partiet er maktsentrum, og hvor stadig mer makt samles på stadig færre hender. Nå legges mer og mer makt i hendene på Xi Jinping, som styrer med stadig videre fullmakter. At Kina gjør seg mer og mer avhengig av en eneste leder er et brudd med det kollektive lederskapet som utviklet seg etter at Mao døde.

Setter spørsmål ved Kinas økonomi

Et hovedpoeng for Ringen er at regimets hovedmål er overlevelse, å opprettholde eget herredømme. Med en middelklasse bestående av 600-700 millioner forbrukere med kjøpekraft, er det disse som på mange måter bestemmer hvor lenge Partiet vil sitte med makten. Så lenge disse massene opplever fremgang vil Partiets maktposisjon ikke være truet, men hva skjer hvis økonomien stagnerer, eller til og med kollapser?

I boken prøver Ringen å tilbakevise at Kina er en slik økonomisk suksess som mange har inntrykk av. I følge professoren kan vi ikke stole på kinesisk statistikk, eller egentlig noe av den informasjonen som kommer fra styresmaktene. Ringen mener at samfunnet er gjennomkorrupt, at alt kan kjøpes, dette gjelder også politiske posisjoner.

På mange områder leverer staten ikke innbyggerne det du kan forvente av en økonomisk stormakt. Innbyggerne lever også svært ulike liv, der forskjellene mellom bybeboerne og landsbybefolkning kan være enorm. Landsbybeboerne har ikke mulighet til å flytte, de er stedbundne siden systemet ikke tillater at folk bosetter seg på eget initiativ. Derfor finnes det også flere hundre millioner kinesere som lever i tilbakeliggende strøk, i relativ fattigdom.

I tillegg kommer noen hundre millioner migrantarbeidere som jobber i byene, men som ikke har bybeboernes rettigheter. Her snakker vi i realiteten om arbeidskraft som er ofre for stor utbytting, men har få rettigheter.

En ny type overvåkingsstat

Bildet han tegner av Kina er ikke ”kommunistisk”, ideologien spiller mindre rolle når hovedpoenget er å opprettholde Partiets makt. Slik blir enhver politikk som kan tjene Partiet legitim. Det viktigste er at dette styresettet opprettholdes ved at Partiet har utviklet et historisk sett helt unikt ”kontrollokrati”, et overvåkningssamfunn der hver enkelt av de 1,4 milliarder innbyggere holdes øye med, og der avvik slås brutalt ned på.

Dette er ikke et regime som glemmer. Dette gjør selvsagt at opposisjon er svært vanskelig og risikabelt, ja nærmest umulig. Slik beskriver Ringen Kina i dag som ”Det perfekte diktatur”, en stat der Partiet har all makt og stadig sterkere kontroll.

Angrep eller forsvar

«Angrep eller forsvar»
Av Ingeborg Eliassen og Cathrine Sandnes
Forlaget Manifest, 2015 (140 sider)

Med undertittelen «Kampfly, norske verdier og sikkerhetspolitiske ambisjoner» er dette en lettlest og informativ innføring i dagens norske forsvarspolitiske tenkning. På drøye hundre sider skisserer forfatterne utviklingen fra et bredt vernepliktsforsvar, til dagens tallmessig begrensede, men høyteknologiske forsvar, og hvilke politiske vurderinger som ligger bak. Sentralt står kjøpet av 52 F-35 kampfly, et kjøp som nå legger premissene for hvordan det norske Forsvaret ser ut. Vi snakker om norgeshistoriens største offentlige investering.

Verden har forandret seg, og norsk forsvarspolitikk har endret seg med den. Den kalde krigen opphørte da Sovjetunionen kollapset, men NATO besto. I september 2001 kom de spektakulære terrorangrepene på USA, og straks etter erklærte Bush «krigen mot terror». For første gang ble artikkel 5 i NATO-pakten brukt. «Et angrep på ett medlemsland er et angrep på alle.» Fra da av har Norge bidratt i flere «operasjoner» (les: kriger), som et støttehjul på USAs krigsmaskineri. Ja, det kan se ut som om det er Forsvarets viktigste funksjon i dag; å vise seg som en god alliert for USA.

Boken samler mye faktainformasjon, og klarer å tegne den politiske utviklingslinjen fra etterkrigstidens kaldkrigstenkning til dagens globale trusselbilde, slik dette ser ut fra NATO-hovedkvarteret og Det Hvite Hus. Fra at vi på 1970-tallet hadde forsvarsanlegg i nesten hver eneste kommune, og i en krisesituasjon kunne mobilisere 400.000 norske soldater på kort tid, har vi i dag nærmest avviklet hele Forsvaret. 

Boken gjengir kjent kritikk fra bl.a. tidligere generalinspektør i Hæren Robert Mood, som i 2008 sa: «Hæren er kun i stand til å kontrollere området mellom Sinsen og Røa (…) forutsatt at vi hadde luftvern, hvilket vi ikke har.» Forfatterne gjengir også mye av debatten rundt kampflykjøpet, der flere kvalifiserte stemmer gikk sterkt imot at Norge skulle velge det amerikanske F-35 kampflyet. Men som vi vet, til liten nytte. Stortinget har gått inn for at vi skal kjøpe 52 slike fly. Selve anskaffelsen skal koste oss 68 milliarder, men den virkelig store kostnaden blir å drifte disse flyene. Totalkostnadene er stipulert til 268 milliarder 2017-kroner.

Denne enorme investeringen gjør at Forsvaret ikke har økonomi til å drifte resten av våpengrenene, og den stående styrken er på et så lavt nivå at vi nesten kan si at landet «ligger forsvarsløst, nakent.» Men vi vil vise oss som en god alliert til USA! 12 av de 52 kampflyene er nemlig satt av til offensive NATO-operasjoner (les; kriger) rundt omkring i verden, der USA mener at vi må intervenere!

Selv om det er 3 år siden denne boken kom ut er den høyst aktuell lesning for alle som er interessert i norsk forsvarspolitikk. Her får du mye kunnskap på kort tid.