søndag 21. september 2014

En kort evaluering av psykososialt stress



”En kort evaluering av psykososialt stress”
Av Henrik Nor-Hansen
Tiden Norsk Forlag, 2014 (66 sider)

Av og til stikker jeg innom Bergen bibliotek i håp om å finne en ny bok å kunne ta med hjem. Som oftest går jeg skuffet der ifra, biblioteket i Bergen sentrum er ikke interessert i å markedsføre nye bøker, i hvert fall er de så godt som umulig å finne. Hadde jeg vært forfatter, eller ansvarlig for innkjøpsordningen, hadde jeg rett og slett vært forbanna på den elendige eksponeringen av ny litteratur på biblioteket, men som litteraturinteressert er jeg mer oppgitt, resignert.

Men her en dag tok jeg faktisk med meg en ny, norsk roman hjem. Den sto helt nederst på et lite stativ merket ”Nye bøker” (der du gjerne kan finne 2 år gamle utgivelser), plassert helt anonymt langt inne mellom reolene (ja, Bergen bibliotek kan dette med markedsføring). Jeg måtte bøye meg ned mot gulvet, for det var umulig å lese det som sto på omslaget. Boka var tynn, omslaget var grått og billedløst, men jeg kunne skimte noe svart skrift. Mer skulle det ikke til. Jeg plukket den opp og tok på brillene. Hva var dette? ”En kort evaluering av psykososialt stress”? Henrik Nor-Hansen? Aldri hørt om han. En roman på 66 sider? En nyutgitt roman utstilt på Bergen bibliotek? Selvsagt hadde ingen lånt denne før meg, boksidene var urørt av menneskehender.

Første avsnitt: ”Sommeren 1988 reiste Halvor Leland til Stord for å drive forskning på skogsnegler. Han bodde da alene i et tomannstelt ved Ådlandsvannet. Det skal ha regnet mye. Han ble i stor grad liggende tiltaksløs i teltet. Han sier at det kom sterk vind, fulgt av mer regn. Minnene er uklare.”

Hvem snakker her? Det er tilsynelatende en allvitende fortellerstemme. En stund trodde jeg kanskje det var en psykolograpport jeg leste, men det viser seg å være en politirapport. Ja, romanen er skrevet i rapportstil. Jeg har ikke lest mange politirapporter, men kanskje forklarer dette at romanen slutter på side 66. For hvor lange kan politirapporter tillate seg å være, den mye omtalte ressursknappheten i politiet tatt i betraktning? Det tar sikkert lang tid å skrive en slik rapport. Men det tar ikke mer enn en time å lese denne romanen. Strengt tatt er ikke romanen/rapporten på mer enn ca. 50 sider, for den begynner først på side 5, og så har forlaget lagt inn noen blanke sider innimellom. Tynne saker?

Jeg krever ikke nødvendigvis hundrevis av sider for å kunne ha glede av en roman, mange av mine favoritter er ikke engang på 200 sider, men dette? Hadde innholdet vært tettpakket med utsøkte formuleringer, psykologiske innsikter skåret inn til margen, kresne metaforer og dype tanker, så hadde det muligens latt seg forsvare å stoppe på side 66, men i dette tilfellet sitter jeg igjen med en smule undring. Undring over at Tiden Norsk Forlag gir ut dette som en roman, tatt i betraktning at norske forlag årlig mottar hundrevis av manus som ikke blir utgitt. Sånn sett virker det som en underlig prioritering å gi ut denne tynne saken mellom stive permer. 

Ikke at det er direkte dårlig. Tanken er ganske original, og det er jo humor mellom linjene her (av den ufrivillige sorten muligens, siden det da angivelig er en polititjenestemann som er forfatteren). Kanskje får vi da skylde på rapportskriveren (tjenestemannen) for at det finnes et par graverende faktafeil her (politirapporter inneholder sikkert noen unøyaktigheter): På side 31 heter det at Leland syklet ut til Sandvika, men det ligger jo i Bærum, han syklet selvfølgelig ut til Sandviken når han sykler i Bergen. På side 41 går Leland rundt på måfå i Bergen sentrum, og det står at han gikk rundt operabygget og inn på Cafe Opera. Operabygget? Er det Den Nationale Scene (teateret) han mener? Er dette bevisst slurv, eller er konsulentene på Tiden Norsk Forlag så sløve?

Henrik Nor-Hansen er ingen nybegynner, men en forfatter som debuterte allerede i 1996. Dette er hans 8. utgivelse. Rart at jeg ikke har hørt om han før?

lørdag 6. september 2014

Den narsissistiske kultur



”Den narsissistiske kultur”
Av Christopher Lasch, oversatt av Trond Berg Eriksen
Bokklubben, 2006 (300 sider)

Boken kom ut i 1979 og den fulle tittelen er ”The Culture of Narcissism – American Life in an Age of Diminishing Expectations”. Boken inngår som en av hundre bøker i Bokklubbens kulturbibliotek, en serie der hundre norske professorer i 1998 kåret de 100 viktigste bøkene som har vært med på å prege vår kulturhistorie. Spennvidden i dette utvalget er stort – fra antikkens tenkere og opp til våre dagers ledende filosofer.

Myten om Narcissus, eller Narkissos, er hentet fra antikken og gresk mytologi. I følge sagnet var han en vakker unggutt som ble forelsket i sitt eget speilbilde, da han oppdaget speilingen av sin egen skikkelse når han bøyde seg ut over et glassklart vann. Han ble da så selvforelsket at han falt uti og druknet.

“Den narsissistiske kultur” er historikeren Christopher Lasch’ bredt anlagte analyse av det amerikanske samfunnet, slik han observerte det på slutten av 1970-tallet. Lasch oppgjør vakte stor oppmerksomhet og boken ble en bestselger. Det er tydelig at Lasch traff en nerve. Lasch mente å se et tydelig skille i selve kulturen, der en ny personlighetstype i stadig større grad fortrengte den vante, gamle og satte sitt preg på hele samfunnet – fra individet, til kulturlivet, til familien, til skolesystemet, til politikken osv. Selve endringstidspunktet syntes å være 1968, ungdomsopprørets store år.

USA på slutten av 70-tallet var et samfunn i forandring, like mye mentalt som materielt. Mange hadde mistet illusjonene mht politikken, presidentembetet var skandalisert etter Nixon, Vietnamkrigen var tapt, ungdomsopprøret hadde ebbet ut i ingenting. Optimismen var borte, og (med den nære historien litt på avstand) vet vi at en ny, aggressiv høyrebølge var rett rundt hjørnet.

At illusjonene brast på så mange området førte til at folk vendte seg innover i seg selv, og en dyrking av individet, individualisme og selvrealisering skjøt fart (i ettertid kan vi se at dette var et ideelt klima for ”det nye høyre” i politikken). I følge Lasch var dette historisk nytt, og sett i ettertid er det lett å se at denne samfunnsutviklingen ikke kan isoleres til USA alene, men raskt ble et karakteristika for den vestlige verden. Myten om Narkissos har også gitt navn til narsissisme, negativ eller positiv ”selvforelskelse” eller ”ekstrem selvopptatthet”, og sinnslidelsen narsissistisk personlighetsforstyrrelse.

I boken kommer Lasch med en serie eksemplet fra amerikansk kultur- og samfunnsliv slik han observerte det på 70-tallet. Med historikerens kunnskaper kan han speile samtiden mot fortiden, og det han ser er nærmest fremveksten av en ny personlighetstype, et menneske med en tilnærming til livet og samfunnet rundt seg som ikke har sett sin like i hele menneskehetens historie. En navlebeskuende, innadvent, selvsentrert, egoistisk og individfokusert kultur tok over.

35 år etter at boken kom ut er det jo påtakelig hvor mye lenger vi i dag har kommet på denne narsissistiske veien. Det virker som om Lasch bare observerte selve starttidspunktet. Han kommer med mange eksempler fra amerikansk kulturliv, for eksempel litteraturen. Hvordan han hadde karakterisert dagens litteratur kan vi bare gjette oss til, men selv ikke Lasch kunne vel forutse at en forfatter som Knausgård skulle høste internasjonal suksess med en 6-binds selvbiografi, der navlerusket blir studert med lupe.

Deler av Lasch kritikk, for eksempel det han anser som forfallet i skolen, virker faktisk reaksjonært. På slutten av 60-årene skjedde det en markant endring av skolesystemet i store deler av den vestlige verden. Langt flere fikk tilgang til utdanning, dette i seg selv skapte selvsagt endringer. Tidens anti-autoritære strømning skapte også rom for andre undervisningsformer, og forholdet mellom lærer og elev ble aldri det samme. Også det Lasch skriver om familien virker underlig gammelmodig. Mer tankevekkende kan hans beskrivelse av den nye retningen innen religiøsiteten være, der ”den moderne troende” føler seg suveren nok til å ”shoppe” det beste fra en eller gjerne flere religioner, og på den måten forme en egen, individualistisk trosretning. Slik slipper det moderne, religiøse menneske å forholde seg til religionens autoriteter, og dogmer som ikke lenger kan tåle dagens lys.

Christopher Lacsch døde i 1994. Han slapp derfor å være vitne til det siste tiårets trender innen reality-tv, blogging, og allslags sosial media, for ikke å snakke om smarttelefonens utbredelse, alt som i dag er selve næringsgrunnlaget for den moderne, narsissistiske personlighetsforstyrrelse, en lidelse som synes så utbredt at den ikke lenger kan defineres som en patologisk lidelse, men tvert imot er blitt den nye ”normalen”. Man kan jo bare forestille seg scenen der Lasch’ egne studenter, om han hadde vært en levende, fetert historieprofessor i dag, hadde stimlet sammen rundt ham for å ta sine ”selfies”.