Av Henrik
Nor-Hansen
Tiden
Norsk Forlag, 2014 (66 sider)
Av og til
stikker jeg innom Bergen bibliotek i håp om å finne en ny bok å kunne ta med
hjem. Som oftest går jeg skuffet der ifra, biblioteket i Bergen sentrum er ikke
interessert i å markedsføre nye bøker, i hvert fall er de så godt som umulig å
finne. Hadde jeg vært forfatter, eller ansvarlig for innkjøpsordningen, hadde
jeg rett og slett vært forbanna på den elendige eksponeringen av ny litteratur
på biblioteket, men som litteraturinteressert er jeg mer oppgitt, resignert.
Men her
en dag tok jeg faktisk med meg en ny, norsk roman hjem. Den sto helt nederst på
et lite stativ merket ”Nye bøker” (der du gjerne kan finne 2 år gamle
utgivelser), plassert helt anonymt langt inne mellom reolene (ja, Bergen
bibliotek kan dette med markedsføring).
Jeg måtte bøye meg ned mot gulvet, for det var umulig å lese det som sto på
omslaget. Boka var tynn, omslaget var grått og billedløst, men jeg kunne skimte
noe svart skrift. Mer skulle det ikke til. Jeg plukket den opp og tok på
brillene. Hva var dette? ”En kort evaluering av psykososialt stress”? Henrik
Nor-Hansen? Aldri hørt om han. En roman på 66 sider? En nyutgitt roman utstilt
på Bergen bibliotek? Selvsagt hadde ingen lånt denne før meg, boksidene var
urørt av menneskehender.
Første
avsnitt: ”Sommeren 1988 reiste Halvor
Leland til Stord for å drive forskning på skogsnegler. Han bodde da alene i et
tomannstelt ved Ådlandsvannet. Det skal ha regnet mye. Han ble i stor grad
liggende tiltaksløs i teltet. Han sier at det kom sterk vind, fulgt av mer
regn. Minnene er uklare.”
Hvem
snakker her? Det er tilsynelatende en allvitende fortellerstemme. En stund
trodde jeg kanskje det var en psykolograpport jeg leste, men det viser seg å
være en politirapport. Ja, romanen er skrevet i rapportstil. Jeg har ikke lest
mange politirapporter, men kanskje forklarer dette at romanen slutter på side
66. For hvor lange kan politirapporter tillate seg å være, den mye omtalte
ressursknappheten i politiet tatt i betraktning? Det tar sikkert lang tid å
skrive en slik rapport. Men det tar ikke mer enn en time å lese denne romanen. Strengt
tatt er ikke romanen/rapporten på mer enn ca. 50 sider, for den begynner først
på side 5, og så har forlaget lagt inn noen blanke sider innimellom. Tynne
saker?
Jeg
krever ikke nødvendigvis hundrevis av sider for å kunne ha glede av en roman,
mange av mine favoritter er ikke engang på 200 sider, men dette? Hadde
innholdet vært tettpakket med utsøkte formuleringer, psykologiske innsikter
skåret inn til margen, kresne metaforer og dype tanker, så hadde det muligens
latt seg forsvare å stoppe på side 66, men i dette tilfellet sitter jeg igjen
med en smule undring. Undring over at Tiden Norsk Forlag gir ut dette som en
roman, tatt i betraktning at norske forlag årlig mottar hundrevis av manus som
ikke blir utgitt. Sånn sett virker det som en underlig prioritering å gi ut
denne tynne saken mellom stive permer.
Ikke at det er direkte dårlig. Tanken er
ganske original, og det er jo humor mellom linjene her (av den ufrivillige
sorten muligens, siden det da angivelig er en polititjenestemann som er
forfatteren). Kanskje får vi da skylde på rapportskriveren (tjenestemannen) for
at det finnes et par graverende faktafeil her (politirapporter inneholder
sikkert noen unøyaktigheter): På side 31 heter det at Leland syklet ut til
Sandvika, men det ligger jo i Bærum, han syklet selvfølgelig ut til Sandviken
når han sykler i Bergen. På side 41 går Leland rundt på måfå i Bergen sentrum,
og det står at han gikk rundt operabygget og inn på Cafe Opera. Operabygget? Er
det Den Nationale Scene (teateret) han mener? Er dette bevisst slurv, eller er
konsulentene på Tiden Norsk Forlag så sløve?
Henrik
Nor-Hansen er ingen nybegynner, men en forfatter som debuterte allerede i 1996.
Dette er hans 8. utgivelse. Rart at jeg ikke har hørt om han før?