Lysår

”Lysår”

Av James Salter, oversatt av Eve-Marie Lund

Arneberg, 2013 (404 sider)

”Light years” kom ut i USA i 1975, men det tok nesten 40 år før den kunne leses på norsk. Salter døde nylig, han ble 90 år. Det virker som om James Salter er enda en stor, amerikansk forfatter som blir oppdaget her i Norge flere år på etterskudd, slik John Williams (”Stoner”) og Richard Yates (bl.a. ”Revolutionary Road”) har blitt det. Ellers er Richard Ford Salters største fan. Boken starter med et 12 siders langt forord av Ford, der han plasserer Salter helt oppe blant de aller største amerikanske forfatterne. I følge ham ”skriver Salter amerikanske setninger bedre enn noen annen i vår tid.” Så da er lista lagt …

I ”Lysår” møter vi ekteparet Viri og Nedra Berland. Han er arkitekt med kontor på Manhattan, mens hun er hjemmeværende og styrer huset ute i suburbia, hyppig avbrutt av shoppingturer inn til byen. Når boken starter på 1960-tallet en gang er ekteparet i midten av 30-årene, og egentlig på høyden. I hvert fall er det slik de oppfattes av venner, de fremstår som et perfekt par, to døtre gjør det hele komplett. Et par som kan misunnes av andre, og som er dyktige til å vise frem vellykketheten sin, i form av middagsselskaper i sin landlige villa ved Hudson-elva.

Men ganske snart blir det klart at ikke alt er perfekt. Ikke i livet, og ikke i ekteskapet. Arkitekten føler ikke at han har nok suksess, husmoren blir ikke fullt ut tilfredsstilt av hjemlige sysler og shopping. Begge ektefellene er utro. Det blir som et rop: Livet må vel ha mer å by på enn dette?

Når de to døtrene entrer voksenlivet har ekteparet gått hver til sitt. De er likevel ikke fiender, men bevarer en respekt og en slags kjærlighet til hverandre til tross for fysisk avstand. Begge er drømmere, og drømmene er gjerne plassert i Europa. Begge reiser ut og treffer nye mennesker som de involverer seg i, livet går sin gang, men glansen er nettopp det; bare glans.

Det hviler en slags resignasjon over både Viri og Nedra. Viri ser på seg selv som gammel, selv om han på slutten av boken ennå ikke har fylt 50 år. Likevel bærer han på en skuffelse, en følelse av tap, livet har liksom ikke blitt slik som det så ut til å bli i starten. Det er et privilegert ektepar vi snakker om, men jakten på lykken synes like vanskelig for disse som for andre, langt fra så begunstigede mennesker.

Så var det James Salters språk da, som skal skrive ”amerikanske setninger bedre enn noen annen i vår tid.”  Selv i en norsk oversettelse merker man raskt at dette er en forfatter med en særegen prosa. Boken krever litt mer oppmerksomhet, noe som bidrar til å gjøre leseropplevelsen sterkere.

En mann alene

”En mann alene”

Av Christopher Isherwood, oversatt av Anne Cathrine Wollebæk

Bokvennen, 2014 (158 sider)

Samme dag som jeg er ferdig med denne boken vedtar USAs høyesterett at ekteskap mellom personer av samme kjønn skal tillates i alle landets 50 delstater. Helt utenkelig i 1964, da denne romanen kom ut.

”En mann alene” (”A single man”) regnes som en klassiker i homolitteraturen, men også som et moderne mesterverk. Christopher Isherwood, født i England i 1904, bosatt i Berlin på 1930-tallet, kom til USA i 1939 og levde der til sin død i 1986. Han hadde suksess på mange felt, bl.a. som manusforfatter i Hollywood. Musikalen og filmen ”Cabaret” bygger for eksempel på Isherwoods bok ”Goodbye to Berlin” fra 1939.

Hovedpersonen i ”En mann alene” er George, en middelaldrende universitetsprofessor. Han er fremdeles sterkt preget av sorgen og savnet etter samboeren Jim, som døde i en bilulykke ett år tidligere. Selv om George og Jim var et par og bodde sammen, var forholdet ikke offentlig. Naboene tror at de to delte hus, men ikke noe mer. Selv i Los Angeles, hvor handlingen finner sted, var det ikke mulig å fremstå som homofil i 1962. Derfor er Georges sorg og savn en hemmelighet han kun deler med sine mest fortrolige venner, ikke med naboer eller kolleger på universitetet. Det virker som det kun er George og Jims felles venninne, Charley, som er fullt informert om det tabubelagte samlivet.

Siden historien finner sted på tidlig 1960-tall må vi ha i bakhodet at det meste av motkultur og frihetskamp ennå ligger noen år unna. George er knuget av en konformitet som gjorde det svært vanskelig å leve et normalt og lykkelig liv for de som ikke passet inn. Sånn sett er det lett å forstå at romanen betydde ekstra mye for dem som var i samme situasjon som George. Romanen er derfor et tidsbilde på en epoke som er forbi.

Bokens allvitende fortellerstemme skifter vekselvis mellom distansert, men fortrolig, skildring av tanker, hendelser, miljø- og personkarakteristikker, og dialog. Språklig flyter det godt i denne norske oversettelsen. Anne Cathrine Wollebæk har også skrevet er opplysende etterord.