Av Per
Qvale
Bokvennen,
2013 (472 sider)
Romandebut
fra en moden mann på 67 år dette. Men Per Qvale er ikke noen fersking i
litteraturen, han har en lang karriere som oversetter bak seg, nærmere 50 bøker
fra flere språk har han oversatt. Et par fagbøker har han også skrevet. Og så
ser jeg at han i år kommer med sin roman nr. to på Bokvennen, så dette er en
mann som produserer i stor stil.
Hvordan
er det så for denne språkets mann å skrive egen skjønnslitteratur? I løpet av
de første 30-40 sidene fikk jeg en følelse av at vi her har å gjøre med en
forfatter som har tenkt ”nå skal jeg jaggu vise dem hvordan det skal gjøres”,
og da tenker jeg på det rent språklige. Det tok nemlig en stund før Qvales
språk føltes naturlig. Det var som om han ville vise hvilken språklig virtuos
han kunne være, som leser følte jeg at det ble i overkant både når det gjaldt
adjektiver og sjeldne ordvalg. Men gradvis kom jeg liksom inn i det, og i løpet
av nesten 500 sider sitter jeg igjen med et inntrykk av at denne stilen kler
fortellingen, og at det til tider lektorale, nesten arkaiske språket passer
helt fint.
Vi møter
oslolektoren Oscar Hov, som i løpet av boken opplever et intrikat
kjærlighetsforhold til sin verdensberømte niese bak jernteppet, nærmere bestemt
DDR. Kjærlighetshistorien strekker seg over mer enn 30 år, og niesen minner
veldig om DDR sin kunstløpsstjerne Katarina Witt. Ja, Gunda i denne boken mer
enn bare likner Katarina Witt, hun deler en neste identisk biografi. Lektor Hov
er nesten 30 år eldre, men det hindrer ham altså ikke i å innlede et erotisk
forhold til niesen som i starten bare er 17 år. Dette forholdet blir nesten
altoverskyggende for lektor Hov, til tross for at han bare møter niesen noen få
ganger på alle disse årene.
Litt ut i
historien møter Oscar en annen Oskar, nemlig Oskar Torp, en gammelkommunist og
DDR-nostalgiker bosatt et sted på bygda i Østfold. De to karene møtes tilfeldig
langs motorveien, der lektoren har fått et motorhavari med sin Trabant, som for
øvrig er en gave fra kunstløpsstjernen. Tilfeldighetene vil ha det til at
gammelkommunisten selv er eier av en Trabant, og han tilbyr seg da å hjelpe den
havarerte Trabanteieren. Slik innledes et vennskap mellom to i utgangspunktet
vidt forskjellige typer, som det likevel viser seg har mye felles. De to
gubbene blir et merkelig par som møtes hyppig og som dyrker sitt vennskap over
mange år.
Slik blir
”Trabant” også en bok som diskuterer gode og dårlige sider ved DDR-staten, i og
med at gammelkommunisten (og skøytestjernen) finner mye bra med DDR, mens
lektoren ser alt det negative. En avstikker til det norske krigsoppgjøret, og
deportasjonen av norske ”tyskertøser” til Tyskland (og DDR) etter krigen inngår
også. Lektor Hovs mor var nemlig en slik, og hun forlot lektoren som liten gutt
og tok med seg hans søster til DDR-eksilet.
”Trabant”
rommer mye, også humor, og forsvarer derfor noen ukers oppmerksomhet.