”Fascisten”
Av
Alberto Moravia, oversatt av Tommy Watz
Solum
Forlag, 2015 (376 sider)
Boken kom
ut i Italia i 1947, originaltittelen er ”Il conformista”, som det jo må være
mer nærliggende å oversette med ”Konformisten”. Filmversjonen til Bernardo
Bertolucci kom i 1970, også den kalles ”Fascisten” på norsk. Dette er uansett
Moravias mest kjente roman, som først i 2015 ble oversatt til norsk.
”Konformisten”
hadde kanskje også vært en mer passende tittel på norsk. Hovedpersonen Marcello
har nemlig ikke noe annet ønske enn å bli en anonym i den store flokken, en
veltilpasset borger, en i den store menneskemassen som lever sine liv uten
uønsket oppmerksomhet. Marcellos ambisjon er å leve som hvilken som helst
normal samfunnsborger, med jobb og familie i fred og ro.
Denne
higen etter normalitet og anonymitet må tilskrives hendelser i barndommen.
Allerede tidlig i boken skildres Marcello som et barn med sadistiske tendenser,
som finner glede i å pine og drepe små kryp i hagen. Han aner imidlertid selv
at disse lystene ikke er normale, noe som bekreftes da det viser seg at
nabogutten ikke deler disse gledene. Dette planter en følelse i Marcello av å
være unormal. Dette forsterkes av at han litt senere blir utsatt for seksuelle
overgrep av en tilfeldig forbipasserende voksen. Denne overgriperen har en
pistol som Marcello svært gjerne vil ha, og møtet ender med at overgriperen
blir skutt av Marcello. Marcello flykter, ingenting kobler ham til denne
skyteepisoden, men episoden planter en vedvarende redsel for at han en dag skal
bli avslørt.
Historien
flytter seg deretter tjue år frem i tid. Marcello er nå tretti år, utdannet
jurist og ansatt i statens Hemmelige Tjenester. Siden vi befinner oss på
1930-tallet er det klart at Marcello arbeider for den fascistiske staten under
Mussolini. For Alberto Moravia er ambisjonen muligens å skildre fasciststatens
anonyme, men pliktoppfyllende tjenere, en ansatt i det undertrykkende
statsapparatet. Portrettet av Marcello er en psykologisering av fascistens
natur, en mennesketype som nok sto Moravia fjernt, siden han selv tilhørte
venstresiden. Fristelsen til demonisering av politiske motstandere ville
selvsagt lagt denne romanen død, Marcello er derfor en kompleks romanperson,
ingen karikatur.
Marcello
gifter seg, ikke så mye av kjærlighet, som av et ønske om å realisere sin drøm
om en normalt familieliv. Karrieren kan få et byks oppover da han blir tildelt
et oppdrag i Paris, der hans tidligere universitetsprofessor bor i eksil, som
en leder i motstandsbevegelsen. Som tidligere student av professoren skal
Marcello lokke professoren i en felle, slik at fasciststatens agenter kan myrde
ham. Marcello inntar rollen som en Judas, og leder agentene frem mot
attentatet.
I bokens
siste del hopper historien frem til Mussolinis fall. Folkemassen trekker ut i
Romas gater, folket har nå vendt seg mot diktaturet og diktatoren, og Marcello
og hans kone kan med angst observere hvordan folket har snudd. Marcellos
fremtid er usikker, han har jo tjent den fascistiske staten. Men kanskje er han
bare en opportunist? Kanskje kan han bevare anonymiteten og fortsette å tjene
en ny stat?
Moravia
burde kanskje ha avsluttet romanen på en annen måte enn han gjør, for de siste
spørsmålene blir ikke besvart, av årsaker jeg ikke vil røpe.
