I over to
måneder nå har jeg nesten daglig jobbet meg gjennom romanen ”Tårnet”. Tidlig
ble det klart at dette ikke var noen lett fordøyelig roman, og etter at de
første hundre sidene var unnagjort tenkte jeg at det snart må løsne, for dette
var tung materie å komme inn i. Da to hundre sider var passert hadde jeg
fremdeles en følelse av utilstrekkelighet, som om jeg rett og slett var en for
dårlig leser til å kunne trenge inn i teksten. Da var det ennå seks hundre
sider igjen, ble det bedre etter hvert?
”Tårnet”
er en bejublet roman fra Tyskland, med handling lagt til det tidligere DDR.
Historien starter på tidlig 1960-tall da Kamerat Brezhnev styrer i
Sovjetunionen og ender i november 1989 da Berlinmuren faller, noe som også i
praksis er slutten for DDR og kommunismen i Øst-Europa. Handlingen utspiller
seg stort sett i Dresden, og persongalleriet utgjør en ”borgerlig” enklave av
leger, intellektuelle og kunstnere som ikke er partimedlemmer, men heller ikke
åpenlyst i opposisjon. De har for så vidt innfunnet seg med systemet, og søker
tilflykt i litteratur, klassisk musikk og personlig karrierer. Samtidig er
ønsket om å emigrere til Vesten levende og ingen er i tvil om at systemet er
råttent og at livet på den andre siden er å foretrekke.
Det er
sagt at ”Tårnet” gir leseren en følelse av DDR slik den var for menneskene som
bodde der. Her er ingenting av den ostalgie
som vi hørte om for noen år siden, dvs. nostalgi tilbake til staten som
forsvant. Det er ingen romantisering om tiden som var, snarere et oppgjør med
et samfunn preget av overvåking, mistenksomhet, varemangel og undertrykking.
Hovedpersonen
i romanen er Christian Hoffman, legesønnen som drømmer om å gå i sin fars fotspor
og bli en berømt kirurg. Ut fra det jeg har lest om Uwe Tellkamps biografi er
det lett å skjønne at Christian Hoffman er et lite selvportrett, Christian i
romanen deler nemlig mye av Tellkamps egen biografi.
Det som
gjør romanen tung å lese er bl.a. at forfatteren skifter mellom flere litterære
stiler. Her er lange passasjer i kursiv
som gjerne bryter med en lineær historiefremstilling. Som den utholdende leser
jeg er (bevist ved at jeg tross alt kom meg gjennom denne romanen) fikk jeg
gode leseropplevelser innimellom, men ikke uten at jeg tok meg selv i å
bebreide forfatteren for sin ornamentariske og utbroderende stil, som om han
har behov for å vise hvor flink han
er å skrive!
”Tårnet” er
derfor vanskelig å anbefale, til tross for at boken er lovprist av kritikerne
og ble en bestselger i Tyskland.
Snåsamannen og hans
virksomhet blir avkledd i denne boken: Joralf Gjerstad innehar ingen
overnaturlige evner, han helbreder ingen syke og han er ikke synsk. Snåsamannen
nekter å snakke med skeptikere og han unndrar seg vitenskapelig observasjon. Hvorfor
lar folk seg lure?
En snill og ydmyk bestefar som har
hjulpet 50.000 mennesker. Eller?
En av
bestselgerne i 2008 var Ingar Sletten Kolloens biografi ”Snåsamannen”, om den
da 83 år gamle Joralf Gjerstad som i flere tiår hadde opparbeidet seg et rykte
som helbreder og synsk. Snåsamannen hevdet at han i årenes løp personlig hadde
hjulpet 50.000 mennesker med sine helbredende evner, i tillegg til at han kom
med flere eksempler på synskhet, bl.a. at han i sin tid forutså drapet på John
F. Kennedy. Om ikke før så ble Snåsamannen en nasjonal kjendis etter Kolloens
biografi. Flere sto frem og sa at de hadde blitt hjulpet av Joralf Gjerstad,
bl.a. daværende helseminister Bjarne Håkon Hansen, som kunne fortelle at et av
hans barn hadde blitt frisk av kolikk etter at han hadde henvendt seg til
Gjerstad.
Det som
er slående i medieomtalen av Snåsamannen er hvor velvillig og ukritisk disse
historiene er brakt videre. Joralf Gjerstad blir fremstilt som en ydmyk og
snill bestefarstype som har hjulpet mennesker i tiår uten å ha tatt betaling
for det. Er det mulig å mislike en slik person? Også Ronnie Johanson, forfatter
av en rekke religionskritiske bøker, nærmet seg Snåsamannen med respekt og ydmykhet,
men i tillegg utstyrt med sunn skepsis. Hvis det virkelig har seg slik at
tusenvis av mennesker i årenes løp har blitt kurert av sykdom, burde det være
en smal sak å få verifisert ganske mange tilfeller. Og hvis Joralf Gjerstad i
like mange år har kommet med profetier som i etterkant har vist seg å være
sanne burde dette også la seg bekrefte.
En mirakelmann som skyr kritiske
spørsmål
Ronnie
Johanson gjorde flere forsøk på å komme i kontakt med Gjerstad selv for å
intervjue ham. Da Johanson skrev en artikkel om Snåsamannen for tidsskriftet
Humanist i 2010, fikk Gjerstad oversendt artikkelen før trykking, slik at han
selv kunne korrigere og kommentere saken. Men Joralf Gjerstad besvarte aldri
Ronnie Johansons fremstøt. Snåsamannen viser nemlig ingen vilje til å møte
eller diskutere med personer som stiller seg skeptisk til hans virksomhet, han
har i stedet sagt at han blir personlig såret over at noen stiller spørsmål ved
hans evner. Derfor har han også konsekvent sagt nei til å la sine påståtte
evner undersøkes på en vitenskapelig måte. Greiest å holde seg til sin egen fremstilling,
slik den refereres i ikke mindre enn 3 selvbiografier, i ukeblader, aviser og i
Ingar Sletten Kolloens biografi.
En biograf som ikke bryr seg om
kildekritikk
Ingar
Sletten Kolloen er ingen hvem som helst når det gjelder biografier. Kolloen har
bl.a. skrevet et tobindsverk om Knut Hamsun som han ble nominert til
Brageprisen for, noe som skal være et kvalitetstegn. Derfor er det ganske
utrolig å se hvilken ukritisk tilnærming han legger til grunn for biografien om
Snåsamannen. Hadde det ikke vært naturlig å stille seg en smule kritisk til en
person på sier at han har overnaturlige evner? Kolloen viser seg i stedet å
opptre som en hvilken som helst journalist i Norsk Ukeblad som er glad for å
kunne referere en god historie! I Kolloens møte med Snåsamannen er enhver
kritisk sans lagt til side, og biografen refererer velvillig alle de gode
historiene han får servert. Som Kolloen skriver på side 235 i biografien: ”Viktigste kilde er Joralf Gjerstad selv.”
Slik sikret han Gyldendal en bestselger under juletreet i 2008!
Snåsamannen brenner systematisk egne
”bevis”
Joralf
Gjerstad hevder å ha fått tusenvis av brev fra folk han har hjulpet opp gjennom
årene. Disse takkebrevene kunne ha vært en kilde til informasjon, og de kunne
fungert som sannhetsbevis for Gjerstads gjerninger. Kun noen få av disse
brevene blir imidlertid referert, og da virker de mer som bestillingsverk fra
Snåsamannens side. Brevskriverne omtaler nemlig hjelperen sin i tredjeperson,
slik at brevene egentlig er henvendt til leserne av biografien, ikke til
Gjerstad selv.
Det
bemerkelsesverdige er at Gjerstad opplyser at han brenner brevene han får! Bare
i mai 2009 skal han ha brent 9000 brev, i årene før brente han angivelig mange
tusen til. Hvorfor? Som sagt, hvis disse brevene inneholdt takksigelser fra
helbredede pasienter hadde de vært en kilde til informasjon for en biograf,
eller en skeptiker som ville ha undersøkt disse ”helbredelsene” nærmere. Men
sannsynligvis er de fleste brevene bønn om hjelp fra syke som har lest eller
hørt om Snåsamannens påståtte overnaturlige evner. Det må jo være litt trist
for disse å høre at mottakeren velger å brenne alle brevene han får.
”Helbredelser” kan ha en naturlig
forklaring
At
healere kan vise til pasienter som har blitt friske etter ”behandling” er ikke
uvanlig. Det skulle bare mangle. Det er estimert at halvparten av alle
sykdommer og plager går over av seg selv. Mange oppsøker også healere da
sykdommen er på sitt verste, og opplever bedring etter ”behandlingen”, noe som
er naturlig siden mange sykdommer har et svingende forløp med gode og dårlige
perioder. Å oppleve bedring er derfor ingen indikasjon på noe ”mirakuløst”, men
kan skyldes en naturlig syklus. I tillegg kommer den kjente placeboeffekten, der ”behandling” i seg
selv har en positiv effekt på pasienten, rett og slett fordi pasienten forventer
et positivt resultat. Noen sykdommer og plager kan derfor kureres eller lindres
ved å mobilisere den sykes egen, psykologisk kraft. Men det er ikke noe
mirakuløst eller overnaturlig i dette, selv om mange lar seg lure til å tro
det. Om Joralf Gjerstad har hatt kontakt med 50.000 mennesker i sin tid så vil
naturlig nok mange av disse kunne fortelle om ”helbredelser” eller bedring, men
dette i seg selv er ikke noe bevis på at Snåsamannen har overnaturlige evner.
”Blinde, døve og lamme blir bra
etter min behandling”
Setningen
over er et sitat fra Joralf Gjerstads tredje selvbiografi – ”Den gode kraften” (Gyldendal, 2010). Det
er liksom noe kjent med dette sitatet? Jo da, vi finner et liknende sitat i
Mattheusevangeliet, 11.5: ”Blinde ser, lamme går, spedalske renses og døve
hører” – sier Jesus om sin egen gjerning …
Joralf
Gjerstad har i mange år vært ansatt som klokker i Den Norske Kirke. Han er en
dypt religiøs person, og det virker som at han tilskriver sine påståtte evner
som en kraft han har fått fra Den Hellige Ånd (”Det godes vilje”, 2004).
Gjerstad lider rett og slett av et slags Jesus-kompleks,
i følge selvbiografiene er hans påståtte evner gitt til ham av Den Hellige Ånd,
intet mindre …
Men står
dette til troende? Hvis dette hadde vært riktig, at blinde plutselig kan se
etter å ha vært til ”behandling” hos Snåsamannen ville det jo vært en
sensasjon. Men dessverre må påstanden sies å være gal. Ronnie Johanson har
etterprøvd de 2 eksemplene Gjerstad har kommet med. Og det viser seg at den ene
personen ikke var blind, men en svaksynt som fremdeles må regnes som svaksynt,
mens den andre var en liten gutt som riktignok var blind på det tidspunkt
Snåsamannen var i kontakt med ham, men som gradvis fikk synet tilbake. Gutten
hadde diagnosen CINCA-syndrom, der prognosen sier at pasienten gradvis vil få
synet tilbake! Ingen av eksemplene viser at Joralf Gjerstad har gitt blinde
synet tilbake.
En døv
gutt skal også ha fått hørselen tilbake etter at Snåsamannen ”behandlet” ham.
Her har guttens foreldre stått frem med historien. Men legene på sykehuset der
gutten var til behandling sier at det var sykehusbehandlingen som ga gutten
hørselen tilbake. Hvem tror du på? Healeren fra Snåsa eller medisinsk ekspertise?
”Synsk”? Eller en falsk profet?
Snåsamannen
har rykte på seg for å være synsk. Pressen elsker jo historier om synske, og
personer med påstått synske evner får lett oppslag når de kommer med en
profeti. Men heller ikke disse evnene står til troende, hvis vi etterprøver
spådommene som Joralf Gjerstad har kommet med. Ronnie Johanson tar for seg
flere eksempler i boken, og tilbakeviser den ene etter den andre. F,eks. at han
forutså drapet på John F. Kennedy i 1963 og at han skal ha forutsatt riktig
salgstall for Ingar Sletten Kolloens biografi om ham.
Snåsamannens biografier gir flere
versjoner av de samme historiene
Til å
ville fremstå som en ydmyk mann er det spesielt at Joralf Gjerstad har skrevet
ikke mindre enn 3 selvbiografier. Dette er heller ikke bøker som tar for seg
forskjellige epoker i livet og som dermed utgjør en helhet, men tvert i mot
Snåsamannens liv beskrevet tre ganger, på tre ulike måter, Bøkene har blitt
utgitt i 2004, 2009 og 2010.
Ydmyk og
ikke opptatt av penger? Man kan mistenke Gjerstad for å melke en suksess.
Det som
er interessant å observere i biografiene og i avisintervjuer er at mange av de
samme historiene fortelles på forskjellige måter, at viktige opplysninger som
kan forklare ”uforklarlige” hendelser plutselig dukker opp i andre eller tredje
versjon.
Ronnie
Johanson anklager ikke Joralf Gjerstad for å være en svindler. Johanson er
snill med Gjerstad og kaller dette for ”erindringsforskyvninger”, et resultat
av at minnet ikke er og at det er menneskelig å huske feil.
”Profeten fra Snåsa” er en viktig
bok
Det er befriende
å kunne lese en kritisk bok om et fenomen som Snåsamannen. Media er ellers
velvillige budbringere av alle slags vanvittige påstander, og løper i alt for
stor grad kvakksalvernes ærend.
Likeledes
har våre største forlag uhemmet melket interessen for det alternative og tjent
store penger på både biografien om Snåsamannen og engletøvet til en viss
prinsesse. Våre største og mest ”seriøse” forlag kvier seg ikke for å spre de
mest vanvittige teorier om ”det alternative”, her gjelder det tydeligvis ingen
krav til etterrettelighet.
Jeg vil
tro det gir liten mening å lese denne boken uten først å ha lest Skomsvolds
debutbok fra 2009 ”Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg”. ”Monstermenneske”
refererer nemlig hele tiden til denne lille perlen av en roman, dette er på
sett og vis boken bak romanen eller the making of … for å bruke en
filmsjargong.
”Monstermenneske”
er en skamløst selvutleverende roman om en ME-syk ung kvinne. Midt i den
tyngste sykdomsperioden skribler den syke ned setninger på gule post-it lapper,
setninger som langsom former seg til en historie om en gammel dame som heter
Mathea, som lider av sosial angst, og som mesteparten av tiden oppholder seg
innendørs, i sitt eget, rare tankeunivers. ”Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg” ble til slutt 125 boksider, og det tok den ME-syke 4 år og skrive
historien. Debutromanen er nå oversatt til 23 språk og har blitt en stor,
internasjonal suksess.
Tenk det!
Her ligger en ME-syk ung kvinne i flere år i kjelleren i sine foreldres hus, så
syk at kjæresten gjennom flere år til slutt gir henne opp og går sin vei.
Lengre ned er det vel knapt mulig å komme. Men så er det en dikterstemme der
inne et sted som langsomt brøyter seg vei, og 4 års nitidig arbeid resulterer i
en brakdebut som forfatter. ”Monstermenneske” spenner over en 10-års periode,
fra forfatteren er 20 og til hun blir 30, og i løpet av disse årene skjer det
mye, til tross for flere års mer eller mindre isolasjon nede i kjelleren. Hun
prøver å studere dataprogrammering ved NTNU, hun går på forfatterlinja på
Nansen skolen og Skrivekunstakademiet i Bergen, og ender også opp med
litteraturstudier på Blindern. På vei mot forfatterdebuten går hun gjennom en
serie kvaler og prøvelser, men til slutt lykkes hun så til de grader. Siste del
av ”Monstermenneske” forteller om opptredener i innland og utland, om
bokfestivaler og intervjuer med store aviser.
Selv om
”Monstermenneske” i følge omslaget er en roman, hadde det vel vært ærligere å
kalle det en selvbiografi? Eller kaller forlaget dette en roman for å gjøre det
lettere for forfatteren? Det er nærliggende å tenke på Beate Grimsruds ”En dårefri”, som også skildrer en forfatters kamp mot sykdom i romanform, men som vel
også er temmelig nær å være selvbiografisk. ”Monstermenneske” er blitt 580
sider lang, som om Skomsvold har behov for å vise at også hun har nok ord
innabords til å kunne skrive en murstein. Til tider blir det for mye, for mye
repetisjon, for detaljert. Ordet navlebeskuende
synes i perioder ganske treffende, her er lite annet enn meg, mitt og mine. Hun leser Marcel Proust og ser
muligens seg selv som en kvinnelig utgave der hun i årevis ligger nede i
kjelleren, isolert fra verden utenfor.
Likevel
er den skrudde, lett gjenkjennelige humoren fra debutboken rikt til stede også
i ”Monstermenneske”. Det gjør at du som leser holder ut selv i de tyngste
partiene, for rett som det er strømmer det på med morsomme og overraskende
observasjoner og betraktninger.
Kjersti
Annesdatter Skomsvold er noe helt for seg selv. Det kjennetegner en god
forfatter.
Dette er
Jonny Halbergs utgivelse nr. 13 siden debuten i 1989, der romaner,
novellesamlinger og to filmmanus står på cv’en. Tidligere har jeg bare lest en
bok av Halberg, den prisbelønnede romanen ”Flommen” fra 2000, en bok som sikret
forfatteren både Kritikerprisen og P2-lytternes romanpris.
”1983”
virket i utgangspunktet som en spennende bok. Litt fordi den inneholder en
historie som denne bloggeren lett kan kjenne seg igjen i. Hovedpersonen Robert
Isaksen går siste året på videregående skole i en norsk småby (Lillehammer).
Han regner seg som en outsider i miljøet, noe som ikke skal så mye til tidlig
på 1980-tallet: Han er opptatt av musikk av den alternative sorten (type
postpunk), han leser bøker som ikke akkurat topper bestselgerlistene, og han
vil gjerne skille seg ut fra hopen ved å kle seg annerledes. Han bor sammen med
faren, som er yrkesmilitær, og opprøret/frigjøringen består derfor også i å
nekte militærtjeneste. Roberts mål er å komme seg vekk fra småbyen, flytte til
Oslo og bli forfatter, og der vanke på de kule utestedene sammen med de
forfatterne og hippe musikerne han ser opp til.
Dette er
en ganske rett frem fortalt historie, der språket er lettfattelig og glir
relativt motstandsløst fremover. Synd å si det, men jeg synes Jonny Halberg
gjør det for enkelt. Det ligger en del konfliktstoff og potensielt traumatiske
opplevelser i Roberts oppvekst. Moren forsvant, og forholdet til faren er
anstrengt. Faren er selvsagt av den autoritære, ganske tause typen. Som leser
er det jo meningen at vi skal få sympati for Robert, men hovedpersonen er en
type som det egentlig ikke er så lett å like. Robert er like mye posør og
bløffmaker som han er søkende kunstnerspire.
Gjennom
hele romanen drysser Jonny Halberg kulturelle referanser over teksten, og mange
forfattere/musikere, som i dag sikkert tilhører Halbergs bekjentskapskrets, får
sine ”gjesteopptredener”. Dette er sikkert gjort for å speile det
(alternativt)kulturelle klimaet i 1983, men det kan også virke litt billig og
utenpåklistret. ”1983” levde rett og slett ikke opp til forventningene.
Denne
kortromanen ble utgitt allerede i 1971 og er et av Bernhards tidlige arbeider.
”Gå” er oversatt av Monica Aasprong, en oppgave hun startet med på eget initiativ
da hun var litteraturstudent, uten å ha et forlag som oppdragsgiver (dette i
følge Monica Aasprongs essay i Bokvennen nr. 2 2011). Flere år senere ble boken
gitt ut av Spartacus, og ikke på Gyldendal, der Sverre Dahl allerede hadde
gjort en kjempejobb med å oversette Bernhards bøker.
”Gå” er
en relativt kort, men språklig krevende tekst, insisterende og filosofisk, men
definitivt ikke uten humor. Boken er en eneste lang tekststrøm, uten avsnitt
eller kapitler, ja, nesten uten et sted der leseren naturlig kan trekke pusten.
Slik sett er dette kompromissløs litteratur. Her er det enten snakk om å gli
inn i dette underlige, repeterende, kvernende universet, eller raskt å falle
fra, ut, av … Ingen naturlig bok å velge for den som ikke kjenner Thomas Bernhard
fra før. Likevel er den umiskjennelig bernhardsk
og for så vidt en arketypisk for forfatterskapet. Bernhard drar resonnementer
og observasjoner ut i ytterligheter, til leserens begeistring … eller
fortvilelse.
De som
kjenner Thomas Bernhard fra før vil derfor ha glede av ”Gå”. Det tjener
Aasprong oversettelse til ære at denne kompliserte teksten så absolutt kan
hevde seg mot Sverre Dahls glimrende arbeider.
Jeg
oppdaget Thomas Bernhard for ca. tjue år siden og leste i rask rekkefølge
romanene ”Betong”, ”Trær som faller”, ”Gamle mestere” og ”Utslettelse”, alle
oversatt av Sverre Dahl og utgitt på Gyldendal forlag. Jeg hadde aldri lest noe
liknende og lot meg både begeistre og fascinere av dette stilistisk fullendte
og intense forfatterskapet.
Thomas
Bernhard (1931 – 1989) rendyrket sitt uttrykk i en grad knapt noen annen forfatter
kan vise til, han må sies å være kompromissløs både språklig og tematisk, noe
som gjorde ham til en kontroversiell og omstridt skikkelse i Østerrike. Thomas
Bernard vendte stadig tilbake til sine yndlingstemaer; et hat mot hykleriet og
hulheten i det borgerlige, høykulturelle Østerrike, mot nasjonalsosialismen som
han mente levde videre selv om krigen var over, og et hat mot den katolske
kirke og religiøst hykleri. Store, tunge tema som gjorde Bernhard til en
skandaløs skikkelse i landets kulturliv, og til et hatobjekt for mange. I
Thomas Bernhards bøker er det en grunnleggende desperat og insisterende stemme,
hans hovedpersoner er i høyeste grad outsidere i opposisjon mot den borgerlige
kulturen og alt dens vesen. Det er romaner som krever en del av leseren, men
det er samtidig litteratur som du lett dras inn i om du lar deg fange av
Bernhards formfullendte setningsstrukturer og suggererende fortellerstemme.
Siden jeg leser Bernhard på norsk må oversetteren Sverre Dahl få mye av æren
for at disse bøkene gjorde sånn inntrykk på meg.
”Mine
priser” ble utgitt 20 år etter at Thomas Bernhard døde, og inneholder kortere
”essays” rundt 9 av de litterære prisene Bernhard ble tildelt for sitt
forfatterskap (han mottok 12 eller 13 priser alt i alt). Så selv om Bernhard
var kontroversiell og hatet av mange i den tyskspråklige verden, og i Østerrike
især, manglet det ikke på utmerkelser, forfatterskapets kvaliteter lot seg
tross alt ikke overse. Disse 9 stykkene er til tider morsom lesning, for
selvsagt klarer ikke Bernhard å unngå å fornærme og avkle de institusjoner som
vil ære hans forfatterskap. Helst vil han avslå alle priser og frasi seg alle
utmerkelser, men han er ikke bedre stilt enn at han takker ja til alle, det er
tross alt penger han blir tilbudt! Det er greit å ha høye idealer, men
forfattere må tjene penger som alle andre!
Det
morsomste stykket er nok kapittelet om ”Den østerriske statsprisen for
litteratur”, en pris selveste kulturministeren skal dele ut. Det ender med at
ministeren forlater prisutdelingen i vilt raseri midt i Bernhards ”takketale”!
Selve takketalen står forresten å lese som et tillegg på slutten av boken.
”Mine
priser” gir meg lyst til å ta fatt på Thomas Bernhards forfatterskap på nytt.
Roland
Topor (1938 – 1997) var en fransk multikunstner som debuterte som forfatter med
romanen ”Leieboeren” i 1964. Siden de færreste nordmenn leser franske romaner
så er nok denne historien mest kjent gjennom Roman Polanskis filmatisering, som
kom i 1976. Filmen ”Leieboeren” har jeg sett flere ganger (selv om det er mange
år siden sist), og jeg husker den som en mørk, skummel og fascinerende
historie, vel verdt et gjensyn. Polanski spiller forresten hovedrollen selv i
sin egen filmatisering.
”Leieboeren”
er historien om en ung mann i tredveårene, kalt Trelkovsky. Han jobber som
kontorist, men mister leiligheten han leier. Dermed bærer det ut på jakt etter
en ny, noe som ikke er lett å finne i Paris, hvor mange er ute i samme ærend.
Men Trelkovsky er tilsynelatende heldig, og finner en ledig leilighet. Dvs.
leiligheten er ledig hvis ikke den forrige leieboeren – Simone Choule - kommer
tilbake! Mademoiselle Choule ligger livstruende skadd på sykehuset, etter at
hun hoppet ut av vinduet i leiligheten, angivelig et selvmordsforsøk.
Trelkovsky har ikke annet å gjøre enn å takke ja.
Trelkovsky
er en ensom sjel, som mobbes av kollegaene på kontoret, og som egentlig ikke
ønsker annet enn å leve i fred og fordragelighet med omverdenen. Straks han
flytter inn begynner problemene med naboene. Det viser seg at bomiljøet i
leiegården er gjennomsyret av mistenksomhet og dårlige relasjoner, naboene er uhyre
vare for lyder og klager for den minste ting. Trelkovsky er livredd for å komme
på kant med naboene og for å miste leiligheten, og prøver å leve så
tilbaketrukket og usynlig som mulig, men forgjeves.
Gradvis melder
paranoiaen seg, og Trelkovsky begynner å mistenke naboene for at disse har
sammensverget seg mot ham. Og stakkars Simine Choule, var det egentlig et
selvmordsforsøk, eller ble hun rett og slett kastet ut av vinduet? Roland Topor
klarer på en utmerket måte å skildre et paranoid sinn, samtidig som leseren
lenge ikke vet hva han skal tro om naboenes skyld eller uskyld. Romanen
”Leieboeren” er lett gjenkjennelig for de som har sett filmen, siden Polanski
har vært veldig tro mot originalteksten.
Med
Elling hadde Ingvar Ambjørnsen skapt en karakter han ikke ville gi slipp på.
”Utsikt til paradiset” sluttet med at sosialkontoret flyttet Elling ut av
blokkleiligheten han hadde delt med sin mor i 32 år, men som de anså ham
uskikket til å bo alene i da mor døde. I ”Fugledansen” er Elling flyttet inn på
en institusjon utenfor storbyen, der han deler rom med Kjell Bjarne, en voksen
mann med en enkel hjerne og primære behov.
Det er
lett å skjønne hvorfor Ambjørnsen spinner videre på Elling-figuren. Elling er
en takknemlig karakter for en forfatter, en personlighet som gjerne kommer til
kort i sosiale sammenhenger, men som har et rikt indre liv og grubler og
filosoferer over det meste. Ellings suksess som romankarakter er jo at han er
en uutømmelig kilde for Ambjørnsens ulike innfall, at han er velegnet til å
spinne videre på, at han er et oppkomme av pussige, men gjenkjennelige
betraktninger. At Elling sikkert hadde ergret vettet av de fleste om han
faktisk hadde vandret rundt i to sko, med sine sære oppheng og pedantiske
vaner, gjør at leseren levende kan forestille seg ham. Elling-karakteren lever
i leserens bevissthet som en troverdig, men sær, personlighet.
Halvparten
av ”Fugledansen” består av det Elling selv kaller ”Spania-rapporten”, en
skildring av en ferietur mor og sønn foretok til Benidorm noen å tidligere.
”Spania-rapporten” ble til over en tre måneders periode, og er et resultat av
psykolog Omholts oppfordring til Elling om å forklare hvorfor han ødela den nye
dressen sin. Den daglige skrivingen av rapporten fungerer som terapi, og
ansporer Elling til videre skriving, denne gangen leserbrev som han sender til
en rekke aviser. Dermed får han i egne øyne status som samfunnsdebattant, og
nyter romkamerat Kjell Bjarnes beundring.
”Fugledansen”
står ikke så sterkt som selvstendig roman som det ”Utsikt til paradiset” gjør.
Til det lener den seg for mye på at den er en oppfølger, en bok nr. 2 om
Elling. Men du kan ikke akkurat bebreide Ambjørnsen for at han ønsket å spinne
videre på en romankarakter av Ellings støpning. I tillegg til forfatteren var
nok de fleste som leste første bok lysten på et gjensyn de også.
Ingvar
Ambjørnsen er en av landets mest produktive og suksessrike forfattere.
Debuterte gjorde han allerede i 1981, 24 år gammel. Siden har det blitt over 40
utgivelser, over et bredt spekter; romaner og noveller for voksne,
ungdomsbøker, barnebøker, artikkelsamlinger og et hørespill. Han er oversatt
til en rekke språk. Hele 8 av Ambjørnsens utgivelser er blitt filmatisert. En
rask opptelling på wikipedia forteller at han har mottatt hele 18 priser eller
stipendier. Han har til og med blitt utnevnt til æresborger av hjembyen Larvik!
Ikke
verst for en forfatter som i starten fremsto som talsmann for drop-outs og
utskudd. Ambjørnsen skrev romaner om psykiatriske pasienter, hasjsmuglere og
frikere, og han identifiserte seg sterkt med de som ikke lykkes, eller som ikke
trivdes, på innsiden av samfunnet. All ære for det, det særegne for Ambjørnsen
er jo at han aldri har forlatt dette perspektivet eller disse verdiene, han har
gitt stemme til mange av de stemmeløse.
”Utsikt
til paradiset” er den første av de fire bøkene om Elling. Jeg har ikke lest så
mye av Ambjørnsen fra før, kanskje fordi jeg leste en av de første romanene
hans, Sarons ham (1982), og ikke ble særlig imponert av den. Elling er likevel
kjent stoff, siden hele tre av de fire bøkene om ham er blitt filmatisert. Når
jeg begynte å lese denne romanen hadde jeg derfor Per Christian Ellingsens
tolkning av Elling på filmlerretet i hodet.
La det
være sagt med en gang; ”Utsikt til paradiset” er en knakende god roman, morsom,
trist, rørende, og Ingvar Ambjørnsens språk er en nytelse å lese!
”Mor
døde.” Så effektivt kan en historie begynne, og øyeblikkelig er leseren hektet.
Romanen er en eneste lang monolog hvor du fanges i Ellings tankeverden. Elling
er 32 år når moren dør. De to har alltid bodd sammen i en blokkleilighet i en
drabantby i Oslo. De har levd tett på hverandre, det finnes tilsynelatende
ingen andre slektninger. Heller ingen venner eller naboer stikker innom. Elling
sier selv at han lever godt av trygden han får, så leseren skjønner at et eller
annet feiler Elling.
I denne
lille verdenen trives Elling godt. Han leser Arbeiderbladet, er sosialdemokrat,
og en stor beundrer av Gro Harlem Brundtland. Å tenke på at Gro styrer landet
gir Elling ro og trygghet i tilværelsen. Elling samler på utklipp av Gro og
limer disse inn i album. Han har seksuelle fantasier om Gro, utløst av et bilde
av statsministeren i en tettsittende, våt gummidrakt på et seilbrett. Akkurat
disse sekvensene i romanen fikk meg til å tenke på hvordan andre lands
myndigheter ville ha reagert mot en forfatter som fremstilte landets
statsoverhode på en slik måte som Ambjørnsen her gjør. Jeg tror at Ambjørnsen
skal være glad for at han skriver på norsk, om en norsk statsminister …
Mor dør,
som sagt. Men Ellings verden går videre, på en ganske usentimental måte. Han
innretter seg med teleskop på mors gamle soverom, hvor han bedriver kveldene
med å spionere på sine naboer i blokken nedenfor. Han dikter opp naboenes
livshistorier og forsøker også å engasjere seg i livene deres ved å ringe dem
opp anonymt. Elling er altså en kikker, men han er selvsagt harmløs.
Men ting
foregår i kullissene uten Ellings viten. Sosialkontoret ringer, sosialkontoret
banker på døren. Ellings verden er truet, og han reagerer med blomstrende
tvangsnevroser og angstanfall. Elling kan ikke fortsette å bo alene i
leiligheten nå som mot er død, mener sosialkontoret.
Elling er
blitt sammenliknet med Mattis i Tarjei Vesaas bok Fuglane. På samme måte som
Vesaas gjør Mattis verden forståelig, gir Ambjørnsen et imponerende innblikk i
Ellings tankeverden. ”Utsikt til paradis” er et psykologisk dykk inn i Ellings
tilværelse, og er i dag en moderne norsk litteraturklassiker.
Når leste du sist en roman av en filippinsk
forfatter? Tenkte meg det. F. Sionil José er kanskje den mest kjente
filippinske forfatter internasjonalt, det hjelper nok at han skriver sine bøker
på engelsk og ikke tagalog, eller et av de andre språkene på øygruppen. Født i
1924 i Pangasinanprovinsen, nord for Manila, har han levd et langt liv i
litteraturen og har mottatt en rekke internasjonale priser. Det kan også nevnes
at Sionil José eier Solidaridad Bookshop, en bokhandel i Manila som har stor
betydning for lokale forfattere og personer med interesse for litteratur. Det
er nemlig ikke enkelt å finne gode bokhandler i dette landet, hvor det skrevne
ord i form av bøker, aviser eller tidsskrift ikke er særlig synlig (her snakker
jeg av erfaring). I en alder av snart 90 år har Sionil José ukentlig en fastspalte på trykk i avisen The Philippine Star der han kommenterer ulike trekk i
det filippinske samfunnet.
F. Sionil José kom, som det store flertall
filippinere, fra små kår. Livet i den lille byen Rosales i Pangasinan er rammen
rundt mange av bøkene hans, bl.a. de fem romanene som samlet kalles ”Rosales
sagaen”, og der den fjerde romanen ”Mass” er den eneste boken av ham jeg har
lest fra før, kjøpt i den eneste anstendige bokhandelen jeg tilfeldig gikk
forbi i løpet av en hel måned på Filippinene i 2010. Det var ikke noen
selvfølge at Sionil José skulle bli forfatter, oppvokst som han var blant
småkårsfolk i provinsen. Det sies at det var hans oppofrende mor som skal ha
æren for at han havnet på Universitetet etter krigen, og at han via
journalistikken ble en skrivende mann.
F. Sionil José er en sosialt bevisst forfatter som i
sine bøker speiler samfunnet på godt og vondt. Dette har gjort ham til en
kontroversiell figur, men har også gitt ham heder og ære. ”Synder” ble utgitt
på Filippinene allerede i 1973, og er så vidt jeg vet den eneste av hans
romaner som er utgitt på norsk. Romanens hovedperson er Don Carlos Cobello, en
av landets aller rikeste menn, og det er han som fører ordet. Gjennom Cobellos
fortelling får leseren en klar forståelse for det filippinske klassesamfunnet,
hvor de aller fleste tilhører den fattige del av folket. Cobello har levd et
liv i stor materiell rikdom, med eiendommer over store deler av verden. Som de
fleste rike mennesker har han arvet sin rikdom og vet fra ung alder av hvor
viktig det er å bygge allianser med andre mektige mennesker i samfunnet.
Korrupsjon, nepotisme og rå makt brukes for å opprettholde rikdommen og øke
formuen.
”Synder” skal være F. Sionil Josés mest
kontroversielle roman, kanskje også fordi den viser en skandaløs seksualmoral.
Vi må ikke glemme Den Katolske Kirkes sterke stilling på Filippinene. Don
Carlos Cobello nekter seg ingen gleder i så måte, heller ikke incestuøse
forhold.
Men når Don Carlos ligger på dødsleiet, og nærmest
holder dommedag over seg selv, er det oppskriftsmessig nok ikke materiell rikdom
og stor makt som betyr noe, men derimot relasjonene til hans aller nærmeste.
Slik ender romanen ut som en moralsk fabel.
Rent litterært er kanskje denne 40 år gamle romanen
ikke så veldig original eller spennende, men for norske lesere kan den gi et
sjeldent innsyn i samfunnsforhold vi bare har overfladisk kjennskap til.
Av J. D. Salinger,
oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen
J. W.
Cappelens Forlag a.s., 2005 (240 sider)
Forfatteren
J. D. Salinger var en særing. Å kalle ham folkesky er et understatement. Han var 32
år da hans eneste roman ”The Catcher in the Rye” ble utgitt i 1951, en bok som
ble en øyeblikkelig sensasjon og som har sikret ham verdensberømmelse. Det sies
at romanen fremdeles selger 250.000 eksemplarer årlig, dette er altså en
moderne klassiker som leses av stadig nye generasjoner og som klarer å
begeistre over 60 år etter at den første gang kom ut. J. D. Salingers øvrige
forfatterskap får plass i et par bind, det er hovedsakelig noveller.
Salinger
publiserte ingenting etter 1965, og han ga sitt siste intervju i 1980. Frem til
sin død i 2010 levde han nærmest som en eremitt, men han voktet over sitt
sparsomme forfatterskap, og i særdeleshet sin eneste roman, ved å legge nitide
føringer på hvordan nye utgaver og oversettelser skulle se ut. Salinger krevde
bl.a. at nytrykk og oversettelser skulle beholde originaltittelen, at omslaget
ikke skulle illustreres, eller ha biografiske opplysninger eller foto av
forfatteren.
Allerede
i 1953 kom den første norske oversettelsen, med tittelen ”Hver tar sin – så får
vi andre ingen”. Denne utgaven kom som pocketbok i 1994. En morsom kuriositet:
Tidlig i romanen går hovedpersonen Holden Caulfield inn på et gatekjøkken og
kjøper seg en hamburger. I den første norske oversettelsen heter det at han
kjøper kjøttkaker! Amerikansk fastfood var tydeligvis ukjent i Norge tidlig på
1950-tallet. Denne nyoversettelsen fra 2005 kan derfor forsvares. En av
hemmelighetene bak romanens suksess er nemlig den typiske ungdomssjargongen som
hovedpersonen fører. En språklig oppgradering kan derfor være på sin plass.
Fortelleren,
Holden Caulfield, er en 16-årig jypling, som akkurat har klart å bli utvist fra
sin fjerde skole, en finere privatskole i Pennsylvania. Helt i starten og på
tampen av boken kommer det frem at Holden for øyeblikket er innlagt på et slags
nervesanatorium, der han skal komme seg til hektene igjen. Men Holden Caulfield
er neppe psykisk syk, han lider derimot av en velkjent tenåringslidelse, med
symptomer som kjedsomhet, manglende respekt for autoriteter og en trang til å
teste grenser. Når han får beskjed om ”å legge seg i selen” og jobbe mer med
skolearbeidet, så ramler han ut i det. Holden er på sett og vis en typisk
skoletrøtt tenåring som ikke evner å bite tennene sammen og utstå omgivelsenes
krav til å underordne seg.
”The
Catcher in the Rye” er derfor en bok svært mange tenåringer (og ex-tenåringer)
kan kjenne seg igjen i. Dette er selve nøkkelen for å forstå hvordan denne
slanke romanen har blitt så enormt populær. Det er en svært morsom bok, hvor
Holden Caulfield deler ut en serie knakende gode beskrivelser av alle han
møter, og der de språklige overdrivelsene krydrer fremstillingene av ellers
dagligdagse episoder. Det er rett og slett en svært underholdende og … på en
skrudd måte … oppbyggelig leseropplevelse.
At ”The Catcher
in the Rye” er en av de mest sensurerte og bannlyste romaner i USA må jo bare
pirre nysgjerrige lesere. Romanen er en klassiker som kommer til å beholde sin
posisjon som kjernepensum i minst 50 år til.
Dette er
på alle måter en bemerkelsesverdig bok. I 2003 reiste sosiologen Geir Angell
Øygarden til Saddam Husseins Irak for å være ”levende skjold”. Ideen var å plassere
fredsaktivister foran strategiske punkter i Bagdad, slik at amerikanske
bombeflygere kanskje ville vegre seg mot å la bombene falle. Slik skulle
uskyldige liv spares, og full krig muligens kunne forhindres. En vanvittig ide,
og et fredsstunt med livet som innsats.
Men Geir
Angell Øygarden delte ikke fredsaktivistenes ”tro”. Han reiste til Irak med en
skjult agenda, han reiste som forsker og sosiolog, for på den måten kunne
observere hvordan mennesker reagerer i krig. Han er altså en forsker på feltarbeid,
en sosiolog uten grenser, under dekke av fredsaktivist bedriver han i
virkeligheten walraffing med livet
som innsats.
Det går
imidlertid ikke lenge før Øygarden får problemer med rollene. Forskeren må vike
for fredsaktivisten, innen samfunnsvitenskapelig metode er fenomenet kjent som to go native, forskeren identifiserer
seg så til de grader med gruppen han skal studere at han blir en deltaker og
ikke en observatør. Det blir umulig for ham å opptre som ren forsker og helt
naturlig å bli en aktiv deltaker.
8 år
senere kommer ”forskningsarbeidet” i bokform, i form av en murstein på
ettusenetthundreogtrettitre sider, en reportasjebok. Resultatet er eblitt et
unikt eksempel på norsk gonzojournalistikk, en subjektiv skildring av Irak-krigen, slik den opplevdes
fra bakkenivå i Bagdad. Øygarden gjorde aktivt bruk av diktafon under
”feltarbeidet”, og aktivistene får god plass til å fortelle sine respektive
historier. Det sies at originalmanuset var på 3000 sider, så selv om 2/3 er
skåret bort sitter vi likevel igjen med en bok på størrelse og tyngde med en
leca blokk. Men så er jo også boka utgitt på forlaget Pelikanen, som en viss
Karl Ove Knausgård står bak, så bokstavelig talt store bokprosjekter har en
mulighet for å vinne gehør der.
Jeg
begynte på boka uten ambisjon om å lese hele, for hvor lang tid vil det
egentlig ta meg å lese disse drøye 1100 sidene når jeg er en relativt langsom
leser? Planen var derfor å lese litt sporadisk og jeg regnet med å hoppe i
teksten. Men jeg ble raskt fengslet av det vanvittige i prosjektet og
innsideskildringene av denne brokete gjengen som reiste til Saddams rike for med
sin egen kropp å stille seg i veien for bomberegnet. Jeg har derfor brukt
nesten 2 måneder på å lese hele boka, noe jeg kan forsvare i forvissing om at
dette er en bok det ikke finnes maken til, en unik reportasjebok med et
perspektiv helt utenom det vanlige.
De røde bussene
Høsten
2002 satt Øygarden med et fireårig forskningsstipend fra Svenska
Vetenskapsrådet. Han kjedet seg åpenbart, han er ikke noe kontormenneske. Han
får en ide om å dra ut for å studere mennesker i en krigssituasjon. Men hvilken
krig skal han velge? Han snuser på Burma, men broren Odd Steinar tipser han om
en gruppe aktivister som kaller seg Human
Shields. Med utgangspunkt i London var minst en dobbeltdekkerbuss på vei
med aktivister ”som med liv og lyst ville la seg sprenges i stykker og biter”.
Hva var det å nøle etter? Via nettet får Øygarden kontakt med gruppen og melder
seg på. Han rekker ikke bussen fra London, så han skal gå på bussen i Istanbul
og derfra kjøre med de menneskelige skjoldene til Bagdad.
Den som
organiserer det hele er en mann ved navn Ken Nichols O’Keefe, en tidligere
amerikansk marinesoldat og veteran fra den første Golfkrigen. O’Keefe gikk til
det skritt å frasi seg sitt amerikanske statsborgerskap ”i skam og avsky”, han
mener at USA sannsynligvis er involvert i 9/11-angrepene, og at USA vil gå til
krig mot Irak pga. oljeressursene. O’Keefe har en visjon om at 10.000 aktivister
skal melde seg som levende skjold, men han er svært langt unna dette målet. Han
er en organisator som ser på Human Shields som sitt prosjekt, og som styrer det
hele med det Max Weber kaller karismatisk herredømme. Ledelsesfilosofien synes
å være øyeblikksbaserte åpenbaringer og improviserte beslutninger.
Reisen
starter i begynnelsen av februar 2003. Når Øygarden ankommer Istanbul er to
dobbeltdekkerbusser med aktivister på vei fra London. Men ting går ikke akkurat
som planlagt, så bussene er forsinket. Han får derfor noen dager i Istanbul der
han blir kjent med diverse fredsaktivister som er ute i samme ærend. Når
bussene endelig ankommer er det klart at reiseselskapet er heller dårlig
organisert, at aktivistene sliter med innbyrdes spenninger, dårlig personkjemi,
personligheter som krever mye plass, samt en stadig stigende paranoia om at de
er infiltrert av diverse etterretningsorganisasjoner. Etter mange
viderverdigheter på veien, der aktivister har blitt kastet av bussen etter splid
og krangler, teller følget ca. 45 personer. Det viser seg at mange i
reisefølget egentlig ikke er levende skjold, men journalister og
dokumentarfilmfolk som vil følge den oppsiktsvekkende turen fra innsiden.
Øygarden
bruker mye tid på å skildre sine medreisende. Her er folk fra England, Norge,
Sverige, Finland, Canada, USA, Frankrike osv., altså en veldig internasjonal
forsamling. Merkelig nok oppgir mange at de nærmest spontant har kastet seg på
turen, de fleste er typiske individualister, egenrådige folk som ikke lett går
i flokk. Aldersmessig spenner de fra folk i 20-årene og opp til midten av
60-årene. Men her er også et par deltakere med en fortid i britisk diplomati!
Øygarden
skildrer fredsaktivistene som en gjeng i slekt med beatnikene fra 50-tallet,
revolusjonære Che Guevara-typer, studentopprørere, Woodstock-overlevninger, via
70-tallets Greenpeace- og Sea Shepherd aktivister, til 80-årenes Live Aid og
Band Aid medhjelpere. Altså ulike arter av venstresidefolk. 5 andre nordmenn er
også med på turen, bl.a. Katharina Søderholm, som Øygarden skildrer som en
vakker, blond freds-bimbo i slutten av 20-årene. Katharina Søderholm blir raskt
journalistenes favoritt. Hun blir stadig intervjuet av det internasjonale pressekorpset,
til de andre deltakernes stigende irritasjon. Øygarden selv er splittet i synet
på henne, for selv om det er mer taleføre personer i følget så gir den norske
kvinnens sex appeal aksjonen masse blest.
Bussfølget
kjører gjennom Tyrkia og inn i Syria. De møtes med klappsalver og
lykkeønskninger av lokalbefolkningen. Et par ganger på veien ”kuppes” de av
lokale aktører som bruker fredsaktivistene i egen politisk strid.
I Bagdad
2 uker
etter at Øygarden sluttet seg til Human Shields er han på plass i Bagdad.
Mottakelsen i Irak har vært forskjellig fra reaksjonene i Tyrkia og Syria. Lite
utenfor Bagdad vitner om at landet står på randen av krig, nasjonen virker helt
uforberedt på en invasjon. Gamle menn med enda eldre geværer bemanner noen
kontrollposter. Et sted bussen stopper kommer en menneskemengde løpende. En
mann holder en stor plakat med bilde av Saddam Hussein over hodet, og mengden
starter heiaropet ”Saddam, Saddam, Saddam” til fredsaktivistenes fortvilelse.
Det er selvsagt ikke Saddam Hussein de vil redde, men derimot den forsvarsløse
sivilbefolkningen.
I Bagdad
blir de tatt vel imot av irakiske myndigheter og innlosjert på hotell. Her er
alt gratis. Alt legges til rette for de levende skjoldene. De neste dagene busses
de rundt på sightseeing i Bagdad og presenteres for steder der de kan være
levende skjold. Deltakerne kan selv velge hvor de vil være, men mens deltakerne
gjerne vil være på skoler og sykehus ønsker myndighetene heller å ha dem rundt
kommunikasjonssentraler og oljeanlegg. Samtidig blir de fortalt at de har full
bevegelsesfrihet og om noen ønsker å reise hjem vil de få hjelp til å komme seg
ut av landet.
Nå er
antall levende skjold økt til ca. 150, flere har kommet seg til Bagdad på
egenhånd. Det er likevel veldig langt unna O’Keefes visjon om 10.000 mennesker,
et antall han mente var nok til å kunne hindre bombingen.
Men etter
et par uker i Bagdad snur stemningen blant de levende skjoldene. Mange begynner
tydeligvis å få nerver. Nå når de er fremme ved bombemålene får mange god tid
til å tenke gjennom sin beslutning, og mange finner ut at de ikke er villige
til å ofre livene sine som bombeskjold. Den internasjonale pressen gjør også
sitt til å så tvil om prosjektet. Stadig blir aktivistene konfrontert med
påstanden om at de opptrer som Saddams nyttige idioter. Mange aktivister er redde
for at de i en tilspisset situasjon kan bli holdt som gisler av irakiske
myndigheter.
Levende
skjold som inntil for få dager siden sto frem i pressen og bedyret sitt alvor
reiser plutselig hjem, i all stillhet. Det er tydelig at mange føler skam over
å trekke seg, og de forsvinner uten å si adjø til de gjenværende. Øygarden
bruker mye plass til å diskutere årsakene og beveggrunnene til dette og støtter
seg på eksempler fra litteraturen og filosofien for å forklare mekanismene bak
retretten. Katharina Søderholm reiser hjem fordi hun får vite at datteren på 11
år er redd for henne! Tenkte hun ikke på muligheten for dette før hun lot seg
verve til oppdraget? For mange virker det som om alvoret i situasjonen først
går opp for dem etter et par uker i Bagdad. Av de 100 levende skjoldene som ankom
Bagdad har halvparten stukket av, 2/3 av de vestlige skjoldene har reist, mens
de tyrkiske og arabiske virker å være mer standhaftige. Øygarden opptrer
fremdeles som levende skjold og blir intervjuet av NRK. Familien i Arendal blir
også intervjuet og uttaler selvsagt at de er engstelig for ham.
Så tar de
irakiske myndighetene et uventet grep: De utviser 5 av de skjoldene som har
fremstått som uoffisielle ledere, bl.a. Ken O’Keefe. Dette gjøres sannsynligvis
for at myndighetene skal sikre seg bedre kontroll over gruppen. Nå må skjoldene
forholde seg til sine irakiske samarbeidspartnere på en helt annen måte, grepet
strammes. Dette gjør at enda flere av aktivistene bestemmer seg for å reise.
Til slutt
er Geir Angell Øygarden den eneste nordmannen som fremdeles er i Irak som
levende skjold, og av de 45 opprinnelige som kom med bussene er det bare 5
personer tilbake. Hovedtyngden av de levende skjoldene som er tilbake kommer
fra Tyrkia, Storbritannia og USA, og rett før krigen starter kommer også en
kontingent japanere. Øygarden beskriver de siste vestlige skjoldene i Irak som
de mest steinharde kommunistene, anarkistene og individualistene fra den
vestlige halvkule, supplert noen psykiatriske tilfeller, bl.a. en britisk
punker, heroinist og bankraner. Øygarden bor på en sovesal på et vannverk som
forsyner Bagdads millioner med rent vann.
Krigen
Hvordan
reagerer mennesker under krig? Var det ikke det Øygarden ville finne ut? De
levende skjoldene er kanskje ikke representative studieobjekter, siden dette er
mennesker som faktisk oppsøker
krigen. I boken vier Øygarden stor plass til intervjuer med disse, og vi blir
kjent med mange … interessante … mennesker.
Øygardens medskjold kommer til orde … mange ganger. Intervjuene tar stor plass,
noe som forklarer bokens 1133 sider. Kritikken av dette er selvsagt at mye blir
sagt mange ganger, men jeg oppfatter det likevel ikke som trøttende, faktisk
kan det være en styrke at vi blir så godt kjent med enkeltpersonene involvert.
De fleste
hadde nok trodd at det ikke ville bli krig, men når USA til slutt gir Saddam
Hussein en siste 48 timers frist til å forlate landet, og diktatoren ikke
etterkommer dette er krigen et faktum. Hvordan reagerer de levende skjoldene?
Jo, med noe som likner begeistring! Endelig skjer det noe! Endelig er
spenningen utløst!
Men stopp
litt! Var ikke de levende skjoldenes mål å
forhindre krigen? Visjonen var jo å mobilisere 10.000 bombeskjold fra hele
verden til Irak, slik at det ble moralsk umulig å starte bombingen. Når bare
50-100 personer dukker opp ved krigsutbruddet er jo aksjonen i virkeligheten en
fiasko, og hvorfor skal da de gjenværende risikere livet? Slike spørsmål
diskuterer Øygarden med sine medskjold, og svarende han får er ikke entydige.
Men det står klart at mange av de som bestemmer seg for å bli når bombene
faller er klare til å dø, de har valgt døden som en mulighet, selv om de
egenlig håper å overleve.
Boken er
en dag-til-dag beskrivelse av krigens fremdrift, som en meget grundig og
detaljert beretning om krigen sett fra Bagdad. Svært interessant er det å lese
Øygardens skildring av journalistene som dekker krigen. Disse oppholder seg stort
sett på hotellet Palestine Meridian, som regnes som det tryggeste sted å være
når krigen bryter ut (USA vil ikke bombe et hotell med internasjonale
journalister!), ja så trygt er hotellet regnet for å være at irakiske ledere
gjemmer seg i kjelleren på hotellet om natten! Om dagen busses journalistene
rundt av irakerne for å skue nattens bombeskader. Øygarden levner
journaliststanden liten ære, de leverer dramatiske reportasjer hjem hver dag,
men disse 3 minutters innslagene gir et feilaktig bilde av virkeligheten, i
følge Øygarden. Bombingen starter ved mørkets frembrudd, om dagen går livet
lenge sin vante gang. Dette perspektivet utelates i de dramatiske
TV-innslagene. Øygarden har derimot mye godt å si om to freelancejournalister,
svensken Peter Strandberg og norske Pål Refsdal. Dette er erfarne
krigsreportere, to menn som har spesialisert seg på krigskonflikter på global
basis, og som opererer på bakkenivå. Øygardens beundring for disse to er uten
forbehold.
De
levende skjoldene er plassert omkring på 5 strategiske punkter rundt Bagdad.
Øygarden bor på et vannverk som forsyner millioner av irakere med rent vann. Her
Vannverket ligger med god utsikt over byen, og bombeskjoldene har
panoramautsikt over angrepene. Når dagslyset kommer velger de fleste å ta seg
en tur ned i byen, som en slags privilegerte turister. Journalistene på
Palestine Meridian våger seg knapt utenfor døren, mens Øygarden & co altså
opererer fritt i byen gater. Dumskap? Dumdristighet? Solidaritet med
sivilbefolkningen? Litt av alt dette.
Kapitulasjonen
Til slutt
faller regimet. Krigsmoralen i den irakiske hæren er laber, hele avdelinger
flykter uten å løsne skudd, enten fordi de innser at overmakten er for stor
eller fordi de ikke vil ofre livet for Saddam Husseins regime. Dette skjer uten
at noen av de bombemålene hvor de levende skjoldene har vært utplassert er
blitt bombet. Ingen levende skjold er altså blitt drept, heller ikke kommet til
skade! US Marines rykker inn. De levende skjoldene fra USA og Storbritannia er
nå redde for at de skal bli arrestert av invasjonshæren og siktet for
landsforrederi og i verste fall bli sendt til Guantanamo Bay! De flykter fra
”freden” og smugles ut i biler til sikkerhet til Jordan og Syria.
Men Geir
Angell Øygarden? Reiser han hjem nå når krigen er over?
Nei, han
skifter side! Ja, han banker på hos okkupantene (eller frigjøringsstyrkene) og
blir akseptert av US Marines som en slags freelance-reporter! Han fortsetter altså
sitt prosjekt, men nå er det ikke levende skjold som intervjues, men derimot
offiserer og menige i US Marines. Spørsmålet er nå hvordan krigen virker på
profesjonelle soldater.
Her vil
mange fredsaktivister få problemer. Gjennom intervjuer skildrer Øygarden US
Marines som et sterkt fellesskap med høyverdige idealer. Forskjellen fra livet
hos de levende skjoldene er slående. Mens fredsaktivistene ofte ikke kunne
samarbeide, fordi de som beinharde individualister prioriterte seg selv og ikke
fellesskapet eller saken, er US Marines en sammensveiset enhet, hvor den
enkelte ofrer seg til fordel for fellesskapet, og hvor kollektivets verdier er
overordnet enkeltindividets særinteresser.
Hvordan
overlever soldater i krig? Hvordan kan de leve med å ta livet av mennesker?
Selvsagt er de overbevist om at de selv representerer det gode og at fienden
representerer det motsatte. Men intervjuene viser at disse US Marines er
reflekterte mennesker, og de er fullstendig klar over at sivilbefolkningen ikke
er fiender, men heller ofre for et grusomt regime. Samtidig er det interessant
å følge Øygardens utlegninger om amerikanernes skille mellom å drepe og å myrde. Soldater kan drepe
i en krigssituasjon, ja det er faktisk jobben deres, og denne handlingen er
både moralsk og juridisk riktig. Men å myrde
er en forbrytelse, også for soldater. En forbryter myrder i strid med loven, en soldat dreper med loven på sin side. Øygarden viser hvordan amerikanske
bibeloversettelser har endret seg de siste 100 årene, der det 5. bud i
amerikanske oversettelser faktisk har endret betydning, og hvor det i dag er i
pakt med gjengs amerikansk teologi å tillate soldater å drepe, til forskjell fra å
myrde!
En gjengs
oppfatning av fredsaktivisten som en idealist, drevet av en edlere moral, og
soldaten som en betalt kriger med lav moral, får seg en knekk i denne boka.
Sosiologens egeninnsikt
Øygarden
anvender altså den samme metode på US Marines som han gjorde på Human
Shields-bevegelsen. Det er ikke galt å si at førstnevnte kommer best ut av det.
De amerikanske marinesoldatene fremstår ikke som mindre opplyste eller
reflekterte enn de levende skjoldene, deres menneskelige egenskaper er ikke
dårligere enn fredsaktivistenes. Mens fredsaktivistene ofte var konfliktskapende
og selvhevdende og skapte interne konflikter snarere enn samhold, fremstår US
Marines som omsorgsfulle (!) og med en høy grad av kollektivistiske idealer.
Men
gjennom 1133 sider gonzo reportasje blir vi selvsagt aller best kjent med Geir
Angell Øygarden. Hva var det som drev ham til å gjennomføre dette sosiologiske
stuntet?
Det
kommer langsom frem i dagen at Øygarden reiser til Irak fordi han er så
inderlig lei av Skandinavia, så inderlig lei av likestilling og politisk
korrekte meninger og oppfatninger. At han blir i Irak ”’til the bitter end” er
hans personlig opprør mot den skandinaviske hverdagen, at han dras mot krigen
er i virkeligheten en lengsel tilbake til en tid der menn var menn og
mannsrollen klart definert. Øygarden vil rett og slett ha litt action i livet!
Derfor den nesegruse beundringen for de to tøffe krigsreporterne bl.a. En del
av refleksjonene han gjør seg er klart provoserende på de fleste, noe han
selvsagt er klar over og noe han sikkert gleder seg over å fremføre i all offentlighet.
Slik blir disse månedenes vanvittige reise en personlig renselse for Øygarden,
han drar hele konseptet ut i sin ytterste konsekvens og det er en prestasjon at
han kommer levende fra det.
”Bagdad
Indigo” tok 7 år å skrive. Som det fremgår av sluttnotatene kostet det veldig
mye å fullføre dette gigantverket. Det kan lett bli forfatterens livsverk, et
prosjekt som vanskelig kan toppes. Til tross for at det kan rettes mange
innvendinger mot måten stoffet er presentert på, omfanget av boken, og at det selvsagt
kan reises mange innsigelser mot det som fremkommer, er boka blitt et
bemerkelsesverdig dokument om Irakkrigen.
