Påskeparaden

”Påskeparaden”
Av Richard Yates, oversatt av Agnete Øye
Forlaget Oktober, 2010 (218 sider)

Jeg må innrømme at jeg knapt hadde hørt om forfatteren Richard Yates før jeg så filmatiseringen av hans debutroman ”Revolutionary Road”. Filmen med Kate Winslet og Leonardo DiCaprio kom i 2008, men romanen ble utgitt så tidlig som i 1961. Den var en pangstart for Richard Yates forfatterskap, ”Revolutionary Road” ble nominert til National Book Award og ble lovprist av tidens kritikere. Filmen begeistret meg i den grad at jeg ville lese boken den var basert på, og dermed ble jeg introdusert for Richard Yates.

”Ingen av Grimes-søstrene skulle få et lykkelig liv, …” Så enkelt, så nådeløst kan en roman begynne. Denne enkle åpningen setter på en måte standard, den forteller så mye både om historien og om tonen i boken. Richard Yates treffer leseren i mageregionen, stilen er nådeløst avslørende, smertefull utleverende.

Søstrene Sarah og Emily Grimes vokser opp på 1930-tallet, og romanen følger disse skjebnene førti år fremover. Søstrene vokser opp sammen med moren, en rastløs og lettere ustabil kvinne, som tidlig skiller seg fra jentenes far. Sarah Grimes er den eldste, hun er en konvensjonell kvinne og gifter seg snart med en tilsynelatende stødig og ganske velstående mann, selv går hun inn i husmorrollen, i likhet med de fleste amerikanske kvinner på 50- og 60-tallet. Søsteren Emily er en annen type, hun tar utdanning og gjør det bra i yrkeslivet, men mislykkes i privatlivet. Sarah holder lenge på fasaden, før det går aldeles galt. Det samme kan sies om Emily. Forholdet søstrene imellom, det problematiske forholdet til foreldrene, dagliglivets skuffelser og prøvelser, alt skildres i Yates nøkterne språk, i en sår, sympatisk tone.

”Påskeparaden” ble utgitt i 1976, altså 15 år etter ”Revolutionary Road”, men det er ikke vanskelig å kjenne igjen forfatteren. Dette er Richard Yates fjerde roman, og stilen, karakterene og temaene er inntakt. Richard Yates må helt klart kalles en realist. Det er ikke noe jålete eller utstudert ”litterært” i hans språk, setningene kommer nøkterne og tilforlatelige, tilpasset den ”virkeligheten” personene lever i. Språket flyter lett og uanstrengt, bare en forfatter som behersker håndverket kan få historien til å gli på denne måten (her må det i sannhet også gis honnør til oversetteren, jeg leser jo romanen på norsk!). Det blir feil å bruke ord som ”konvensjonell” eller ”tradisjonell” om Yates stil, fordi slike benevnelser i mine ører er heftet med en viss negativ aura, ”det hverdagslige” hos Richard Yates oppleves tvert imot som et friskt pust, og som en befriende oase av menneskelig innsikt.

Richard Yates romankarakterer er tilsynelatende alminnelige mennesker, men mennesker med drømmer og ambisjoner. Det som skaper drama er at drømmene og ambisjonene svinner hen, visner og dør, i takt med romankarakterenes liv. Yates er de uoppfylte hverdagsdrømmers store forfatter. Hans romanpersoner anser seg selv som utvalgte, som særlig begavede, som spesielle, men virkeligheten sier noe annet. Som leser kommer du raskt på innsiden, personene er lette å identifisere seg med, sannsynligvis fordi de fleste av oss har ambisjoner og drømmer som ikke lar seg oppfylle.

”Påskeparaden” er rett og slett en stor leseropplevelse.