Straahlbox

”Straahlbox”
Av Thure Erik Lund
Aschehoug, 2010 (493 sider)

Vi har altså å gjøre med en av de mest prisbelønte og kritikerroste norske forfattere i vår tid, men samtidig en av de minst tilgjengelige. Minst tilgjengelig, i den betydning at Lund tøyer strikken veldig langt i språklig og litterær forstand, han krever sin leser, han utfordrer tidvis vår tålmodighet med sine språklige- og tankemessige kjempesprang. Du skal være intellektuell nysgjerrig, åpen for det skrudde og bisarre, og glad i å lese lange, innviklede, tidvis uforståelige resonnementer, for å komme gjennom romanen ”Straahlbox”. At jeg leste boken ut tror jeg kan forklares med at jeg etter hvert er blitt en erfaren leser av de lundske skrifter, ja, at jeg er blitt en genuin fan. Jeg setter rett og slett pris på dette unike forfatterskapet, og her bruker jeg begrepet ”unik” i dets rene form – for å beskrive noe som det ikke finnes maken til.

Der de fleste forfattere griper tak i fortiden for å finne sitt litterære stoff er Lund mer opptatt av fremtiden. Tenk sjøl: Hvor mange av dine favorittforfatterskap og –bøker er det ikke som tar utgangspunkt i fortiden, gjerne den nære fortiden, barndommen eller ungdommen? Man kan nesten si at dette er det normale, så vanlig er det. Men Lund er som sagt mer opptatt av fremtiden, gjerne den ubegripelige fremtiden. Og så er Lund veldig opptatt av språket, av det språket utgjør i det menneskelige, at ”jeg’et” er en fiksjon og umulig å gripe, og at språket – eller snarere litteraturen (i dette tilfellet romanen) er et redskap til å trenge inn i eksistensen, til å grave seg innover i det menneskelige, ja, så til de grader at språket er selve det menneskelige, noe som vise vei utover det biologiske, til det som konstituerer selve mennesket.

”Dette er ikke lesning, det er arbeid”. Dette er et sitat fra en kritikers møte med ”Straahlbox”. ”Straahlbox” inneholder så mye, den kan lett deles opp i flere historier, den forvirrer også ved at den innholder flere fortellerstemmer, og det er ikke alltid leseren klarer å henge med på hvem det er som nå forteller. ”Straahlbox” er en slags fortsettelse av ”Inn” fra 2006, ved at en av romanpersonene derfra fortsatt er med og viderefører fortellingen om de fire vennene, hvis ungdommelige opprørsprosjekt det var ”å gi faen”. Men nå har det gått 30 år og Tor jobber på et akuttmottak innen rusomsorgen i Dusseldorf. Her treffer han den skandaliserte religionshistorikeren Klara Hermal, som på et tidspunkt overtar bokens ”jeg”. Klara reiser til Amsterdam og glir inn i det eksperimentelle kollektivet ”Straahlbox”, som rent fysisk beskrives som en anonym lagerbygning, men som altså inneholder mørke, skremmende, grenseoverskridende hemmeligheter. Aktivitetene i dette kollektivet beskrives som en slags futuristisk, eksperimentell utforskning, ispedd seksuelt ladede forsøk. Det er rimelig skrudd, men vagt, ikke så lett fattbart.

Så forskyves fortellerperspektivet igjen, nå i kroppen til Andreas, som skal være den navnløse fortelleren fra romanen ”Inn”. Han ender opp som boms på ”ei skrotløkke” utenfor Bremen. I ”Straahlbox” siste sekvens er det forfatteren, selveste Thure Erik Lund – eller snarere en versjon av denne mannen, som trer inn i fortellingen, i noe som kan være en slags selvbiografisk del (noe som bekreftes av forfatterintervjuet som det lenkes til under). Dette grepet føles som en lettelse, for på dette tidspunkt av boken (da leseren har kommet til side 366) har forfatteren Lund tøyd strikken så langt at den står i fare for å ryke (dvs. at jeg som leser på det nærmeste har falt fra). De følgende vel hundre sidene skildrer en Lund i krise, forfattermessig og personlig, en krisetilstand som gjør at han i en periode forlater sin familie og lever som primitiv camper i Ardenneskogen i Belgia, med innlagte avstikkere til Amsterdam. I denne siste sekvensen av romanen holder Lund dommedag over eget liv og forfatterskap, til tider riktig så fornøyelig lesning, for som vi vet er Lund jo også en periodevis morsom forfatter.

Slik er ”Straahlbox” en skikkelig munnfull, eller snarere en litterær syvretter, pur kvalitet. Men som vi vet: Folket foretrekker drøvtygd krim. Derfor kan en forfatter av Lunds støpning ikke leve av forfattergjerningen, men må ty til snekkeroppdrag 7-8 måneder i året for å livnære seg, til tross for kritikerros og litterære priser. Jeg er likevel ikke sikker på at dette gjør Lunds forfatterskap dårligere. Jeg forestiller meg at Lunds hjerne kverner rundt språk og litteratur ustanselig, selv om han altså må ty til freelance snekkeroppdrag for å betale regningene sine, og når han først setter seg nedpå, etter å ha ryddet seg fritid en 3-5 måneder fremover, så trer han inn i en delirisk tilstand der produktet blir en litteratur som det ikke finnes maken til. Som ”Straahlbox”.


Her er lenken til Siss Viks intervju med Thure Erik Lund på NRKs Bokprogrammet:
http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/713951/