Saganatt

”Saganatt”
Av Frode Grytten
Forlaget Oktober, 2011 (443 sider)

”Saganatt”, eller ”Lundetrilogien”, markedsføres som en roman, eller like gjerne som tre romaner i ett. Sikkert fordi romaner er hva det bokkjøpende publikum vil ha, i motsetning til noveller og fortellinger. Men det er knapt en roman Grytten har levert denne gangen heller, det er vel bare ”Flytande bjørn” fra 2005 som klart er en roman i denne forfatterens produksjon. Det er helst novellen som er Frode Gryttens format og som har gitt ham fortjent suksess.

Denne ”romanen” består av tre lange fortellinger som så vidt bindes sammen av ikke så relevante slektskapsbånd. Men når hver av fortellingene er på rundt 150 sider kan vi kanskje gå med på at vi leser tre korte romaner. Om ikke persongalleriet gjør helheten til en roman kan vi derimot si at tematikken er enhetlig, selv om tilnærmingen er høyst ulik i de tre fortellingene.

Igjen er det brytningen mellom 50- og 60-tallets nøkterne, sosialdemokratiske Norge og det nyrike, moderne og postindustrielle landet som er Gryttens egentlige tema. Det slo meg ofte underveis i lesningen at Grytten lett kan oppfattes som en nostalgiker, en forfatter som romantiserer og forgyller fortiden (her: samfunnet fra sin egen barndom og oppvekst) og som fremstiller nåtiden som et kaldt sted der solidariteten og fellesskapet har forvitret. Kort sagt: Det var bedre før.

I den første delen er Frode Grytten på hjemmebane, dvs. i Odda. ”Kom søndag” skildrer industristedet på tampen av storhetstiden og inn på 80-tallet, da industrinedbyggingen virkelig tok fart og fenomenet ”jappetid” tok over. Dette er bokas mest fornøyelige fortelling, på mange måter Grytten på sitt beste, underholdende, vittig, slagferdig. Noen vil sikkert si karikert, men jeg mener forfatteren her nesten får vist essensen i hele sitt forfatterskap. Artig er det jo at hovedpersonen – Arvid Lunde, læreren på Odda Gymnas som blir millionær på aksjehandel, er bygd på en høyst levende person, Gryttens egen lærer!

Del to - ”I morgon er det måndag”, handler om møbelhandleren fra Åsane som i flere tiår har drevet sin forretning med kvalitet og personlig service som målestokk, bare for å se seg utkonkurrert av Ikea, med smertefull konkurs som resultat. Igjen altså en historie om at gammel tid må gi tapt for den nye. Dette resulterer i en (dessverre altfor) usannsynlig hevntokt. For meg ble imidlertid denne fortellingens store pluss en sår og troverdig skildring av aldersdemens, der møbelhandler Lunde opplever at hans kone ”forsvinner” for ham og han må ta den tunge avgjørelsen å overlate henne til et liv på Midtbygda sykehjem.

I siste fortelling – ”Den åttande dagen”, forlater Grytten definitivt realismen og leverer en slags ”spøkelseskrim”. Døde, sosialdemokratiske helter fra historien som Gerhardsen, Bratteli, Torp og Nygaardsvold kjemper videre for den gode sak som ulevende, men høyst agerende, spøkelser. De har nå en stri jobb med å rette opp feil og høyreavvik som dagens sosialdemokratiske regjering står bak, preget som den er av nyrikdom og annet svineri. Gerhardsen & co svever som skygger rundt i hovedstaden og gjør sitt beste for å ivareta og bevare den sosialdemokratiske arven.

”Saganatt” kunne neppe blitt skrevet av andre enn Frode Grytten, hver side bærer hans særpreg. Bokas tre deler er høyst ulike, men moralen er alltid den samme. Det er aldri tvil om hvor sympatien ligger. Selvsagt kan man lese samfunnskritikk inn i dette, men faren er jo at prosjektet bikker over i en falsk nostalgi, et ønske om å vende tilbake til verdier som engang var.

Det er naturlig å tenke på Kjartan Fløgstad. Han har også sitt industristed (Sauda) som ramme om mange av sine bøker, også han formidler verdiene som ”bygde” Norge etter krigen, skurkene er de samme hos Fløgstad som hos Grytten. Men Kjartan Fløgstad lodder dypere, han leverer skarpere analyser, derfor blir Fløgstads skildringer av det postindustrielle Norge mer enn nostalgi. Grytten blir mer underholdende enn samfunnskritisk, mer nostalgisk enn sann.