Inn

”Inn”
Av Thure Erik Lund
Aschehoug, 2006 (221 sider)

”…, for jeg veit at Lund, i sin forknytte fantasiløse verden, med kronisk manko på ideer og med elendig arbeidsdisiplin, hvor alt han skriver er preget av lettvinte løsninger og dårlig gjennomarbeidet språk, bare er lykkelig for at noe, i det minste noe, kan skrives og ikke minst publiseres i hans navn, ja han er så på båten både økonomisk og personlig, at han gjør hva faen han kan for at noe som virker ”interessant” skal kunne publiseres, ja han ser vel for seg en eller annen karriere som forfatter, og da følgelig samfunnskritisk, det har vært melodien, i flere år nå, å så gromt, å være samfunnskritisk, og at han sjøl ikke våger eller makter å stå inne for mine meninger, som jo egentlig er hans, det skjønner nå enhver tulling, og derfor, i sitt nå så stille og innbilske sinn er Lund lykkelig for at han kan ta støyten for ham. Men så kan man jo fundere over hva Lund sjøl egentlig mener, hva mener han? Han finner det nok bekvemt å gjemme seg bak noe, han er en konfliktsky fyr, men som lider av både å være feig og hissig, et klassisk motsetningspar som trigger enda flere menneskelige ulideligheter, og derfor er han ytterst vankelmodig, og ryggsleikende, når det virkelig kommer til stykket, da skal han være venn med alle, han tør faen ikke stå der, aleine, og være hard, som han enkelte ganger drømmer om, og ofte antyder at han gjør” (sitat fra side 117).

Midtveis i romanen retter hovedpersonen, som i ti år jobbet som studieveileder på høyskolen (”den mest trøstesløse beskjeftigelse jeg noensinne har hatt”), og som deretter tar jobb som høyskolelærer, for studenter han dypt og inderlig forakter, dette angrepet på sin skaper og ”far” – forfatteren selv - Thure Erik Lund. Slik trer Lund selv inn i boken og forvirrer leseren ytterligere, slik han gjerne pleier med varierende knep, og som han sikkert har stor glede av å gjøre. En roman av Thure Erik Lund er jo aldri mainstream lektyre, heldigvis, er det ikke derfor vi velger å lese ham?

Egentlig var jeg tenkt å gå løs på mastodonten ”Straahlbox” fra i fjor, men så fant jeg et klipp på YouTube der Lund sier at ”Inn” på en måte er en inngang til ”Straahlbox”. Følgelig måtte jeg lese ”Inn” først”.

Hva er ”Inn”? Bortsett fra å være en ”inngang til ”Inn”? Ikke så lett å si. Her er for så vidt alle elementene på plass, slik vi er vant med fra Lund: Den uttalte outsideren, forakten for allmennheten; med dens verdier og prioriteringer, outrerte utlegninger om odde tema, merkelige opptrinn; nesten karnevalske scener, og selvsagt språklige eksesser som ingen andre leverer.

Der ”En trist og dum historie” nesten kommer leseren i møte, er ”Inn” innadvent, mørk, nærmest tungsindig. Men jeg går løs på ”Straahlbox” med forventninger.