Gift med en kommunist

”Gift med en kommunist”
Av Philip Roth, oversatt av Tone Formo
Aschehoug, 2007 (363 sider)

Denne romanen kom ut i USA i 1998 og er egentlig bok nr. to i Roths ”USA-trilogi”, hvor ”Amerikansk pastorale” (1997) er bok en og ”Menneskemerket” (2000) er bok tre. Nå har jeg lest hele trilogien, men i litt feil rekkefølge, men jeg innbiller meg at det ikke gjør så mye. I disse tre bøkene tegner Roth opp et stort lerret og øser av sine historie- og samfunnskunnskaper. Som leser skjønner du at her er en forfatter som kjenner sitt land og sitt folks historie inngående, og som makter å gjøre litteratur ut av et komplisert materiale. Jeg føler meg rett og slett beriket i møte med en slik litteratur, for Roth evner å si noe vesentlig om det samfunnet han er en del av, i en litterær setting. For så vidt ingen original ambisjon, men Roth er blant dem som fikser det aller best. Litt som Kjartan Fløgstad har gjort det for oss nordmenn, uten noen som helst sammenlikning for øvrig.

I ”Gift med en kommunist” er det selvsagt McCarthy-tidens USA som er rammen rundt romanen. Igjen lar Roth sin velkjente romankarakter Nathan Zuckerman fortelle historien. Lenge etter at hendelsene i romanen har blitt historie treffer Nathan igjen sin gamle engelsklærer fra high school, Murray Ringold. Romanen består egentlig av Murrays gjenfortelling av hva som egentlig lå bak hendelsene fra flere tiår tilbake, hendelser som Nathan Zuckerman bare delvis har skjønt årsaken til. Gjennom flere lange møter med den nå eldgamle engelsklæreren fortelles historien om bokens egentlige hovedperson – Murrays bror Ira Ringold, radiostjernen fra 1940-tallet, som gifter seg oppover i de sosiale klassene med den gamle stumfilmstjernen Eve Frame, og som på 1950-tallet blir skandalisert og svartelistet som følge av sitt medlemsskap i det amerikanske kommunistpartiet. Dette personlige dramaet får på en god måte frem den forgiftede stemningen som lå USA i etterkrigstiden, en epoke der storpolitikk kunne ødelegge familieforhold, og der mistanker og anonyme angivere kunne ødelegge yrkeskarrierer.

Men igjen må jeg bemerke at lesingens gleder synker utover i boken. Dette er muligens en personlig hangup, men for meg er 363 sider en lang roman, ofte synes jeg at romaner på stort mer enn 250 sider er unødvendig lange, og ikke sjelden mener jeg de kunne vært enda bedre hvis de hadde vært strammere redigert. Så også her. Siste halvdel av boken er i stor grad konsentrert rundt det personlige havariet i ekteskapet mellom Ira Ringold og Eve Frame, og for meg blir det litt for langt. Bevares, det er selvsagt godt skrevet, men altså …

En morsom (?) digresjon er det jo at Roth er blitt beskyldt for å ta en litterær hevn over sin ex-kone, den kjente skuespilleren Claire Bloom, med denne boken. Claire Bloom ga selv et lite flatterende bilde av ekteskapet med Roth i sine memoarer. Denne romanens Eve Frame-karakter skal visstnok ha mistenkelig mange paralleller til Bloom og hennes liv.