Hva jeg betyr

”Hva jeg betyr”
Av Dag Johan Haugerud
Forlaget Oktober, 2011 (326 sider)

Dag Johan Haugerud er en allsidig kar. Jeg må innrømme at jeg ikke ble oppmerksom på ham før jeg gikk på kino for å se filmen ”Som du ser meg”, der Haugerud både er regissør og manusforfatter. Filmen oser av kvalitet på manussiden, der den forteller tre ganske så hverdagslige historier hvor det som er av dramatikk foregår på det mellommenneskelige plan. Filmen begeistret meg, og det var slik jeg oppdaget at Dag Johan Haugerud også er forfatter, med tre romaner på cv’en.

”Hva jeg betyr” er hans bok fra i fjor, og nå ser jeg at den har høstet til dels glimrende kritikker. Likevel har den altså unnsluppet min litterære radar! Kanskje ikke så rart, boken kan umulig være særlig godt markedsført. Selv måtte jeg gripe fatt i en bibliotekar, som på min forespørsel låste seg inn i magasinet for å hente et eksemplar eksklusivt til meg. Også bibliotekene ser ut til å ville låne ut krim til folket, heller enn å markedsføre ny, norsk litteratur…

Jeg leste 35 sider av denne romanen før det gikk opp for meg at hovedpersonen er en kvinne! Du går nesten automatisk ut ifra at en mannlige forfatter som benytter jeg-form skriver om en mann. Men også i filmen ”Som du ser meg” er det kvinner i alle de store rollene, så det ser ut som om Dag Johan Haugerud har et godt grep om sine kvinnelige skikkelser. 

Hovedpersonen i «Hva jeg betyr» er en kvinnelig bibliotekar (Haugerud er selv utdannet bibliotekar!) som bor alene. Hun har en sønn som jobber i filmbransjen. En dag sier hun ja til å filme i et bryllup, siden biblioteket disponerer et ubrukt videokamera, dette som en vennetjeneste. Store deler av romanen kretser rundt denne hendelsen og alle de implikasjoner dette fører til. Sønnen trekkes inn i bildet da han får i oppdrag å redigere råmaterialet fra bryllupet, og dette gjør at mor og sønn lærer å kjenne hverandre på nye måter. Absurd nok oppstår det en kunstnerisk uenighet mellom dem, og såre følelser kommer frem.

Denne tilsynelatende trivielle historien bruker Haugerud til å si mye om mellommenneskelige relasjoner, mer eller mindre tause forventninger og uuttalte håp ligger som et teppe over romankarakterene. Dette er en neste usannsynlig hverdagslig historie, hvor småting blåses opp og blir store og viktige saker. Observasjonsevnen og de til tider subtile, korte dialogene vitner om en forfatter som elsker å fordype seg i detaljer. Det kunne lett ha blitt veldig kjedelig, men romanen har kvaliteter som gjør at leserens interesse opprettholdes.