En trist og dum historie

”En trist og dum historie”
Av Thure Erik Lund
Aschehoug, 2011 (201 sider)

Hovedpersonen Eugen Hanssen er en samler. Og her snakker vi om en samler helt utenom enhver rimelig proporsjon, med ambisjoner om å skape en helt unik – i verdensmålestokk – samling, en samling som inneholder alt – intet mindre enn ”en ekstrakt av verden.” Som han selv sier (i andre avsnitt): ”Disse årene med samlegalskap og eksentrisme har gjort meg forskrudd”. Hanssen kom ut av jappetiden som en meget rik mann. Slik hadde han midler til å bygge opp samlingen. Han anslår selv å ha brukt mellom 55 og 70 millioner kroner på innkjøp. Tjue år med manisk samlerjag har gjort at han ikke lenger kan huse samlingen, som er spredt rundt omkring på låver og lagre i Nedre Buskerund, Asker og innover mot Oslo. Hva gjør vår mann da? Jo, han kjøper et småbruk med diverse bygninger, og setter i gang med en storstilt innbygging av disse, slik at han til slutt ender opp med et gigantisk museum – over 4000 kvadratmeter, i 3 etasjer – til en pris av 20 millioner kroner.

Men hva skjer? Hvor er samfunnets takknemlighet? Eugen Hanssen får byråkratiet midt i trynet. Museet kan ikke åpnes fordi han i farten har glemt å prosjektere rømningsveier, kommunen kan heller ikke godta at museet ikke har godkjent ventilasjon. Forsmedelsen er ekstra stor når VG, i en artikkel om reiseopplevelser i Nedre Buskerud, bare verdiger samlingen med en bisetning – ”Hanssens samling er både genial og forvirrende.” Denne bisetningen er dråpen, og vår mann går inn i en eksistensiell krise.

La oss gjøre det helt klart med en gang: Thure Erik Lund er enestående. Det finnes ingen forfatter som Thure Erik Lund. Thure Erik Lund er unik. Og sær. Og krevende. Men i alle bøker jeg har lest av Thure Erik Lund (dette er den femte, men bare den tredje jeg har klart å fullføre) er det passasjer, sider, hele kapitler, som fyller meg med en berusende glede, med sann fryd, med latter og begeistring over å lese noe så enestående, noe så kompromissløst. Thure Erik Lund presenterer de særeste personligheter, de mest innviklede tankekonstruksjoner, de mest outrerte teorier og mest burleske opptrinn i norsk litteratur (og sikkert også i den internasjonale). Thure Erik Lund leverer hver eneste gang, det finnes ikke maken. Når min begeistring som leser når toppen er jeg mest fristet til å pakke alle andre bøker jeg har i mitt eie i en container og sende dem til Fretex. All annen litteratur virker fattig og irrelevant.

”En trist og dum historie” må være den mest ”tilgjengelige” av de bøkene jeg har lest av Lund til nå. Likevel inneholder den de sedvanlige eksesser og outrerte opptrinn vi forventer i en roman skrevet av denne litterære originalen – her er original sagt i beste mening (jeg mistenker Thure Erik Lund for selv å være en original, en skikkelig uglesett nabo, en einstøing … kort sagt ganske lik sine romankarakterer – dette basert på de essays jeg har lest av ham og noen opptredener han har hatt på TV. Dette er selvsagt en totalt uholdbar hypotese, men jeg velger å holde fast ved den til det motsatte er bevist).

Lunds siste roman er altså ”tilgjengelig”, men heldigvis ikke ”normal”.