Undis Brekke

”Undis Brekke”
Av Gunnhild Øyehaug
Kolon Forlag, 2014 (126 sider)

En roman som har lagt ”på vent” i bokhylla en stund dette. Men når du først begynner å lese så går det fort unna. Drygt 120 sider er ikke mye for en roman, men som vi vet er det ikke antall sider som bestemmer om en roman setter seg i psyken, eller ikke.

Det er 19 år siden Øyehaug debuterte med en diktsamling. Hun har bare skrevet en eneste roman tidligere, ”Vente, blinke” fra 2008. Ellers har det blitt 3 novellesamlinger og en bok med essays. Altså har vi her et forfatterskap som ikke er stort i antall sider, men som til gjengjeld er høyt verdsatt av kritikere. Mange litterære utmerkelser har Gunnhild Øyehaug fått. Har du ikke lest noe fra henne før så kan jeg varmt anbefale ”Vente, blinke”, jeg husker den som et stort overskuddslager av sprø innfall og overraskende vendinger, en bok som kan leses om igjen med fryd.

Det er lett å kjenne igjen Øyehaugs klo i ”Undis Brekke”. Den har mye humor og mye klokskap i seg, spekket med observasjoner rundt mellommenneskelige forhold. Plottet er enkelt. Det handler om 38 år gamle Undis Brekke som vender tilbake til hjembygda for å begynne i en jobb som norsklektor på Høyskolen. Dette er et lett gjenkjennelig miljø. Høyskolebygda Eitre i romanen er virkelighetens Volda, mens nabobygda Ørsta i romanen har fått navnet Kolve. Dette er Gunnhild Øyehaugs egen hjemmebane, født i Kolve … eh, Ørsta som hun er.

Undis bryter opp fra Universitetet i Bergen, der hun har tatt doktorgraden og undervist. Doktorgradsarbeidet har tatt fryktelig lang tid, noe som er påpekt i en roman som en av hennes studenter har gitt ut. I denne romanen er omtalen av Undis Brekke lite flatterende, og den har ”outet” henne som lesbisk (et apropos til debatten om ”virkelighetslitteratur”). Dette er hardt for Undis å takle, for omtalen er overhode ikke i samsvar med det selvbildet hun har. Det fører til at hun tar et skikkelig oppgjør med seg selv. Hun bryter ut av det 7 år lange forholdet hun har hatt. Faktum er at Undis ikke ser på seg selv som lesbisk, men at hun like gjerne kan ha kjærlighetsforhold til menn. Menn eller kvinner, for Undis er alle mennesker.

Så komme hun altså til Eitre (Volda), og frykter at hemmeligheten er kjent som en følge av at hun har figurert som en romanperson under fullt navn. Hun dumper rett oppi et juleselskap, eller rettere sagt en smalahovemiddag, som kollegaene ved Nordisk institutt arrangerer. Hoveddelen av romanen foregår i dette selskapet, og det gir forfatteren god anledning til å legge ut om alle trådene som finnes mellom kollegaene. Undis har tidligere selv studert her, og flere av lærerne kjenner hun som student. Unni tar over et lektorat fra en kvinne som (viser det seg) har begått selvmord, og et sjalusidrama kommer opp i dagen.

Jeg trenger ikke røpe mer av handlingen. For en gangs skyld kunne jeg ønske meg flere boksider å vende, Det er som å ha vært vitne til et teaterstykke der siste akt mangler. Vel verdt å lese, men på en måte sitter jeg igjen med en opplevelse av at Øyehaug har gitt seg for fort.