Ingen mennesker er født frie

”Ingen mennesker er født frie”
Oscar Dybedahl, Sigurd Hverven, Ola Innset, Mimir Kristjánsson (red.)

Dreyers Forlag, 2017 (219 sider)

Siden Reagan og Thatcher har liberalismen vunnet stadige seiere. I dag fremstår den som en hegemonisk ideologi som legger premissene og rammene for hvordan politikken skal være. Særlig siden Sovjetunionens oppløsning og slutten på den kalde krigen tidlig på 1990-tallet, virker det som om liberalismen står tilbake uten konkurrenter. Alle er blitt liberalister.

Dette har fått et knippe unge skribenter og akademikere til å samle seg i antologien ”Ingen mennesker er født frie. Kritikk av liberalismen”. Flere av dem har tidligere levert lignende bidrag i andre sammenhenger, men disse tekstene representerer et samlet oppgjør med det mangesidige uttrykket som dagens liberalisme representerer.

Er det mulig for det moderne mennesket å ikke være liberal? Betyr ikke liberal det samme som tolerant overfor livssyn, legning, kultur osv.? Dette har tydeligvis skapt en del forvirring. Men hvem har sagt at ikke sosialister kan være tolerante? I dette jubileumsåret er det bare å minne om at bolsjevikene avkriminaliserte homofili i Russland i 1917.

Artikkelsamlingen er blitt et friskt fremstøt som går i strupen på en ideologi som gjennomsyrer det politiske livet både i Norge og internasjonalt. Artiklene spenner fra rene filosofiske eller ideologiske tekster, der man går til roten av den moderne liberalismens røtter, og til å ta opp spesifikke politikkfelt som likestilling og miljø. Boken evner å gi et samlet bilde av hvordan liberalismen, som i dag først og fremst markerer seg som nyliberalisme, gjennomsyrer det meste av politisk tenkning. Det kan virke som om Margareth Thatchers påstand ”There is no alternative” er blitt virkeliggjort

I motsetning til det som gjerne er den gjengse oppfatning var ikke liberalismens pionerer tilhengere av massedemokratiet, men heller en form for aristokratisk styre, der privat eiendomsrett var selve grunnlaget. I dag er det lett å peke på hvordan nyliberalismen, som de fleste av artikkelforfatterne tar for seg, innsnevrer det demokratiske handlingsrommet.

Tendens er å løfte flere og flere områder ut av den politiske sfæren og over i juss eller forvaltning. Denne rettsliggjøringen skal sikre et fritt næringsliv, men denne friheten går på bekostning av folkestyrets ide om at et flertall skal kunne endre politikkens kurs. Demokratiet er låst av internasjonale avtaler utformet av overnasjonale organ hevet over de nasjonale, demokratiske institusjonene.

Ellers er tanken om markedsstyring helt sentral i dagens nyliberalisme. Her har sosialdemokratene også adoptert ideologien, ved for eksempel å implementere styringssystemer i offentlig sektor som etteraper det private markedet.

Et annet sentralt punkt i liberalismen slik den kommer til uttrykk i dag er det ekstreme individfokuset. På mange området har tanken om kollektive løsninger måttet vike for individuelle, samtidig som mer ansvar legges på den enkelte. Slik skapes vinnere og tapere, men i liberalismens tidsalder har taperne ingen sympati å hente. Enhver er blitt sin lykkes smed.

Slik er liberalismen de rike og mektiges ideologiske overbygning, de fattige og deklasserte har bare sin egen udugelighet å takke. Bidragsyterne til denne antologien håper nok at de skal bidra til en motreaksjon, og at de ved å vise/avsløre liberalismens lite sympatiske sider skal gi nytt liv til tanken om fellesskap og kollektive løsninger.

Denne leseren fikk flere aha-opplevelser mht hvor dominerende liberalismens tanker er, og i hvor stor grad liberalismen gjennomsyrer vår politiske hverdag. Vi kan nesten snakke om et nyliberalt hjernevask der nesten ingen har sluppet unna.

Men snur den politiske vinden nå?