Kister av sink

”Kister av sink. Sovjetiske stemmer fra krigen i Afghanistan.”
Av Svetlana Aleksijevitsj. Oversatt av Alf B. Glad
Kagge Forlag, 2015 (364 sider)

Hva vet vi egentlig om den sovjetiske krigen i Afghanistan? Den varte i nesten ti år, fra desember 1979 og til februar 1989. Her i Vesten førte den til at mange land boikottet OL i Moskva i 1980, som en protest mot det vi kalte en sovjetisk ”invasjon” av Afghanistan. I sovjeternes øyne var de slett ikke okkupanter, men derimot ute på et internasjonalt oppdrag, for å hjelpe regjeringen i nabolandet i sør med å slå ned et opprør.

De afghanske kommunistene hadde tatt makten i 1978 og gjennomførte jordreformer, ga kvinner stemmerett, innførte forbud mot tvangsekteskap og byttet ut religiøse lover med sekulære. Det religiøse, tradisjonsbundne og klanbaserte afghanske samfunnet aksepterte ikke dette, og opprørerne fikk utenlandsk støtte. Dette skjedde under den kalde krigen, hvor supermaktene kriget mange steder ved hjelp av stedfortreder. Afghanistan var en av krigssonene.

Den hviterussiske journalisten/forfatteren Svetlana Aleksijevitsj begynte allerede på 1980-tallet å intervjue deltakere i krigen, og også deres pårørende og etterlatte. I sovjetiske medier sto det lite om hva som faktisk skjedde i Afghanistan, og når noe ble skrevet var det stort sett positive reportasjer hvor sovjetiske soldater ble tildelt en helterolle. Aleksijevitsjs intervjuobjekter kunne fortelle en helt annen historie.

Det er klart at krigen i Afghanistan førte til at de fleste illusjoner forsvant fort blant de sovjetiske soldatene. Det de ble fortalt før avreise stemte ikke med virkeligheten. Mange trodde oppriktig på oppdraget, at de skulle sendes dit for å oppfylle en internasjonal forpliktelse. Alle var oppfostret på historiene fra 2. verdenskrig, der hele folket gjorde store ofre, og da Sovjet til slutt kom seirende ut var alle overlevende helter. Disse ungdommene trodde at Afghanistan skulle være et liknende helteoppdrag.

Intervjuene forteller om en forferdelig krig, der begge sider begår grusomheter. Tapstallene til sovjeterne ble til slutt 15.000 døde, mens kanskje så mange som 1,5 millioner afghanere ble drept. Nesten like sterkt inntrykk som de døde gjør det å høre om alle de som ble lemlestet, mange av dem krigsfanger som fikk kappet av seg armer og bein som ren hevn. I Sovjet ble disse gjemt vekk og fortiet. Sterkt inntrykk gjør det også å lese om det interne livet i den sovjetiske hæren, der det nesten foregikk en innbyrdes krig mellom offiserer og menige, og dem imellom også. Sovjeterne var nemlig elendig utstyrt, led av kronisk mangel på mat, medisiner og nødvendig utstyr. En måte å overleve på, og å legge seg opp litt penger, var rett og slett å selge unna alt utstyr til afghanerne!

Da soldatene kom hjem ble de møtt av et samfunn som nesten hadde glemt dem. Mange tok også avstand fra dem, noen heltemottakelse ble det langt ifra. Aleksijevitsj bruker nesten like mye plass på å intervjue mødrene til de drepte og sårede og formidler deres savn og fortvilelse. Krigen har så mange ofre, både på krigsskueplassen og hjemme.

Boken om Afghanistankrigen ga forfatteren mye oppmerksomhet, og førte til rettslige etterspill. Noen av intervjuobjektene anla sak mot Aleksijevitsj og nektet for å ha ordlagt seg slik de er sitert. Forfatteren selv så på søksmålene som hevn fra regimet, og et forsøk på politisk sensur, der saksøkerne bare var stråmenn. I siste del av boken er det i denne utgaven gjengitt mye fra rettssakene som pågikk på 1990-tallet.

”Kister av sink” ble utgitt på russisk i 1991, og er bok nr. 3 i syklusen ”Utopiens stemmer”. Debuten var ”Krigen har intet kvinnelig ansikt” (1985). Sammen med ”De siste vitnene” (1985), ”Bønn for Tsjernobyl” (1996) og ”Slutten for det rødemennesket. Tiden second hand” (2013), gir dette en unik innsikt i det som for de fleste av oss må sies å være en ukjent verden, nemlig livet til sovjetmenneskene, de som levde ”bak jernteppet”, og som vi på sett og vis ble opplært til å frykte.