Jeg blir her i solskinn og i skygge

”Jeg blir her i solskinn og i skygge”

Av Christian Kracht, oversatt av Sverre Dahl
Pelikanen forlag, 2014 (154 sider)

For en tid tilbake leste jeg ”Imperium”, den første romanen av sveitseren Christian Kracht som ble oversatt til norsk. Den fortalte historien om en tysk naturist og vegetarianer som emigrerte til Stillehavet for å danne en koloni av likesinnede på begynnelsen av 1900-tallet, et slags før-hippiesamfunn av utopiske idealister. ”Imperium” var basert på ”en sann historie”, en fantastisk roman fortalt i et overlegent språk.

Derfor er det naturlig å ha store forventninger til denne roman nr. 2 på norsk. ”Jeg blir her i solskinn og i skygge” er igjen en spenstig historie, denne gang med en såkalt kontrafaktisk vri. Premisset her er nemlig at Lenin, som en periode levde i eksil i Sveits, ikke reiste tilbake til Russland og ledet revolusjonen i 1917, men at han derimot ledet den sveitsiske revolusjonen. Slik ble Sveits et eget sovjet, og deretter har det rast en krig i snart 100 år mot fasciststatene England og Tyskland.

I dette geopolitiske fantasiscenarioet fortelles romanens historie av en partikommissær fra Ny-Bern, av afrikansk herkomst. Sveits har nemlig hatt kolonier i Afrika, og her har de rekruttert soldater og partilojale funksjonærer. Denne partikommissæren får i oppdrag å spore opp en avhopper, og slik beveger vi oss inn i den sveitsiske fjellheimen.

Romanen beveger seg altså i et fantasifullt landskap, men samtidig som vi skal befinne oss i våre dager er verden temmelig lik den verden som fantes for 100 år siden. I alpene bomber for eksempel tyske luftskip. Det finnes få spor av moderne teknologi, tydeligvis har den evige krigen som har rast siden starten av 1900-tallet satt sivilisasjonen kraftig tilbake. Krigen har også gjort at den revolusjonære gløden fra Lenins dager nesten har dødd helt ut, det ligger en eim av dessillusjon og galskap over alpelandet.

Igjen viser Christian Kracht seg som en språklig sterk forfatter, hans distinkte stemme er lett å kjenne igjen fra ”Imperium”. Men kanskje er de vel 150 sidene litt for få til riktig å feste denne historien til min litterære hukommelse, faktisk savner jeg tidvis litt mer kjøtt på beinet, litt mer kontekst til den absurde historien som utspiller seg her.