Islandske konger

”Islandske konger”

Av Einar Már Guðmundsson, oversatt av Tone Myklebost

Cappelen Damm, 2016 (287 sider)

Einar Már Guðmundsson er en av de store i islandsk samtidslitteratur. Han fikk Nordisk Råds Litteraturpris i 1995 med boken ”Universets engler”, en bok som også er filmatisert. Han er en slags islandsk parallell til Lars Saabye Christensen, de to er jevngamle og deler dermed en slags kulturell referanseramme. Saabye Christensens kommersielle gjennombrudd kom med oppvekstromanen ”Beatles” (1984). I 2006 fulgte Guðmundsson opp med det islandske motstykket - ”Beatlesmanifestet”, om å vokse opp i Reykjavik på den tid da Beatlesfeberen herjet som verst.

I ”Islandske konger” synes prosjektet å være å fange noe essensielt i den islandske psykologien. Dette gjør Guðmundsson ved å skrive en anekdotisk roman med utgangspunkt i slekten Knudsen, fra et lite fiskevær kalt Tangavik, en bygd som ikke finnes andre steder enn i forfatterens hode, men som altså kan representere et slags imaginært Island i miniatyr.

Historien fortelles nærmest etter innfallsmetoden, i hvert fall hopper forfatteren frem og tilbake, og gjerne også sidelengs, etter hvert som vi introduseres for et stort persongalleri. Det er altså flere generasjoners Knudsener som er det samlende slektstreet som disse historiene spinner rundt. Tidsmessig beveger vi oss over minst tre generasjoner, og historien slutter i nær fortid, et sted tidlig på 1970-tallet.

Fortellerstemmen åpner med å skildre synet av den nye vikarlæreren som ankommer skolen i en stor og skinnende Cadillac, iført smalstripet dress, hvite sko, hatt og solbriller, og bærende på en gitarkasse. Denne uvanlige vikarlærerfremtoningen er da heller ikke en utdannet lærer, men mer en livskunstner med stor selvtillit, som har fått stillingen takket være nettverk og familierelasjoner.

Slik sett er han representativ for mangt og mye vi ”lærer” om Island gjennom denne romanen. Her er pågangsmot, initiativ og tro på egne krefter det som sørger for fremdriften, men helst i kombinasjon med forbindelser som gjerne ikke tåler et kritisk lys, for eksempel når det gjelder å komme seg opp i forretningslivet og i politikken. Slik tjener ”Islandske konger” en slags misjon, gjennom en krønikeaktig og burlesk fortelling å  kunne si noe vesentlig om det islandske samfunnslivet.

Men romanen lider under at anekdotene og påfunnene sklir for langt ut, at vi presenteres for altfor mange bipersoner, som det er vanskelig å holde rede på. Tidvis kan vi mistenke forfatteren om at alle avsporingene skjuler en mangel på klar tanke, som om han leter etter et spor som skal føre fortellingen videre. Derfor er ”Islandske konger” en blandet fornøyelse, det blir ofte til at de eventyraktige fortellingene om personenes bragder og dype nedturer sklir ut i litt for mange slapstickaktige opptrinn.