De urolige

«De urolige»
Av Linn Ullmann
Forlaget Oktober, 2015 (411 sider)

Det er første gang jeg leser noe av Linn Ullmann, men dette er altså hennes sjette roman og kanskje den mest roste. Den ga henne P2-lytternes romanpris og boken ble nominert både til Kritikerprisen 2015 og Nordisk råds litteraturpris 2016. 

Tilsynelatende er det få som problematiserer at boken kalles en «roman», til tross for at innholdet må være noe i nærheten av selvbiografisk, i den forstand at den overordnede rammen er fortellingen om forfatterens forhold til sin berømte far – Ingmar Bergmann, og at forfatterens mor- Liv Ullmann også er en sentral skikkelse her. Slik sett er det et stykke «virkelighetslitteratur» vi presenteres for, med virkelige personer og faktiske hendelser.

Så hva gjør dette til «roman»? Er det fordi forfatteren føler behov for å ha ryggen fri? I motsetning til Knausgårds selvbiografiske verker er det ingenting her som stiller de omtalte personene i særlig ufordelaktig lys, ingenting som kan oppfattes som støtende eller spesielt kontroversielt. For meg blir «romanen» derfor mer et vindu der jeg skuer inn i privatlivene til tre (inkl. forfatteren selv) kjente kulturpersonligheter. 

Men dette blir aldri platt «kjendislitteratur». Til det er Linn Ullmann en for begavet og klok forfatter, dette blir hovedsakelig et ømt portrett av et far-datter forhold, med fokus på farens siste år, men med snapshots fra en oppvekst med en internasjonalt kjent skuespillermor som altså fikk barn (Linn) med en av verdens mest kjente filmregissører sent på 1960-tallet, da regissøren laget noen banebrytende filmer med moren i hovedrollen. 

Ingmar Bergmann var 48 år da Linn ble født, og aldersforskjellen og det at mor og datter aldri bodde sammen med faren, men hovedsakelig tilbrakte sommerferiene sammen med ham, gjorde forholdet til et slags «langdistanseforhold». Når Linn Ullmann så i voksen alder, etter å ha etablert seg som forfatter, finner ut at hun ønsker å lage en slags samtalebok med sin berømte far, er det dette som blir en overordnet ramme for «De urolige», disse samtalen skjer i farens siste livsfase, faktisk så sent at boken ikke blir slik den er tenkt som – en samtalebok mellom far og datter, den blir en «roman» der handlingen spenner over hele Linn Ullmanns liv.

Bokens tittel er direkte inspirert av Pessoas kjente «Uroens bok», en «roman» som hopper fritt frem og tilbake i tid og rom, på en måte som gjør det nesten likegyldig hvor i teksten du starter å lese. I «De urolige» er Bergmanns sommersted Hammers på Fårö et sted som forfatteren og hennes familie stadig vender tilbake til, det blir et fastpunkt rundt de tidvis turbulente kunstnerlivene. 

«De urolige» er et sympatisk, klokt og passe dyptpløyende gruppeportrett av en spesiell familie.