Stål

”Stål”

Av Silvia Avallone, oversatt av Astrid Nordang

Aschehoug, 2013 (367 sider)

Silvia Avallone var bare 25 år da hun debuterte med denne romanen i 2010. Den ble en øyeblikkelig sensasjon, og er nå gitt ut i 20 land. Filmatiseringen skal også være rett rundt hjørnet.

Det er gledelig å kunne si at boken i stor grad lever opp til ryktet. ”Stål” er en skildring av italienske arbeiderklasseliv, lokalisert til byen Piombino i Toscana, som ikke har noe å gjøre med de vakre turistbildene vi gjerne forbinder med regionen. Her kretser alt rundt det gedigne stålverket som har slukt menn med hud og hår i generasjoner. Arbeiderne og deres familier er stuet sammen i gedigne boligblokker i via Stalingrado, der ikke bare navnet, men også forfallet vekker øst-europeiske assosiasjoner.

Avallone gir ingen samfunnsanalyse eller legger an til noen politisk vinkling, selv om Kjartan Fløgstad ville nikket gjenkjennende til miljøet og helt sikkert funnet krutt for et nådeløst oppgjør med utbytting og undertrykkelse. Silvia Avallone skildrer skjebnene i via Stalingrado med nærhet og sympati, enten det gjelder de to unge tenåringsjentene Anna og Francesca som er hovedpersonene her, deres eldre machoguttevenner, mødrene og fedrene. Skjønt, akkurat fedrene kommer ikke særlig godt ut av det i Avallones roman.

Allerede i første kapittel suges leseren inn i en verden som minner mistenkelig om italienske filmscener. Det er en verden der kjønnsrollemønsteret vi forbinder med 1950-tallet ennå lever (italienske kvinner har lavest yrkesdeltakelse i Europa), der mennene først og fremst er forsørgere og derfor forventer å vartes opp hjemme, der de unge guttene er gjennomført macho og jentene kun er opptatt av å ta seg godt ut. Alt foregår i trangbodde leiligheter, der privatlivets fred ikke alltid lar seg overholde. Det er et gjennomsiktig miljø med klare sosial koder. Men det er altså ingen nostalgisk skildring, men en samtidsroman vi leser!

Anna og Francesca befinner seg på terskelen mellom barn og tenåring/voksen. De spiller på uskyld, men er helt bevisst på sin tiltrekning på både gutter og menn. De er bestevenner, men i løpet av det lille året er så mye i endring at ingenting blir som før. De står ved en skillevei, ikke bare er kroppene i ferd med å springe ut og jentene på vei inn i voksenverdenen, men også grunnskolen tar slutt og valg for fremtiden skal tas. Anna ønsker å bli noe i livet og ser utdanning som en mulighet. Hun oppmuntres av sin mor, som sympatiserer med kommunistene og har sine meninger, selv om heller ikke moren har maktet å frigjøre seg. Francesca har det verre i sin familie, der farens kontrollbehov etter hvert gir seg voldelige utslag. For henne er ikke skoleveien et naturlig valg.

Det er påfallende hvor lukket og låst miljøet i via Stalingrado er. Mulighetene for å gjøre en klassereise (som så mange forfattere har skildret) synes fjernt. Skal guttene og mennene komme seg opp synes kriminalitet å være eneste løsning, jentene drømmer på sin side å bli som de vakre modellene de ser på TV, ytre skjønnhet skal sikre fremtiden.

Fra stranden i Piombino ser de over til Elba, en ferieøy og utfluktssted for de rike. Selv om øya er innenfor synsvidde virker det nesten uoppnåelig bare å komme seg dit. Så låst til stålverket, boligblokkene og den sosiale tristessen er menneskene i via Stalingrado. Ikke bare klassereisen, men også den fysiske reisen synes vanskelig.

I sin grunntone er «Stål» en forfriskende og levende roman. Boken blir sikkert en klassiker for denne generasjonens italienere.