De langtidsboende

”De langtidsboende”

Av Cathrine Knudsen

Cappelen Damm, 2008 (192 sider)

Cathrine Knudsens forfatterskap virker å være en bevart hemmelighet. Riktignok får hun gode, ja, til og med svært gode, kritikker hver gang hun kommer med ny bok, men det er fremdeles kun de mest litteraturinteresserte som har oppdaget henne. Fjorårets roman ”Manuell” fikk unison skryt, men noe salg å snakke om ble det vel ikke?

Jeg leste romanen ”Jeg kunne vært et menneske” fra 2011 og likte den godt. Det var hennes tredje utgivelse siden debuten i 2005. Nå leser jeg meg bakover i forfatterskapet og har kommet til 2008 og romanen ”De langtidsboende”, som jeg også har sans for.

Hun som fører ordet er ansatt på et pensjonat. Sammen med en kollega har hun ansvar for å rengjøre rommene og stelle i stand frokost til de som overnatter der. De fleste gjestene overnatter et døgn eller to, men noen få gjester dukker opp i frokostsalen igjen og igjen. Hvem bor på pensjonat i lengre tid? Hun reflekterer over dette og kommer frem til at ingen bor på et slikt sted frivillig over lang tid. Dette er de langtidsboende.

De langtidsboende prøver i det lengste å skjule at de ikke er på gjennomreise, som de andre gjestene. De langtidsboende bor nemlig ikke frivillig på pensjonatet, men av ulike årsaker er de plassert der. Noen av sosialkontoret, andre har sine helt egne grunner. Men felles er at det hviler en følelse av skam over situasjonen. Cathrine Knudsen klarer å skrive frem en innestengt og lett håpløs atmosfære. Hovedpersonen spionerer på et par av de langtidsboende, og låser seg gjerne inn på rommene deres når de er ute, for å snoke etter svar på hvem disse egentlig er, og hva som har gjort dem til langtidsgjester. Det går så langt som at hun til slutt også spionerer på dem når hun oppdager dem ute i byen, fast bestemt på å avsløre de hemmelighetene de bærer på, og som har ført dem til en langtidstilværelse på pensjonatet.

Romanen er akkurat passe lang til at du holder på interessen, teksten er velkomponert og stringent, leseren suges inn i pensjonatets atmosfære og lar seg fascinere av gjestenes skjebner.

Sjelden har vel også et omslagsdesign føltes så riktig som det Aud Gloppen har utstyrt boken med. Derfor gjengir jeg hele bildet i denne omtalen.