Lysår

”Lysår”

Av James Salter, oversatt av Eve-Marie Lund

Arneberg, 2013 (404 sider)

”Light years” kom ut i USA i 1975, men det tok nesten 40 år før den kunne leses på norsk. Salter døde nylig, han ble 90 år. Det virker som om James Salter er enda en stor, amerikansk forfatter som blir oppdaget her i Norge flere år på etterskudd, slik John Williams (”Stoner”) og Richard Yates (bl.a. ”Revolutionary Road”) har blitt det. Ellers er Richard Ford Salters største fan. Boken starter med et 12 siders langt forord av Ford, der han plasserer Salter helt oppe blant de aller største amerikanske forfatterne. I følge ham ”skriver Salter amerikanske setninger bedre enn noen annen i vår tid.” Så da er lista lagt …

I ”Lysår” møter vi ekteparet Viri og Nedra Berland. Han er arkitekt med kontor på Manhattan, mens hun er hjemmeværende og styrer huset ute i suburbia, hyppig avbrutt av shoppingturer inn til byen. Når boken starter på 1960-tallet en gang er ekteparet i midten av 30-årene, og egentlig på høyden. I hvert fall er det slik de oppfattes av venner, de fremstår som et perfekt par, to døtre gjør det hele komplett. Et par som kan misunnes av andre, og som er dyktige til å vise frem vellykketheten sin, i form av middagsselskaper i sin landlige villa ved Hudson-elva.

Men ganske snart blir det klart at ikke alt er perfekt. Ikke i livet, og ikke i ekteskapet. Arkitekten føler ikke at han har nok suksess, husmoren blir ikke fullt ut tilfredsstilt av hjemlige sysler og shopping. Begge ektefellene er utro. Det blir som et rop: Livet må vel ha mer å by på enn dette?

Når de to døtrene entrer voksenlivet har ekteparet gått hver til sitt. De er likevel ikke fiender, men bevarer en respekt og en slags kjærlighet til hverandre til tross for fysisk avstand. Begge er drømmere, og drømmene er gjerne plassert i Europa. Begge reiser ut og treffer nye mennesker som de involverer seg i, livet går sin gang, men glansen er nettopp det; bare glans.

Det hviler en slags resignasjon over både Viri og Nedra. Viri ser på seg selv som gammel, selv om han på slutten av boken ennå ikke har fylt 50 år. Likevel bærer han på en skuffelse, en følelse av tap, livet har liksom ikke blitt slik som det så ut til å bli i starten. Det er et privilegert ektepar vi snakker om, men jakten på lykken synes like vanskelig for disse som for andre, langt fra så begunstigede mennesker.

Så var det James Salters språk da, som skal skrive ”amerikanske setninger bedre enn noen annen i vår tid.”  Selv i en norsk oversettelse merker man raskt at dette er en forfatter med en særegen prosa. Boken krever litt mer oppmerksomhet, noe som bidrar til å gjøre leseropplevelsen sterkere.