Havaristen

”Havaristen”
Av Thomas Bernhard, oversatt av Sverre Dahl

Gyldendal Norsk Forlag AS, 1994 (149 sider)

"Også Glenn Gould, vår venn og århundrets viktigste klavervirtuos, ble bare enogfemti, tenkte jeg da jeg gikk inn på vertshuset.

Han tok ikke bare livet av seg som Wertheimer, men fikk, som man sier, en naturlig død.

Fire og en halv måned New York og om og om igjen Goldbergvariasjonene og Die Kunst der Fuge, fire og en halv måned Klavierexerzitien, som Glenn Gould alltid bare sa på tysk, tenkte jeg."

Slik åpner Bernhards roman ”Havaristen”, og slik slår man to fluer i ett smekk, som man sier, for selvsagt går det ikke an å lese denne boken uten samtidig også å utforske fenomenet Glenn Gould, tenker jeg, og spesielt hans to legendariske innspillinger av Bachs ”Goldbergvariasjonene”, den første fra 1955 og den andre fra 1981, året før Glenn Gould døde en naturlig død, om enn så altfor tidlig.

Den navnløse hovedpersonen starter med å rekapitulere hendelser åtteogtyve år tidligere, da han, sammen med kameraten Wertheimer, en sommer fikk undervisning i klaverspill av mesteren Horowitz, og lærte mer på denne sommeren enn på de åtte foregående årene ved Mozarteum og Akademiet i Wien. Disse to vennene hadde nok hatt en lysende fremtid som klavervirtuoser, hadde det ikke vært for den ulykksalige (eller lykksalige, alt ettersom) sammentreff at også canadieren Glenn Gould deltok, og imponerte i en slik grad at den navnløse, samt Wertheimer, begge øyeblikkelig innså at fortsatt klaverspill var helt uaktuelt, all den tid Glenn Goulds spill lå divisjoner over, at Glenn Gould allerede hadde oppnådd en grad av perfeksjon som de to andre aldri noensinne ville være i stand til å nå, og at det dermed var meningsløst å fortsette med klaverspill etter å ha hørt hva Glenn Gould presterte.

Har du lest Thomas Bernhard fra før så er hans stil velkjent. ”Havaristen” er på sett og vis typisk Bernhard, et kompromissløst stykke litteratur, der leseren selv må trekke pusten, for forfatteren kjører på med sine lange, gjerne repeterende tankerekker, uavbrutt, uten avsnitt, til siste side. Dette vil oppleves som problematisk for noen, mens andre tvert imot vil la seg begeistre over det nærmest suggererende i forfatterens prosa. Selv har jeg i mange år vært både begeistret og fascinert over Bernhard, og setter ham høyt.

Også tematisk er denne romanen velkjent territorium for en Bernhardlesere, det er åndsmennesket kamp mot idiotiet det dreier seg om, det motbydelige Østerrike, denne gang særlig representert ved Salzburg, men også provinsen, med dets motbydelige vertshus og kosthold, der katolisisme og nazisme går sammen i en ekstra usmakelig enhet. Det er selvsagt ikke mulig å lese Bernhard uten å se det humoristiske i alt svartsynet, ja, ser du ikke det humoristiske i disse tiradene av ukvemsord så vil du aldri komme lang i en roman av Thomas Bernhard.