For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges

”For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges”
Av Kyrre Andreassen

Gyldendal, 2016 (358 sider)

Kyrre Andreassen tar seg god tid. Det er hele ti år siden hans forrige roman ”Svendsens Catering” kom ut, hans roman nr. to. Romandebuten skjedde i 1999, med ”Barringer”. Alle Andreassens romaner er prisbelønnet, eller innstilt til priser. Årets roman ble nominert til både Brageprisen og P 2-lytternes romanpris. Så om Kyrre Andreassen tar seg god tid er altså resultatet tydeligvis verdt å vente på.

Jeg leste ”Svendsens Catering” med glede i sin tid. Det var en roman om en kokk som forsøkte å etablere egen bedrift, samtidig som privatlivet ikke akkurat gikk på skinner. Det var en romanperson som det kanskje ikke er altfor mange av i litteraturen i dag, på sett og vis gjenkjennelig, hverdaglig og jordnær. Men det som løftet boken var Kyrre Andreassens litterære stil, historien ble fortalt på et ganske muntlig vis, noen vil kanskje si i en rå eller skittenrealistisk stil.

Årets roman er på sett og vis lett gjenkjennelig for de som har lest Kyrre Andreassen fra før. ”For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges” handler om Krister Larsen, en elektriker med ryggprolaps, som via ”en fysak på NAV” formidles til en jobb som norsklærer for innvandrere. Det er en jobb som Krister Larsen ikke føler seg kvalifisert for, men rektor klarer å overtale ham ved å si at yrkeserfaringen hans mer enn kompenserer for manglende studiepoeng i norsk som andrespråk. Så Krister har ikke annet valg enn å akseptere jobbtilbudet. Men han er vel mer som en fisk på land å regne når han skal omgås kollegaene, og da han engasjerer en tsjetsjensk elev til å gjøre en jobb for ham privat (svart, selvsagt) så er han i trøbbel. Beskrivelsen av skolemiljøet har forresten mange kostelige scener, som får leseren til å humre av både lett skadefryd og gjenkjennelse.

Det viser seg også at Krister Larsen sliter med et aggresjonsproblem, og at han har sittet inne. Han er gift med Marianne, men etter ti år er ikke samlivet på topp. Så er det sønnen Andreas, som skolen vil ha foreldrenes samtykke til å sende til utredning, noe Krister er helt imot.

Igjen kan vi si at Kyrre Andreassen skaper en romankarakter av det hverdagslige og realistiske slaget, og skrivestilen har det samme, muntlige preget som i ”Svendsens Catering”. Romanen er i det hele tatt svært gjennomført og konsekvent. Historien fortelles av Krister Larsen selv i en slags monolog. Handlingen brettes ut med digresjoner og tidssprang, og gradvis trer hovedpersonen frem som en ganske kompleks og sympatisk kar, men samtidig med problematiske sider. Krister Larsen er muligens ikke helt å stole på, det er ikke nødvendigvis den hele og fulle sannheten som kommer frem i hans beretning.

Slutten for det røde mennesket

”Slutten for det røde mennesket. Tiden second hand”
Av Svetlana Aleksijevitsj, oversatt av Dagfinn Foldøy

Kagge Forlag, 2015 (581 sider)

Denne hviterussiske forfatteren fikk Nobelprisen i fjor, noe som var et brudd med tidligere tildelinger, i og med at Svetlana Aleksijevitsj ikke skriver verken dikt, noveller eller romaner, altså ikke skjønnlitteratur, men dokumentariske bøker. På norsk har det hittil kommet 5, hvor alle baserer seg på intervjuer som forfatteren (eller journalisten) har hatt med et stort antall mennesker involvert i de sakene hun tar opp.

Dette er førstehånds kilder, muntlige overleveringer, opplevelsene til de som faktisk var til stede når det skjedde. Det spesielle med Aleksijevitsj’ tilnærming er at hun i svært liten grad kommer med egne kommentarer i bøkene, stort sett er det intervjuobjektene som taler direkte til oss, uten avbrudd eller forklaringer fra forfatterens side. Svetlana Aleksijevitsj presenterer et stort antall stemmer som snakker direkte til oss fra ulike innfallsvinkler og ståsted, og effekten er rett og slett slående sterk.

I ”Slutten for det røde mennesket” er det selve Sovjetimperiet og det store, kommunistiske prosjektet som er tema. Da Sovjetunionen ble avviklet i 1991 hadde menneskene i dette enorme landet (som i dag er splittet opp i en mengde selvstendige stater) alle sammen, siden revolusjonen i 1917, deltatt i et historisk ”eksperiment”. Ikke bare et radikalt nytt samfunnssystem ble skapt, men også (i hvert fall indirekte) en ny mennesketype – ”sovjetmennesket” skulle stå frem, et menneske som levde for fellesskapet, og ikke for privat vinning. Slik var teorien.

I denne boken treffer vi altså et bredt utvalg mennesker som alle har gjort seg sine egne erfaringer med livet i Sovjetunionen, og i det nye Russland som steg frem etter 1991, eller i de nye statene som oppsto som en følge av Sovjetunionens kollaps. Mange stemmer snakker til oss, og innfallsvinklene er vidt forskjellige. Det er en årsak til at boken føles usedvanlig rik og opplysende. Leseren blir rett og slett tatt med bak de historiske hendelsene, som vi mer eller mindre alle kjenner til fra historien, fra bøker, fra avisene, fra tv og filmer. Det er sovjetmenneskene selv som snakker til oss, nært og personlig. Sånn sett er dette et opplysningsprosjekt til å bli klokere av.

Her er folk som helt og fullt forsvarer sovjetstaten og partiet, som savner Stalintiden, og som bare har forakt og fortvilelse til overs for situasjonen i det nye Russland. Samtidig får vi mange historier fra ofrene for Stalins utrenskninger, med de mest groteske beskrivelser fra livet i leirene i Sibir. Så har vi alle de etniske gruppene, som levde i en tvungen harmoni under Sovjettiden, men som opplevde at klimaet snudde fra en dag til den neste da Sovjet kollapset, og grove overgrep og etnisk rensing inntraff etter 1991.

Russland på 1990-tallet var bandittenes og tyvenes (oligarkenes) tiår, da folk med innflytelse plyndret fellesverdiene og ble dollarmilliardærer over natten. For den vanlige sovjetborger betydde det katastrofe, sikkerhetsnettet forsvant, og kriminelle herjet. Drømmen om et vestlig demokrati (om den noensinne hadde eksistert) forsvant fort. Den mentale snuoperasjonen var dramatisk, sovjetiske verdier ble null verdt, en rå kapitalisme rådde grunnen, noe de fleste var totalt uforberedt på. Dette kan forklare hvorfor Putin i dag er veldig populær, han anses rett og slett som en sterk leder som har klart å skape ny orden i det kaoset som Sovjets fall resulterte i.

Boken klarer å skildre livet i dette store imperiet på en måte som neppe har vært gjort tidligere. Du kommer for eksempel veldig nær det alkoholmisbruket og den utstrakte familievolden som mange lever under. Forskjellen på sentrum og periferi og den sterke posisjonen som kulturlivet hadde i Sovjet, er andre sider som Aleksijevitsj behandler.

”Slutten for det røde mennesket” gjør sterkt inntrykk og er svært opplysende.

Det kommunistiske partis manifest

”Det kommunistiske partis manifest”
Av Karl Marx & Friedrich Engels, oversatt av Leif Høghaug

Sentralkomitéen, 2016 (70 sider)

Første gang utgitt i 1848 er dette det mest berømte og mest leste sosialistiske skrift i historien. ”Manifestet” har vært oversatt til norsk flere ganger, også til nynorsk, men årets utgivelse er litt spesiell. Mest kjent er vel skriftet som ”Det kommunistiske manifest”, men en korrekt gjengivelse av tittelen er altså ”Det kommunistiske partis manifest”.

Utgitt av ”Sentralkomitéen” kan det virke som om skriftet er gitt ut av et kommunistisk parti. Det er det ikke. Det er ”et forfatter- og kritikerkollektiv” som står bak. Utgivelsen skiller seg også ut med et påkostet omslag, utført i rødt bomullslerret, med innlagt glitter! Den lille boken er et blikkfang i bokhandelen. I følge oversetteren er omslaget ”en kritisk og humoristisk kommentar til varefetisjismen”, for å bruke et uttrykk fra Marx.

Denne oversettelsen inneholder bare originalteksten fra 1848. Ikke forordene, fotnotene og tilleggene fra Marx og Engels i senere utgaver. Det er heller ingen kommentarer fra oversetteren som kan sette skriftet inn i en historisk sammenheng. Teksten er ren, den må leses om den står og leseren må reflektere selv. Attpåtil har oversetteren etterstrebet å holde seg så nær opp til originalteksten (skrevet på tysk) som overhode mulig. Derfor bruker for eksempel Høghaug benevnelsen bourgeoisiet og ikke borgerskapet. Oversettelsen er ellers holdt i et gjennomført riksmål, også dette ganske forskjellig fra tidligere norske utgaver.

De fleste vil gjenkjenne mange formuleringer fra ”manifestet”, som: «Historien om alle samfunn frem til i dag, er historien om klassekamper.» «En epokes herskende ideer har alltid vært den herskende klassens ideer.» «Proletarene har ingenting annet å tape enn sine lenker. De har en verden å vinne.» ”Proletarer i alle land, foren dere.”

Rent ”dramaturgisk” er ”manifestet” delt inn i fire kapitler:
1. Bourgeois og proletar 2. Proletarer og kommunister 3. Sosialistisk og kommunistisk litteratur 4. Kommunistenes standpunkt til de forskjellige opposisjonspartiene

I første kapittel beskrives kapitalismens start, før det gis en analyse av de innebygde motsetningene, som vil føre til at systemet blir styrtet av den nye klassen, den moderne arbeiderklassen eller proletariatet. Kapittel 2 behandler strategiske problemer som kommunistene står overfor, forhold til resten av arbeiderklassen, og deres rolle i klassekampen. Her tar forfatterne også opp de viktigste sider ved den sosialistiske revolusjon, og de grunnleggende ved fremtidens klasseløse samfunn. Kapittel 3 gir en kritisk gjenomgang av de før-marxistiske sosialistiske teoriene, for eksempel Robert Owens, som håpet å kunne overtale den herskende klassen til å gi fra seg makten. Siste kapittel er en kort notis om taktikken som burde brukes i de kommende revolusjonære opprørene i 1848.

At ”Det kommunistiske partis manifest” utgis på nytt i ”verdens rikeste land” i 2016 må jo bare bety at Marx & Engels for 168 år siden både var usedvanlig klarsynte og fremsynte. For den som tviler: Antallet proletarer (tallet på lønnsarbeidere) har aldri vært større på verdensbasis enn det er i dag. Det har heller ikke ulikheten mellom den store andel fattige og den rikeste prosenten, som nå kontrollerer halvparten av all rikdom i verden.

farvel til Eddy Bellegueule

«farvel til Eddy Bellegueule»
Av Édouard Louis, oversatt av Egil Halmøy
Aschehoug, 2015 (173 sider)

Édouard Louis (født 1992) er et fransk stjerneskudd av en forfatter. I 2014 kom denne korte boken ut i Frankrike, og ble en sensasjon. Vi snakker om en bok som kan regnes som en selvbiografi, en oppvekstskildring i en arbeiderklassefamilie i en liten nord-fransk landsby. Forfatteren het opprinnelig Eddy Bellegueule, men da han var 20 år byttet han navn til Édouard Louis. Han holder visstnok på med en doktorgradsavhandling om klassereiser i litteraturen. Bok nr. to - «Voldens historie», er nettopp kommet ut på norsk.

Jeg leser anmeldelser der boken omtales som en «roman», men i hvert fall i den norske utgaven står det ikke at dette er en roman. Boken er enda et eksempel på den virkelighetsnære, selvbiografiske litteraturen, der forfatteren tar utgangspunkt i eget liv og bruker familiemedlemmer, lokalsamfunn og hendelser fra eget liv. Denne formelen har bl.a. Karl Ove Knausgård, Thomas Espedal, Geir Gulliksen og Vigdis Hjorth benyttet, og det er selvsagt problematisk. Er du rettsløs om du er så uheldig å dele hus med en forfatter?

Eddy vokser altså opp i en liten landsby der det er store sosial skiller mellom arbeidsfolk og middelklassen, stort sett representert ved lærerstanden. Som arbeiderklassegutt forventes det at Eddy adopterer et sett verdier og holdninger som deles av de andre i samme situasjon. Det er her problemet ligger. Eddy er ikke som de andre, han er heller ikke som de andre i sin egen familie. Idealet er at han skal være som «en hardhaus», en tøffing, noe som betyr at typiske macho-verdier råder. Problemet til Eddy er bl.a. at han er feminin, han snakker med en for lys stemme, og han beveger seg som «en homo».

På skolen opplever han daglig mobbing og regelrett mishandling fra to eldre elever. År etter år må han tåle dette, andre slenger stadig vekk skjellsord i hans retning. Hjemme er det ikke stort bedre. Både far og mor fremstilles som lite kjærlige og støttende, opptatt av å presse Eddy inn i hans forventede rolle. Hele familien, ja hele arbeiderklassesamfunnet, er konformt og ufritt, preget av rus, usunn mat og sløving foran tv-apparatet.

For Eddy er det viktig å skjule og benekte at han faktiske er homofil. Han prøver å bli «en hardhaus», men må til slutt gi opp. Redningen blir utdanning. Som en begavet elev får han mulighet til å flytte fra landsbyen da tiden er inne for å begynne på videregående. Dermed kan klassereisen begynne, for Eddy, eller Édouard, blir middelklassen redningen.

Dette er altså boken som fikk Kjartan Fløgstad til å hisse seg kraftig opp fordi han mener at arbeiderklassen trykkes ned i sølen, og at forfatteren ikke makter å se noe som helst positivt i sitt eget oppvekstmiljø. Jeg syns det blir litt å skyte spurv med kanoner. 

Édouard Louis skrev boken i en alder av 20 år, det er en subjektiv beskrivelse av en sår, vanskelig og ganske brutal oppvekst. På tross av dette er det mulig å finne avsnitt der forfatteren makter å løfte blikket og faktisk se foreldrenes situasjon utenfra, det er altså ikke helsvart. Édouard Louis er verken den første eller siste som opplever flukt som eneste mulighet, ingen behøver å klandre ham for det.

The New Rulers of the World

«The New Rulers of the World»
Av John Pilger
Verso, 2016 (248 sider)

Dette er en nyutgivelse av boken, som først kom ut i 2002. «Verdens nye herskere» ble oversatt til norsk i 2003. Det nye her er en introduksjon, et kapittel på 10 sider, der Pilger tar opp tråden fra der han slapp i 2002, og oppdaterer leseren på de siste års utvikling. Sånn sett hadde det vel vært mer naturlig å kalle det nyskrevne bidraget for et etterord og plassert det bakerst i boken.

Journalisten Pilger
Men først John Pilger: Denne australske journalisten er blitt 77 år, men fortsetter ufortrødent å produsere artikler, bøker og dokumentarfilmer. To ganger i sin lange karriere har han fått utmerkelsen «Årets journalist» i Storbritannia, der han var stjernereporter i Daily Mirror, med utenrikspolitikk som spesialfelt.

Etter å ha rapportert fra bl.a. Vietnam og Kambodsja ble Pilger en sterk kritiker av USA og vestens politikk, personifisert ved Tony Blair, George Bush og Barack Obama. I mange år har han vært opptatt av aboriginernes skjebne som australsk urfolk, og en sterk kritiker av australske myndigheter. «The New Rulers of the World» består av fire hovedkapitler, som alle er resultat av journalistiske temaer som Pilger har arbeidet mye med. 

Indonesia
Han tar oss først med til Indonesia på 1960-tallet, der et påstått kuppforsøk i 1965, angivelig i regi av kommunistpartiet, førte til systematisk klappjakt på kommunister. Anslagsvis et sted mellom 500.000 og 1.000.000 ble drept, de fleste henrettet. General Suharto ble USAs mann, og beholdt makten i 30 år. Suharto lot Indonesias økonomi i praksis styres av Verdensbanken, som ga store lån, med påfølgende klare pålegg om å føre en markedsliberal politikk. Dette sikret vestlige selskaper nye markeder. I tillegg til massedrap på medlemmer av kommunistpartiet gjennomførte Suharto et folkemord i det okkuperte Øst-Timor, der 1/3 av befolkningen ble drept. Suharto har gått over i historien som verdens mest korrupte statsleder.

For Pilger ble Indonesia et eksempel på at det vestlige (egentlig amerikanske), markedsliberalistiske prosjektet – og «de vestlige verdier» - ble eksportert til den 3. verden ved hjelp av massiv militærmakt, med påfølgende massedrap og folkemord. Vi snakker om en ny form for imperialisme, hvor vestens økonomiske system implementeres via lokale «stråmenn» (i dette tilfellet Suharto), ved hjelp av vold og undertrykking av opposisjonen.

Mens vestlige medier fylte spaltene med redselshistorier fra Pol Pots Kambodsja, var tausheten om Indonesia mer enn påfallende. Så godt som ingen var opptatt av dette. Tvert imot fungerte toneangivende media som pressebyråer for USA og Storbritannia. Den ene løgnen etter den andre ble ukritisk videreformidlet, massedrapene så godt som fortiet.

I vesten ble Indonesia fremstilt som et foregangsland, et eksempel på hvordan et tilbakeliggende land tilpasset seg en ny globalisert økonomi. I realiteten var det snakk om en politikk som sikret vestlige selskaper adgang til nye markeder, der arbeiderrettigheter og demokrati forble fremmedord.

Irak
I kapittel to tar Pilger for seg Irak, og de vestlige sanksjonene mot landet, forut for krigsutbruddet i 2003 (boken er altså skrevet før krigen brøt ut). Det er særlig de forferdelige konsekvensene sanksjonene hadde for Iraks barn som opptar Pilger. USAs ambassadør Madeleine Albright blir i ettertid særlig husket for uttalelsen «vi mener det er verdt prisen», da hun ble konfrontert med spørsmålet om hvordan hun stilte seg til at 500.000 irakiske barn døde som en følge av sanksjonene.

Pilger jobber med Irak-spørsmålet over mange år. I tillegg til å reise rundt i Irak møter han vestlige politikere, bistandsfolk og FN-ansatte. Jo lenger sanksjonene varer, jo grusommere blir konsekvensene for det irakiske folket. USA, Storbritannia og andre som støtter sanksjonene nekter det irakiske folk helt nødvendig tilførsel av medisiner, mat, teknisk materiell o.l., med særlig katastrofale konsekvenser for de minste. Det er en nådeløs politikk, der et helt folk blir ofret i et angivelig forsøk på å kvitte seg med Saddam Hussein. 

Hverken USA eller Storbritannia hadde på 80-tallet hatt noen betenkeligheter med å samarbeide og støtte opp om den samme Saddam. Tvert imot var USA og Storbritannia viktige støttespillere for Saddam Hussein i krigen mot USAs fiende Iran. Da Saddam gasset 5.000 kurdere i Halabja i 1988, valgte Vesten å se en annen vei. At Saddam Hussein styrte Irak i flere tiår som en despot var ikke noe problem for USA og Storbritannia. Det er først når despoten ble egenrådig og ikke lenger et lydig redskap for Vesten, at hans regime måtte fjernes.

Pilgers intervjuer og reportasjereiser avdekker igjen den grunnleggende mangel på etterrettelighet som preget den vestlige dekningen av sanksjonspolitikken. Gang på gang tar han representanter for vestlige regjeringer i løgn. Samtidig tar flere ledende folk i FN-systemet konsekvensene og fratrer stillingene sine, når deres advarsler om grusomhetene som det irakiske folket utsettes for ignoreres. Pilger skriver også om USAs bruk av uranvåpen i det sørlige Irak, der krefttallene raskt når astronomiske størrelser, og ettervirkningene er noe som generasjoner av irakere skal slite med. Rystende lesning.

All vestlig produsert løgn toppes av påstandene om at Irak besitter «masseødeleggelsesvåpen», noe som blir den endelige begrunnelsen for å invadere og avsette Saddam Hussein. At internasjonale våpeninspektører i forkant ikke fant noe tegn på at Irak var i besittelse av dette, forhindret ikke USAs utenriksminister Colin Powell å legge frem «beviser» i FN. Dokumentfalsk alt sammen.

«Krigen mot terror»
I bokens tredje kapittel er det den såkalte «krigen mot terror» som er tema. Denne betegnelsen var det George W. Bush som brukte etter 11. september angrepene i 2001. Disse angrepene legitimerer en serie militæroperasjoner som har vart til dags dato. Terrorisme er jo noe «de andre» driver med, de som er fiender av vestlige verdier som demokrati og markedsøkonomi, vi i Vesten holder oss for gode får slikt. Pilger bruker vel 60 sider på å frata oss denne illusjonen. 

Vesten (helst USA) har en lang og mørk historie i skjulte operasjoner, der de enten på egenhånd, eller ved hjelp av lokale hjelpere, har benyttet all verdens illegitime metoder for å fremme sine interesser. Kontinentet sør for USA har i tiår vært definert som en amerikansk interessesfære, noe som har gjort det svært vanskelig for motstandere av USAs poltikk. Bruk av dødsskvadroner, støtte til de mest brutale militærregimer, støtte til statskupp og opplæring av torturister, er noen av metodene USA har brukt.

Pilger skriver mye om Afghanistan og hvordan Mujahedin – «hellige» krigere med islamistisk ideologi – ble finansiert og støttet av amerikanerne, som et ledd i kampen mot den sovjetisk støttede regjeringen i Kabul. USA hadde ingen skrupler med å bevæpne denne gjengen, der Osama Bin Laden ironisk nok var med. Etter 11. september 2001 ble Afghanistan på nytt interessant for USA, Taliban ble gjort til syndebukk. USA ga titusenvis av dollar til afghanske krigsherrer i Nord-Alliansen og utrustet dem med tonnevis av våpen. Da Taliban ble styrtet massakrerte USAs allierte 50.000 av Kabuls innbyggere. 

Forbrytelser gjort av slike grupper, som altså er USAs «allierte», blir i svært liten grad rapportert videre i vestlige media. Som journalist er Pilger opptatt av hva vestlige medier rapporterer hjem fra krigssonene, og i ettertid er det ikke vanskelig å peke på løgner, fortielser og manipulasjon av offentligheten. I sum er det rett og slett ingen grunn til å tro på det som blir sagt eller referert.

Australia
Som australier har Pilger et særlig blikk på aboriginerne, urfolket som bebodde kontinentet før europeerne kom i 1770. Dette urfolket ble knapt ansett som mennesker, de ble nærmest betraktet som en del av faunaen! Av alle verdens urfolk er kanskje de australske aboriginerne de som har lidd mest i møte med «sivilisasjonen». Statistikken over dødsfall, sykdom, selvmord, alkoholmisbruk, kriminalitet osv. sier alt om lidelsene dette folket har gjennomgått.

Historisk har australske myndigheter drevet en politikk overfor urfolket som Pilger karakteriseres som verre enn apartheid i Sør-Afrika. Nybyggerne gjorde som de ville, tok land, fordrev eller drepte aboriginerne. Senere ble det opprettet reservater for urfolket, i realiteten liknet disse reservatene konsentrasjonsleirer. Forholdene var forferdelige, dødeligheten skyhøy. I mange år ble barn av aboriginere fjernet fra sine foreldre, det var en organisert, statlig kidnapping. Barna ble gjerne plassert på barnehjem, drevet av misjonsorganisasjoner, og fikk opplæring slik at de kunne brukes som gårdsgutter eller hushjelper. Mange barn og foreldre møttes aldri igjen.

Da Australia skulle være vertsland for De Olympiske Leker i 2000 fikk aboriginerne ny oppmerksomhet og utenlandske øyne rettet mot seg. Det var viktig for australske myndigheter å fremstille urfolkspolitikken i et godt lys. Pilger dokumenterer derimot hvordan flere statsministre og ledende politikere bløffer og underslår fakta, og i alle år har ført en aktiv diskrimineringspoltikk. Aboriginerne blir også brukt som skyteskive av høyrepopulistiske politikere. 

Journalisten som aktivist
I dag er Pilger i stor grad en politisk aktivist i kraft av det journalistiske arbeidet han gjør. I skrift og dokumentarfilm fremmer han kraftfull kritikk som rammer hardt fordi arbeidet han gjør er så veldokumentert. John Pilger virker å bli mer og mer kritisk til vestlig politikk, en militært basert imperialisme, forkledd som «globalisering», «markedsøkonomi» og «vestlig demokrati».

Så radikal og grunnleggende maktkritisk er Pilger at jeg tror at det er hans udiskutable ry som journalist i toppklasse som gjør at han fremdeles når ut med sine meninger. Denne stemmen ønsker «verdens nye herskere» garantert å ignorere.

Roma

”Roma
Nye fascister, røde terrorister og drømmen om det søte liv”

Av Simen Ekern

Cappelen Damm AS, 2011 (301 sider)

Roma – Guds by, den evige stad, antikkens Roma, Mussolinis Roma, Fellinis Roma, turistenes Roma. Journalisten Simen Ekerns bok om Roma dreier seg hovedsakelig om byen i nyere tid, dvs. de siste hundre årene. Ekern har ikke skrevet en turistguide, men en bok full av nyere historie, kultur og politikk, som utspiller seg i denne byen som er verdens sentrum for alle katolikker, og som i dag er en metropol som tiltrekker seg et stort antall turister.

Siden også jeg nå kan regnes som en av disse turistene som har vandret i Romas gater, er Simen Ekerns bok en interessant kilde. Når man attpåtil er mer enn middels interessert i politikk og kultur er boken dobbelt interessant, Ekern er nemlig en kunnskapsrik journalist som kjenner stoffet godt og som skriver lett og uanstrengt.

I ”Roma” møter vi Fellinis by fra 1950- og 60-tallet, slik den kan sees i filmer som ”La Dolce Vita” og ”Roma”. Dette er tiden da ”det søte liv” utpilte seg i Via Veneto, og da Anita Ekberg badet i Trevi fontenen. Fellinis Roma sydet av liv og skrudde karakterer, en by som fremsto som eksotisk og ytterst tiltrekkende på utenforstående. Denne byen er i dag borte, den finnes ikke annet enn som utallige referanser i form av bilder og plakater på cafeer, restauranter og på postkort. Men den har gitt byen et image i folks bevissthet som lever videre.

”Det søte liv” ble avløst av en tøff politisk virkelighet på slutten av 1960-tallet, og videre inn på 70-tallet. Ekern vier en god del plass til outsideren Pier Paolo Passolini, en svært kontroversiell forfatter og filmskaper som gikk rett i strupen på borgerskapet og kirken. I Italia ledet studentopprøret i 1968 landet og byen inn i en svært voldelig tid. Volden utspilte seg i gatene, mellom venstreradikale og nyfascister. Vi fikk også en væpnet undergrunnsgruppe som De Røde Brigader, som i 1978 kidnappet statsminister Aldo Moro og holdt ham fanget i en måned, før liket av ham ble funnet i bagasjerommet på en bil midt i Romas sentrum.

Historien om Røde Brigader og drapet på Aldo Moro har vi muligens ennå ikke kommet til bunns i. Ekern lar oss møte en av medlemmene i Røde Brigader, som stiller opp til intervju. En sentral aktør på den politiske scenen i store deler av etterkrigstiden er kristeligdemokraten Giulio Andreotti. Ekern får også audiens hos denne mannen, som så mange mener er en edderkopp med forbindelser til alle lyssky miljøer i Italia, noe som ikke har hindret ham i å være statsminister flere ganger.

Og så er det Vatikanstaten – Guds by. En stat som kom i stand etter en avtale med Mussolinis fasciststyre på 1920-tallet. Alltid alliert med de mest reaksjonære og konservative kreftene har Vatikanet fortsatt å spille en hovedrolle i byens politiske liv siden. I Roma er fascismen fortsatt levende, det foregår en stadig kamp om historien, noe som førte til at nyfascisten Gianni Alemanno ble borgermester i 2008.

I det hele tatt makter Ekern å gi en levende, likevel analytisk, populærfremstilling av sentrale trekk ved Romas nyere historie. Du får egentlig lyst til å hive deg på neste fly for selv å gå i hans fotspor.

Sovjetistan

”Sovjetistan”
En reise gjennom Turkmenistan, Kasakhstan, Tadsjikistan, Kirgisistan og Usbekistan
Av Erika Fatland
Kagge Forlag AS, 2014 (496 sider)

Dette er en bok som gir leseren god valuta for investert tid. De fleste av oss har minimal kjennskap til disse 5 landene som tidligere var perifere ”unioner” i det Sovjetiske imperiet, i det som nærmest må karakteriseres som en ”bakevje”, en tilbakeliggende, underutviklet del av Sovjetunionen. I 1991 kollapset Sovjet, og disse 5 landene fikk sin ”frihet”.

Her skriver jeg frihet i anførselstegn, for selv om landene ble selvstendige stater, var det få innbyggere forunt å oppleve noe særlig mer frihet enn det de hadde i det gamle Sovjet. Stort sett ble alle landene omdannet til mer eller mindre eneveldige diktaturer, noe de har fortsatt å være frem til dags dato.

Forfatteren Erika Fatland har foretatt flere reiser til disse landene og har skrevet en opplysende og underholdende bok om en ukjent del av verden. Fatland er sosialantropolog og russiskspråklig, og klarer å se disse statene med utlendingens forundrede øyne, samtidig som hun har så mye historisk og kulturell kunnskap at vi også kommer et godt stykke bak fasaden.

Her får vi altså presentert den nyere historien til Turkmenistan, Kasakhstan, Tadsjikistan, Kirgisistan og Usbekistan over 500 sider. Det blir ca. 100 sider på hver stat. Det disse statene har felles er at de alle kan påberope seg en stolt og rik historisk fortid, grunnet sin geografiske plassering langs den gamle ”silkeveien”. Alle landene har også det til felles at den lokale lederen av det tidligere kommunistpartiet fortsatte å styre etter at Sovjet gikk i oppløsning, men nå i en ny rolle som nasjonalist og landsfader. Kun Kirgisistan kan sies å ha valgt en noenlunde demokratisk vei.

Først ut er Turkmenistan, som også fremstår som det særeste og mest absurde tilfellet. I løpet av de 25 årene landet har vært selvstendig har det vært styrt at to diktatorer. Begge har bygd opp en personkultus rundt seg som bare finner sin make i Nord-Koreas Kim-dynasti. All opposisjon er selvsagt grovt undertrykt, her er menneskerettigheter fraværende. Landet har brukt store deler av sine ressurser på å reise en hovedstad i marmor! En rekke praktbygg suppleres av prangende monumenter og presidentstatuer, og de få bilene som sees kan boltre seg på flerfelts motorveier av høy standard. Resten av Turkmenistan er omtrent overlatt til seg selv, der nomader lever i et goldt, ørkenliknende miljø, med et liv som likner det de har levd i flere hundre år.

Fatland opplever fort at de fleste mennesker i disse landene ikke vil snakke om politikk eller kritisere myndighetene. I flere land er hun avhengig av å reise rundt ledsaget av offisielle guider eller tolker, dette fungerer også som en kontrollmekanisme.

Sosialantropologen innehar mye kulturkunnskap som hun deler med leserne. Disse områdene består av en rekke folkegrupper. Under Sovjettiden hadde alle statene store innslag av russere, men etter unionens fall flyttet mange tilbake til Russland. Men her er også mange folkeslag som ble tvangsflyttet av Stalin, og som fremdeles har bevart deler av sin kultur. I mange av statene frykter myndighetene mest av alt at radikal islam skal få fotfeste. Mange fremmedkrigere fra Usbekistan har for eksempel kjempet i Afghanistan og Pakistan og kan være en trussel om de vender hjem.

”Sovjetistan” er en rik bok og en kort omtale kan ikke gjengi mer enn et utsnitt. Det er lett å anbefale den videre.

Fra Marx' til nyere kapitalkritikk

”Fra Marx’ til nyere kapitalkritikk”
Av Dag Østerberg

Pax Forlag A/S, 2016 (179 sider)

Det pågår en diskusjon om økonomifaget. Studenter på universitetene har nærmest gjort opprør og krevd en omlegging av pensum og tilnærming til faget, bl.a. som en følge av at finanskrisen i 2008. Dette opprøret foregår både internasjonalt og i Norge, og et nettverk av studenter har dannet ”Rethinking Economics”, en gruppering som utfordrer den rådende økonomiske teoritenkningen. I fjor kom også den fagkritiske boken ”Hysj, vi regner” av doktorgradsstudenten Roman Eliassen. Den ble en aldri så liten hit og fikk mye omtale.

Det er i lys av dette vi kan lese Dag Østerbergs bok med den vanvittig salgbare tittelen

”Fra Marx’ til nyere kapitalkritikk”. Marx er jo helt ute som økonomisk tenker på læresteder som tilbyr økonomiutdanning. Faktisk er sosialdemokratiske ideologer som Keynes også helt ute av mainstream økonomi i dag. Tilbake står de markedsliberale økonomene, de nyklassiske økonomene, en doktrinær retning som mer eller mindre har monopolisert faget. Deres utgangspunkt er at markeder er stabile og aktørene rasjonelle.

Slik blir Dag Østerbergs bok nærmest et folkeopplysningsprosjekt, der han går tilbake og trekker opp linjene, ja nærmest børster støv av Marx’ teorier. Han følger to spor: Marx’ materialistiske historieoppfatning og Marx’ kritikk av den politiske økonomien.

Denne ganske så tynne boken er likevel ikke direkte lettlest, selv for oss som en gang studerte politikk og fikk en innføring i filosofi på et høyere lærested. Østerberg kunne kanskje ha valgt å trekke inn de siste års hendelser i Europa eller på den globale scenen, for å illustrere at Marx er høyst relevant. Det er jo som han selv skriver ingen sammenheng mellom samfunnsøkonomiens tilstand og anerkjennelsen av marxismens kritikk, det er nesten tvert imot; jo mer den kapitalistiske økonomien viser sin svakhet, jo mindre kritikk høres. Når vi leser boken må vi stort sett selv relatere den til finanskrisen, gjeldskrisen og kuttpolitikken, men påfølgende sosial armod og masseledighet i mange land.

I alle fall; her gir Dag Østerberg oss en innføring i Marx’ teorier, og han følger sporene fra 1850- årene og fremover til vår tid ved å trekke frem filosofer, økonomer og samfunnsforskere som har bygd videre på Marx’ teorier. Vi kan kanskje se det som et tegn i tiden av boken har solgt gangske godt. Det betyr at mange anser Marx som høyst relevant for å kunne forstå hva som skjer i verden i dag.

Imperium

”Imperium”

Av Christian Kracht, oversatt av Sverre Dahl

Pelikanen forlag AS, 2013 (207 sider)

Sveitseren Christian Kracht ble den tyskspråklige verdens heteste forfatternavn da denne romanen kom ut i 2012. I ”Imperium” trekker Kracht frem en heller glemt historie fra det tyske protektoratet Ny-Pommern i Stillehavet, tysk Ny Guinea, det som i dag heter Papua Ny Guinea. Disse fjerne strøkene var under tysk kontroll fra 1884 til 1914, og ymse eksistenser fant på å ta den lange veien, med en forestilling av at de ville finne et slags paradisisk, om enn primitivt område, der mulighetene for å leve ut diverse drømmer fantes i rikt monn.

Hovedpersonen i ”Imperium” er August Engelhardt, en karakter som du kanskje kunne tro var et produkt av forfatterens livlige fantasi, men som altså er en historisk person med et livsløp som i store trekk korresponderer med det Christian Kracht leverer her. Engelhardt var en ung mann som var på kant med de gjengse normene i keisertidens Tyskland. Han var vegetarianer, naturist og hadde en forestilling om at det ideelle liv kun kunne leves ut under de klimatiske forhold som han ventet å finne i Stillehavsområdet.

På mange måter minner Engelhardt om en for tidlig født hippie, en antiautoritær, idealistisk ung mann. I 1898 hadde gitt ut en bok med tittelen ”En bekymringsfri fremtid”, et slags evangelium der han lanserer sine tanker om hvordan han vil redde verden fra den europeiske sivilisasjonens forfall. Boken lanserer en filosofi der kokosnøtten spiller en sentral rolle. Av en eller annen grunn mener Engelhardt at kokosnøtten inneholder alt mennesket trenger av ernæring, og at et liv som naturist på en solrik Stillehavsøy, med et rikt tilfang av kokosnøtter, er det ideelle livet. Engelhardt opptrer nærmest som en misjonær og reiser til Ny-Pommern for å realisere visjonene sine, samtidig som han forventer at hans budskap vil appellere til andre, som deretter vil følge han eksempel og komme etter.

Som eneste hvite mann ender August Engelhardt til slutt opp på øyen Kabakon, der han kjøper en kokosnøttplantasje. Med hjelp av de innfødte bygger han seg et hus og pakker ut sine medbrakte bøker. Han går naken omkring og livnærer seg utelukkende av kokosnøtter. Det sier seg selv at dette ekstreme kostholdet tærer kraftig på både kropp og sinn.

”Imperium” er en strålende roman. Historien som fortelles er så fascinerende at leseren straks vil finne frem til mer informasjon om både Ny-Pommern og mennesket August Engelhardt. For en gangs skyld leser jeg en roman som ikke er en side for lang, ingenting tværes ut, likevel er historien rik og fullendt. Christian Kracht skriver på en stilsikker måte, med både humor og sjelelig innlevelse. Språket er meget elegant, litterært sofistikert og gjennomført. Siden jeg leser den norske oversettelsen sier det seg selv at oversetteren Sverre Dahl har gjort en god jobb.

Det gikk ikke bra med August Engelhardt, heller ikke med de tyskerne som faktisk lot seg inspirere av hans vegetar- og naturistskrifter og tok den lange turen til tysk Ny Guinea for å leve ut hans filosofi. Kanskje er Engelhardts filosofi likevel ikke mer outrert enn en del av det dagens superdietter- og supermatideologer tjener store penger på. Kanskje var August Engelhardt rett og slett hundre år for tidlig ute.

Who Rules the World?

”Who Rules the World?”

Av Noam Chomsky

Hamish Hamilton, 2016 (309 sider)

Noam Chomsky er den fremste amerikanske dissidenten, i betydningen politisk opposisjonelle. Den nå 87 år gamle professoren i lingvistikk har markert seg som en klokkeklar kritiker av amerikansk politikk helt siden Vietnamkrigen. I ”Who Rules the World?” oppsummerer og oppdaterer Chomsky mange av de temaene han har jobbet med i årevis. Det er blitt en bok som snur opp ned på det meste av det som regnes for ”sannheter” i amerikansk politikk.

”Who Rules the World?” er en tittel som pirrer nysgjerrigheten. Litt skuffet er det kanskje grunn til å være hvis du kjøper boken for å få svar på spørsmålet. Det opplagte svaret er USA, men Chomsky nyanserer veldig. Egentlig er ikke dette noe sentralt spørsmål i boken i det hele tatt. Men som Chomsky viser er USA den eneste staten med maktambisjoner over hele kloden og som har en overlegen militær slagkraft til å effektuere dem.

Media produserer systemlojal propaganda
I sitt oppgjør med amerikansk offentlighet (sammen med Edward S. Herman i ”Manufacturing Consent”, 1988) fremstilte han de ledende media i USA som ideologiprodusenter, hvis hovedoppgave er å gi folket systemlojal propaganda. I langt mindre grad enn i Europa har den gjengse borger tilgang til nyhetskilder som utfordrer offisiell politikk. Dette har skapt en befolkning som i stor grad har en annen virkelighetsoppfatning enn resten av kloden, med et selvbilde der USA har et moralsk hegemoni som garantist og leder for ”den frie verden”. Som Chomsky dokumenterer er virkeligheten på alvorlig kollisjonskurs med det bildet amerikanere flest har av sitt eget lands politikk.

De amerikanerne som ikke kjenner ham fra før vil møte en mann som snur opp ned på alle vedtatte ”sannheter”, særlig når det gjelder utenrikspolitikk. ”Sannheter”, vel og merke for et amerikansk publikum. De som tilhører den europeiske venstresiden vil ikke finne så mange overraskende vinklinger. Den europeiske offentligheten ser tross alt helt annerledes ut enn den amerikanske, og systemkritisk journalistikk har langt bedre kår og når mye videre ut i Europa enn den gjør i USA.

Klimaendringer og atomkrig truer vår eksistens

Selvsagt gjør dette Chomsky til en outsider. Så utenfor det gode selskap er han at det sies at New York Times ikke har sitert ham siden 1970-tallet. Usynliggjøring, i form a fortielse, kan som kjent være effektivt. Men i Chomskys tilfelle er det fånyttes. Chomsky nyter nå status som et slags ikon på amerikansk venstreside, og vil garantert være en intellektuell som de nyoppvåkne Bernie Sander-tilhengerne vil lese med stor interesse.

Chomsky anser klimaendringene og faren for atomkrig som de to største truslene mot menneskehetens fortsatte eksistens. Vitenskapsfornekterne har stor makt i USA, og særlig blant Republikanerne er det en unison motstand mot ethvert tiltak som har til hensikt å begrense klimautslipp. Å tro at dette vil endre seg med det første er lite realistisk. Nesten enda verre er det å lese om amerikanernes atomvåpenpolitikk. I boken kan vi lese om flere episoder der verden har vært minutter fra atomkrig, og i praksis utslettelse. Disse hendelsene skyldes politiske ledere som fører en konfrontasjonspolitikk uten tanke på konsekvenser. Hittil har vi nærmest mirakuløst blitt reddet hver gang av enkeltpersoner som har hatt vett nok til ikke å følge ordre, eller prosedyrer. Vi kan definitivt ikke takke de politiske lederne for at vi fortsatt lever.

”Krigen mot terror”

Boken bærer preg av å være en artikkelsamling mer enn en sammenhengende tekst. Det er passasjer i boken som gjentas to eller flere ganger i ulike kapitler. Det virker som om Chomsky benytter anledningen til å oppdatere mange av temaene han har jobbet med i årevis, og det er helt greit. Chomsky bruker noen kapitler på å dissekere det amerikanske demokratiet. Men hovedsakelig er det på det utenrikspolitiske plan han virkelig utfordrer den gjengse oppfatning. Det er for eksempel rystende å lese om Obamas dronekrig, som ikke er noe annet enn drap og terror utenfor all internasjonal lov, ja som bryter med all tankegang rettsstaten bygger på. Den amerikanske retorikken, der ”krigen mot terror” stadig trekkes frem, dissekeres fullstendig.

”The U.S. Is a Leading Terrorist State” er ett av kapitlene her. At USA leder an i internasjonal terror er ikke noe nytt. I følge Chomsky ville alle amerikanske presidenter etter 2. verdenskrig blitt dømt i prosessen de selv initierte i Nürnberg i 1945, for forbrytelser mot freden, krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. USAs utenrikspolitikk etter 2. verdenskrig er historien om en supermakt som bruker alle midler på å sikre sin makt og innflytelse over hele kloden. Hele boken er en solid dokumentasjon på hvordan USA bryter alle internasjonale spilleregler.

Et godt kildeskrift

Den evigvarende Israel-Palestina konflikten vies flere kapitler. Demoniseringen av Iran, den mer enn 50 år lange terroren mot Cuba, støtten til alle diktaturer og forbryterske regimer i Sør- og Latin-Amerika osv. Listen over utenrikspolitiske forbrytelser synes endeløs.

Alle som er interessert i utenrikspolitikk vil finne boken interessant. Den er et utmerket kildeskrift, med over 30 sider med kildehenvisninger. Hvert kapittel er pepret med referanser, noe som selvsagt gjør argumentasjonskraften tung. I tillegg finnes et stikkordregister til slutt, noe som gjør boken til et hendig oppslagsverk til bruk i kommende debatter om utenrikspolitikk.

Trabant

”Trabant”

Av Per Qvale

Bokvennen, 2013 (472 sider)

Romandebut fra en moden mann på 67 år dette. Men Per Qvale er ikke noen fersking i litteraturen, han har en lang karriere som oversetter bak seg, nærmere 50 bøker fra flere språk har han oversatt. Et par fagbøker har han også skrevet. Og så ser jeg at han i år kommer med sin roman nr. to på Bokvennen, så dette er en mann som produserer i stor stil.

Hvordan er det så for denne språkets mann å skrive egen skjønnslitteratur? I løpet av de første 30-40 sidene fikk jeg en følelse av at vi her har å gjøre med en forfatter som har tenkt ”nå skal jeg jaggu vise dem hvordan det skal gjøres”, og da tenker jeg på det rent språklige. Det tok nemlig en stund før Qvales språk føltes naturlig. Det var som om han ville vise hvilken språklig virtuos han kunne være, som leser følte jeg at det ble i overkant både når det gjaldt adjektiver og sjeldne ordvalg. Men gradvis kom jeg liksom inn i det, og i løpet av nesten 500 sider sitter jeg igjen med et inntrykk av at denne stilen kler fortellingen, og at det til tider lektorale, nesten arkaiske språket passer helt fint.

Vi møter oslolektoren Oscar Hov, som i løpet av boken opplever et intrikat kjærlighetsforhold til sin verdensberømte niese bak jernteppet, nærmere bestemt DDR. Kjærlighetshistorien strekker seg over mer enn 30 år, og niesen minner veldig om DDR sin kunstløpsstjerne Katarina Witt. Ja, Gunda i denne boken mer enn bare likner Katarina Witt, hun deler en neste identisk biografi. Lektor Hov er nesten 30 år eldre, men det hindrer ham altså ikke i å innlede et erotisk forhold til niesen som i starten bare er 17 år. Dette forholdet blir nesten altoverskyggende for lektor Hov, til tross for at han bare møter niesen noen få ganger på alle disse årene.

Litt ut i historien møter Oscar en annen Oskar, nemlig Oskar Torp, en gammelkommunist og DDR-nostalgiker bosatt et sted på bygda i Østfold. De to karene møtes tilfeldig langs motorveien, der lektoren har fått et motorhavari med sin Trabant, som for øvrig er en gave fra kunstløpsstjernen. Tilfeldighetene vil ha det til at gammelkommunisten selv er eier av en Trabant, og han tilbyr seg da å hjelpe den havarerte Trabanteieren. Slik innledes et vennskap mellom to i utgangspunktet vidt forskjellige typer, som det likevel viser seg har mye felles. De to gubbene blir et merkelig par som møtes hyppig og som dyrker sitt vennskap over mange år.

Slik blir ”Trabant” også en bok som diskuterer gode og dårlige sider ved DDR-staten, i og med at gammelkommunisten (og skøytestjernen) finner mye bra med DDR, mens lektoren ser alt det negative. En avstikker til det norske krigsoppgjøret, og deportasjonen av norske ”tyskertøser” til Tyskland (og DDR) etter krigen inngår også. Lektor Hovs mor var nemlig en slik, og hun forlot lektoren som liten gutt og tok med seg hans søster til DDR-eksilet.

”Trabant” rommer mye, også humor, og forsvarer derfor noen ukers oppmerksomhet.

Fascisten

”Fascisten”

Av Alberto Moravia, oversatt av Tommy Watz

Solum Forlag, 2015 (376 sider)

Boken kom ut i Italia i 1947, originaltittelen er ”Il conformista”, som det jo må være mer nærliggende å oversette med ”Konformisten”. Filmversjonen til Bernardo Bertolucci kom i 1970, også den kalles ”Fascisten” på norsk. Dette er uansett Moravias mest kjente roman, som først i 2015 ble oversatt til norsk.

”Konformisten” hadde kanskje også vært en mer passende tittel på norsk. Hovedpersonen Marcello har nemlig ikke noe annet ønske enn å bli en anonym i den store flokken, en veltilpasset borger, en i den store menneskemassen som lever sine liv uten uønsket oppmerksomhet. Marcellos ambisjon er å leve som hvilken som helst normal samfunnsborger, med jobb og familie i fred og ro.

Denne higen etter normalitet og anonymitet må tilskrives hendelser i barndommen. Allerede tidlig i boken skildres Marcello som et barn med sadistiske tendenser, som finner glede i å pine og drepe små kryp i hagen. Han aner imidlertid selv at disse lystene ikke er normale, noe som bekreftes da det viser seg at nabogutten ikke deler disse gledene. Dette planter en følelse i Marcello av å være unormal. Dette forsterkes av at han litt senere blir utsatt for seksuelle overgrep av en tilfeldig forbipasserende voksen. Denne overgriperen har en pistol som Marcello svært gjerne vil ha, og møtet ender med at overgriperen blir skutt av Marcello. Marcello flykter, ingenting kobler ham til denne skyteepisoden, men episoden planter en vedvarende redsel for at han en dag skal bli avslørt.

Historien flytter seg deretter tjue år frem i tid. Marcello er nå tretti år, utdannet jurist og ansatt i statens Hemmelige Tjenester. Siden vi befinner oss på 1930-tallet er det klart at Marcello arbeider for den fascistiske staten under Mussolini. For Alberto Moravia er ambisjonen muligens å skildre fasciststatens anonyme, men pliktoppfyllende tjenere, en ansatt i det undertrykkende statsapparatet. Portrettet av Marcello er en psykologisering av fascistens natur, en mennesketype som nok sto Moravia fjernt, siden han selv tilhørte venstresiden. Fristelsen til demonisering av politiske motstandere ville selvsagt lagt denne romanen død, Marcello er derfor en kompleks romanperson, ingen karikatur.

Marcello gifter seg, ikke så mye av kjærlighet, som av et ønske om å realisere sin drøm om en normalt familieliv. Karrieren kan få et byks oppover da han blir tildelt et oppdrag i Paris, der hans tidligere universitetsprofessor bor i eksil, som en leder i motstandsbevegelsen. Som tidligere student av professoren skal Marcello lokke professoren i en felle, slik at fasciststatens agenter kan myrde ham. Marcello inntar rollen som en Judas, og leder agentene frem mot attentatet.

I bokens siste del hopper historien frem til Mussolinis fall. Folkemassen trekker ut i Romas gater, folket har nå vendt seg mot diktaturet og diktatoren, og Marcello og hans kone kan med angst observere hvordan folket har snudd. Marcellos fremtid er usikker, han har jo tjent den fascistiske staten. Men kanskje er han bare en opportunist? Kanskje kan han bevare anonymiteten og fortsette å tjene en ny stat?

Moravia burde kanskje ha avsluttet romanen på en annen måte enn han gjør, for de siste spørsmålene blir ikke besvart, av årsaker jeg ikke vil røpe.

Nemesis

”Nemesis”
Av Philip Roth, oversatt av Tone Formo

H Aschehoug & C0, 2014 (191 sider)

Nestoren i amerikansk litteratur, den evige Nobelpriskandidaten Philip Roth, er blitt 83 år. Denne romanen kom ut i USA i 2010 og er kanskje den siste romanen som kommer fra Roth. Vemodig. Romanen heter ”Nemesis” også på engelsk, og Nemesis er i følge gresk mytologi ånden for guddommelig gjengjeldelse eller hevn mot de som hengir seg til hybris. Du må lese romanen til siste kapittel for å skjønne hva tittelen henspiller på.

Det går ikke mange sidene før leseren er hjemme i et velkjent Philip Roth terreng. Året er 1944 og stedet er Newark, New Jersey. Miljøet er selvsagt jødisk. Hovedpersonen er den unge Bucky Cantor, som til sin store skuffelse ikke blir funnet tjenestedyktig av hæren, og følgelig ikke kan dra i krigen sammen med sine nærmeste kamerater. Dette skaper en følelse av dårlig samvittighet hos Bucky. Isteden jobber han som kommunalt ansatt fritidsleder, og er et forbilde for barn på idrettsbanen.

Bokens drama er knyttet til en polioepidemi som bryter ut, og som fører til stor angst blant befolkningen etter hvert som det ene barnet etter det andre blir rammet. Dette er ti år før poliovaksinen kom på markedet, og Roth skildrer hvordan angsten og hjelpeløsheten griper om seg. Bucky er en pliktoppfyllende og sympatisk kar som gjør sitt beste for å trøste familier som ser barn dø i løpet av få dager. Han er også en av dem som følger offisielle helseråd, mens mange andre lar fordommer og mistro styre.

Dilemmaet hans inntrer den dagen hans forlovede Marcia ordner det slik at Bucky kan ta over en jobb som svømmelærer på en feriekoloni langt utenfor byen, på et sted der polioepidemien ikke har rammet. Etter mange sjelekvaler velger han å si opp jobben som fritidsleder i byen og si ja til den nye jobben. Slik slipper han unna polioen, men han føler hele tiden at han svikter barna som blir igjen i byen. Bucky er på alle måter en ung mann med de beste verdier, men akkurat her mener han at hans motiver ikke kan forsvares, for det er jo selvsagt også kjæresten Marcia, som selv befinner seg på feriekolonien, han lenger etter.

”Nemesis” er en kort roman (i likhet med de tre foregående), men den setter sine spor i leseren. Bare det at Roth klarer å skildre den frykten polio skaper i befolkningen er verdt å ta med seg.

Fangliner

”Fangliner”

Av Kjartan Fløgstad

Det Norske Samlaget, 2001 (134 sider)

Boken kom først ut i 1972, dette er 5. utgaven fra 2001. Lansert som ”fortellinger”, altså ikke som noveller, gir det muligens forfatteren et litt friere spillerom enn det som den noe rigide ”novellen” innbyr til. Et par ganger skeier Fløgstad ut av realismen, men stort sett er det hverdagsrealisme vi får servert.

Etter to diktsamlinger og en prosabok satte disse fortellingene Fløgstad på kartet. Stort sett alle historiene henter handling fra industriarbeidersamfunnet eller fra sjømannslivet. Altså et meget gjenkjennelig miljø for de som har lært Fløgstad å kjenne, det er arbeidsfolks liv og strabaser som skildres.

Samtlige fortellinger må sies å ha et sterkt preg av ”autensitet” over seg, dvs. at forfatteren virker som en med inngående kjennskap til miljøet. Forekomstene av ord og uttrykk fra industri- og sjømannsmiljøet er rikt, noe som sikkert bunner i at Fløgstad selv har arbeidet her og har lagt sin ære i å gi en troverdig ramme rundt historiene.

Så skal det sies at personene fremstår som noe arketypiske, det som muligens fremsto som særlig ekte og autenstisk i 1972 kan i dag bikke over i klisjeer. Her finnes lite av det som senere ble Fløgstads språklige kjennetegn, med de blomstrende blødmene og ordspillene. Likevel skinner sansen for folkelig kultur sterkt, naturlig nok, siden handlingen utspiller seg der den gjør. Å flette inn dialog fra Morgan Kane-bøker var muligens vågalt tidlig på 70-tallet.

”Fangliner” er i dag mer å regne som et forarbeid til de kommende romanene fra det fiktive industristedet Lovra. Fem år senere kom ”Dalen Portland”.