The New Rulers of the World

«The New Rulers of the World»
Av John Pilger
Verso, 2016 (248 sider)

Dette er en nyutgivelse av boken, som først kom ut i 2002. «Verdens nye herskere» ble oversatt til norsk i 2003. Det nye her er en introduksjon, et kapittel på 10 sider, der Pilger tar opp tråden fra der han slapp i 2002, og oppdaterer leseren på de siste års utvikling. Sånn sett hadde det vel vært mer naturlig å kalle det nyskrevne bidraget for et etterord og plassert det bakerst i boken.

Journalisten Pilger
Men først John Pilger: Denne australske journalisten er blitt 77 år, men fortsetter ufortrødent å produsere artikler, bøker og dokumentarfilmer. To ganger i sin lange karriere har han fått utmerkelsen «Årets journalist» i Storbritannia, der han var stjernereporter i Daily Mirror, med utenrikspolitikk som spesialfelt.

Etter å ha rapportert fra bl.a. Vietnam og Kambodsja ble Pilger en sterk kritiker av USA og vestens politikk, personifisert ved Tony Blair, George Bush og Barack Obama. I mange år har han vært opptatt av aboriginernes skjebne som australsk urfolk, og en sterk kritiker av australske myndigheter. «The New Rulers of the World» består av fire hovedkapitler, som alle er resultat av journalistiske temaer som Pilger har arbeidet mye med. 

Indonesia
Han tar oss først med til Indonesia på 1960-tallet, der et påstått kuppforsøk i 1965, angivelig i regi av kommunistpartiet, førte til systematisk klappjakt på kommunister. Anslagsvis et sted mellom 500.000 og 1.000.000 ble drept, de fleste henrettet. General Suharto ble USAs mann, og beholdt makten i 30 år. Suharto lot Indonesias økonomi i praksis styres av Verdensbanken, som ga store lån, med påfølgende klare pålegg om å føre en markedsliberal politikk. Dette sikret vestlige selskaper nye markeder. I tillegg til massedrap på medlemmer av kommunistpartiet gjennomførte Suharto et folkemord i det okkuperte Øst-Timor, der 1/3 av befolkningen ble drept. Suharto har gått over i historien som verdens mest korrupte statsleder.

For Pilger ble Indonesia et eksempel på at det vestlige (egentlig amerikanske), markedsliberalistiske prosjektet – og «de vestlige verdier» - ble eksportert til den 3. verden ved hjelp av massiv militærmakt, med påfølgende massedrap og folkemord. Vi snakker om en ny form for imperialisme, hvor vestens økonomiske system implementeres via lokale «stråmenn» (i dette tilfellet Suharto), ved hjelp av vold og undertrykking av opposisjonen.

Mens vestlige medier fylte spaltene med redselshistorier fra Pol Pots Kambodsja, var tausheten om Indonesia mer enn påfallende. Så godt som ingen var opptatt av dette. Tvert imot fungerte toneangivende media som pressebyråer for USA og Storbritannia. Den ene løgnen etter den andre ble ukritisk videreformidlet, massedrapene så godt som fortiet.

I vesten ble Indonesia fremstilt som et foregangsland, et eksempel på hvordan et tilbakeliggende land tilpasset seg en ny globalisert økonomi. I realiteten var det snakk om en politikk som sikret vestlige selskaper adgang til nye markeder, der arbeiderrettigheter og demokrati forble fremmedord.

Irak
I kapittel to tar Pilger for seg Irak, og de vestlige sanksjonene mot landet, forut for krigsutbruddet i 2003 (boken er altså skrevet før krigen brøt ut). Det er særlig de forferdelige konsekvensene sanksjonene hadde for Iraks barn som opptar Pilger. USAs ambassadør Madeleine Albright blir i ettertid særlig husket for uttalelsen «vi mener det er verdt prisen», da hun ble konfrontert med spørsmålet om hvordan hun stilte seg til at 500.000 irakiske barn døde som en følge av sanksjonene.

Pilger jobber med Irak-spørsmålet over mange år. I tillegg til å reise rundt i Irak møter han vestlige politikere, bistandsfolk og FN-ansatte. Jo lenger sanksjonene varer, jo grusommere blir konsekvensene for det irakiske folket. USA, Storbritannia og andre som støtter sanksjonene nekter det irakiske folk helt nødvendig tilførsel av medisiner, mat, teknisk materiell o.l., med særlig katastrofale konsekvenser for de minste. Det er en nådeløs politikk, der et helt folk blir ofret i et angivelig forsøk på å kvitte seg med Saddam Hussein. 

Hverken USA eller Storbritannia hadde på 80-tallet hatt noen betenkeligheter med å samarbeide og støtte opp om den samme Saddam. Tvert imot var USA og Storbritannia viktige støttespillere for Saddam Hussein i krigen mot USAs fiende Iran. Da Saddam gasset 5.000 kurdere i Halabja i 1988, valgte Vesten å se en annen vei. At Saddam Hussein styrte Irak i flere tiår som en despot var ikke noe problem for USA og Storbritannia. Det er først når despoten ble egenrådig og ikke lenger et lydig redskap for Vesten, at hans regime måtte fjernes.

Pilgers intervjuer og reportasjereiser avdekker igjen den grunnleggende mangel på etterrettelighet som preget den vestlige dekningen av sanksjonspolitikken. Gang på gang tar han representanter for vestlige regjeringer i løgn. Samtidig tar flere ledende folk i FN-systemet konsekvensene og fratrer stillingene sine, når deres advarsler om grusomhetene som det irakiske folket utsettes for ignoreres. Pilger skriver også om USAs bruk av uranvåpen i det sørlige Irak, der krefttallene raskt når astronomiske størrelser, og ettervirkningene er noe som generasjoner av irakere skal slite med. Rystende lesning.

All vestlig produsert løgn toppes av påstandene om at Irak besitter «masseødeleggelsesvåpen», noe som blir den endelige begrunnelsen for å invadere og avsette Saddam Hussein. At internasjonale våpeninspektører i forkant ikke fant noe tegn på at Irak var i besittelse av dette, forhindret ikke USAs utenriksminister Colin Powell å legge frem «beviser» i FN. Dokumentfalsk alt sammen.

«Krigen mot terror»
I bokens tredje kapittel er det den såkalte «krigen mot terror» som er tema. Denne betegnelsen var det George W. Bush som brukte etter 11. september angrepene i 2001. Disse angrepene legitimerer en serie militæroperasjoner som har vart til dags dato. Terrorisme er jo noe «de andre» driver med, de som er fiender av vestlige verdier som demokrati og markedsøkonomi, vi i Vesten holder oss for gode får slikt. Pilger bruker vel 60 sider på å frata oss denne illusjonen. 

Vesten (helst USA) har en lang og mørk historie i skjulte operasjoner, der de enten på egenhånd, eller ved hjelp av lokale hjelpere, har benyttet all verdens illegitime metoder for å fremme sine interesser. Kontinentet sør for USA har i tiår vært definert som en amerikansk interessesfære, noe som har gjort det svært vanskelig for motstandere av USAs poltikk. Bruk av dødsskvadroner, støtte til de mest brutale militærregimer, støtte til statskupp og opplæring av torturister, er noen av metodene USA har brukt.

Pilger skriver mye om Afghanistan og hvordan Mujahedin – «hellige» krigere med islamistisk ideologi – ble finansiert og støttet av amerikanerne, som et ledd i kampen mot den sovjetisk støttede regjeringen i Kabul. USA hadde ingen skrupler med å bevæpne denne gjengen, der Osama Bin Laden ironisk nok var med. Etter 11. september 2001 ble Afghanistan på nytt interessant for USA, Taliban ble gjort til syndebukk. USA ga titusenvis av dollar til afghanske krigsherrer i Nord-Alliansen og utrustet dem med tonnevis av våpen. Da Taliban ble styrtet massakrerte USAs allierte 50.000 av Kabuls innbyggere. 

Forbrytelser gjort av slike grupper, som altså er USAs «allierte», blir i svært liten grad rapportert videre i vestlige media. Som journalist er Pilger opptatt av hva vestlige medier rapporterer hjem fra krigssonene, og i ettertid er det ikke vanskelig å peke på løgner, fortielser og manipulasjon av offentligheten. I sum er det rett og slett ingen grunn til å tro på det som blir sagt eller referert.

Australia
Som australier har Pilger et særlig blikk på aboriginerne, urfolket som bebodde kontinentet før europeerne kom i 1770. Dette urfolket ble knapt ansett som mennesker, de ble nærmest betraktet som en del av faunaen! Av alle verdens urfolk er kanskje de australske aboriginerne de som har lidd mest i møte med «sivilisasjonen». Statistikken over dødsfall, sykdom, selvmord, alkoholmisbruk, kriminalitet osv. sier alt om lidelsene dette folket har gjennomgått.

Historisk har australske myndigheter drevet en politikk overfor urfolket som Pilger karakteriseres som verre enn apartheid i Sør-Afrika. Nybyggerne gjorde som de ville, tok land, fordrev eller drepte aboriginerne. Senere ble det opprettet reservater for urfolket, i realiteten liknet disse reservatene konsentrasjonsleirer. Forholdene var forferdelige, dødeligheten skyhøy. I mange år ble barn av aboriginere fjernet fra sine foreldre, det var en organisert, statlig kidnapping. Barna ble gjerne plassert på barnehjem, drevet av misjonsorganisasjoner, og fikk opplæring slik at de kunne brukes som gårdsgutter eller hushjelper. Mange barn og foreldre møttes aldri igjen.

Da Australia skulle være vertsland for De Olympiske Leker i 2000 fikk aboriginerne ny oppmerksomhet og utenlandske øyne rettet mot seg. Det var viktig for australske myndigheter å fremstille urfolkspolitikken i et godt lys. Pilger dokumenterer derimot hvordan flere statsministre og ledende politikere bløffer og underslår fakta, og i alle år har ført en aktiv diskrimineringspoltikk. Aboriginerne blir også brukt som skyteskive av høyrepopulistiske politikere. 

Journalisten som aktivist
I dag er Pilger i stor grad en politisk aktivist i kraft av det journalistiske arbeidet han gjør. I skrift og dokumentarfilm fremmer han kraftfull kritikk som rammer hardt fordi arbeidet han gjør er så veldokumentert. John Pilger virker å bli mer og mer kritisk til vestlig politikk, en militært basert imperialisme, forkledd som «globalisering», «markedsøkonomi» og «vestlig demokrati».

Så radikal og grunnleggende maktkritisk er Pilger at jeg tror at det er hans udiskutable ry som journalist i toppklasse som gjør at han fremdeles når ut med sine meninger. Denne stemmen ønsker «verdens nye herskere» garantert å ignorere.