Fascisten

”Fascisten”

Av Alberto Moravia, oversatt av Tommy Watz

Solum Forlag, 2015 (376 sider)

Boken kom ut i Italia i 1947, originaltittelen er ”Il conformista”, som det jo må være mer nærliggende å oversette med ”Konformisten”. Filmversjonen til Bernardo Bertolucci kom i 1970, også den kalles ”Fascisten” på norsk. Dette er uansett Moravias mest kjente roman, som først i 2015 ble oversatt til norsk.

”Konformisten” hadde kanskje også vært en mer passende tittel på norsk. Hovedpersonen Marcello har nemlig ikke noe annet ønske enn å bli en anonym i den store flokken, en veltilpasset borger, en i den store menneskemassen som lever sine liv uten uønsket oppmerksomhet. Marcellos ambisjon er å leve som hvilken som helst normal samfunnsborger, med jobb og familie i fred og ro.

Denne higen etter normalitet og anonymitet må tilskrives hendelser i barndommen. Allerede tidlig i boken skildres Marcello som et barn med sadistiske tendenser, som finner glede i å pine og drepe små kryp i hagen. Han aner imidlertid selv at disse lystene ikke er normale, noe som bekreftes da det viser seg at nabogutten ikke deler disse gledene. Dette planter en følelse i Marcello av å være unormal. Dette forsterkes av at han litt senere blir utsatt for seksuelle overgrep av en tilfeldig forbipasserende voksen. Denne overgriperen har en pistol som Marcello svært gjerne vil ha, og møtet ender med at overgriperen blir skutt av Marcello. Marcello flykter, ingenting kobler ham til denne skyteepisoden, men episoden planter en vedvarende redsel for at han en dag skal bli avslørt.

Historien flytter seg deretter tjue år frem i tid. Marcello er nå tretti år, utdannet jurist og ansatt i statens Hemmelige Tjenester. Siden vi befinner oss på 1930-tallet er det klart at Marcello arbeider for den fascistiske staten under Mussolini. For Alberto Moravia er ambisjonen muligens å skildre fasciststatens anonyme, men pliktoppfyllende tjenere, en ansatt i det undertrykkende statsapparatet. Portrettet av Marcello er en psykologisering av fascistens natur, en mennesketype som nok sto Moravia fjernt, siden han selv tilhørte venstresiden. Fristelsen til demonisering av politiske motstandere ville selvsagt lagt denne romanen død, Marcello er derfor en kompleks romanperson, ingen karikatur.

Marcello gifter seg, ikke så mye av kjærlighet, som av et ønske om å realisere sin drøm om en normalt familieliv. Karrieren kan få et byks oppover da han blir tildelt et oppdrag i Paris, der hans tidligere universitetsprofessor bor i eksil, som en leder i motstandsbevegelsen. Som tidligere student av professoren skal Marcello lokke professoren i en felle, slik at fasciststatens agenter kan myrde ham. Marcello inntar rollen som en Judas, og leder agentene frem mot attentatet.

I bokens siste del hopper historien frem til Mussolinis fall. Folkemassen trekker ut i Romas gater, folket har nå vendt seg mot diktaturet og diktatoren, og Marcello og hans kone kan med angst observere hvordan folket har snudd. Marcellos fremtid er usikker, han har jo tjent den fascistiske staten. Men kanskje er han bare en opportunist? Kanskje kan han bevare anonymiteten og fortsette å tjene en ny stat?

Moravia burde kanskje ha avsluttet romanen på en annen måte enn han gjør, for de siste spørsmålene blir ikke besvart, av årsaker jeg ikke vil røpe.