søndag 27. november 2016

Slutten for det røde mennesket



”Slutten for det røde mennesket. Tiden second hand”
Av Svetlana Aleksijevitsj, oversatt av Dagfinn Foldøy
Kagge Forlag, 2015 (581 sider)

Denne hviterussiske forfatteren fikk Nobelprisen i fjor, noe som var et brudd med tidligere tildelinger, i og med at Svetlana Aleksijevitsj ikke skriver verken dikt, noveller eller romaner, altså ikke skjønnlitteratur, men dokumentariske bøker. På norsk har det hittil kommet 5, hvor alle baserer seg på intervjuer som forfatteren (eller journalisten) har hatt med et stort antall mennesker involvert i de sakene hun tar opp.

Dette er førstehånds kilder, muntlige overleveringer, opplevelsene til de som faktisk var til stede når det skjedde. Det spesielle med Aleksijevitsj’ tilnærming er at hun i svært liten grad kommer med egne kommentarer i bøkene, stort sett er det intervjuobjektene som taler direkte til oss, uten avbrudd eller forklaringer fra forfatterens side. Svetlana Aleksijevitsj presenterer et stort antall stemmer som snakker direkte til oss fra ulike innfallsvinkler og ståsted, og effekten er rett og slett slående sterk.

I ”Slutten for det røde mennesket” er det selve Sovjetimperiet og det store, kommunistiske prosjektet som er tema. Da Sovjetunionen ble avviklet i 1991 hadde menneskene i dette enorme landet (som i dag er splittet opp i en mengde selvstendige stater) alle sammen, siden revolusjonen i 1917, deltatt i et historisk ”eksperiment”. Ikke bare et radikalt nytt samfunnssystem ble skapt, men også (i hvert fall indirekte) en ny mennesketype – ”sovjetmennesket” skulle stå frem, et menneske som levde for fellesskapet, og ikke for privat vinning. Slik var teorien.

I denne boken treffer vi altså et bredt utvalg mennesker som alle har gjort seg sine egne erfaringer med livet i Sovjetunionen, og i det nye Russland som steg frem etter 1991, eller i de nye statene som oppsto som en følge av Sovjetunionens kollaps. Mange stemmer snakker til oss, og innfallsvinklene er vidt forskjellige. Det er en årsak til at boken føles usedvanlig rik og opplysende. Leseren blir rett og slett tatt med bak de historiske hendelsene, som vi mer eller mindre alle kjenner til fra historien, fra bøker, fra avisene, fra tv og filmer. Det er sovjetmenneskene selv som snakker til oss, nært og personlig. Sånn sett er dette et opplysningsprosjekt til å bli klokere av.

Her er folk som helt og fullt forsvarer sovjetstaten og partiet, som savner Stalintiden, og som bare har forakt og fortvilelse til overs for situasjonen i det nye Russland. Samtidig får vi mange historier fra ofrene for Stalins utrenskninger, med de mest groteske beskrivelser fra livet i leirene i Sibir. Så har vi alle de etniske gruppene, som levde i en tvungen harmoni under Sovjettiden, men som opplevde at klimaet snudde fra en dag til den neste da Sovjet kollapset, og grove overgrep og etnisk rensing inntraff etter 1991.

Russland på 1990-tallet var bandittenes og tyvenes (oligarkenes) tiår, da folk med innflytelse plyndret fellesverdiene og ble dollarmilliardærer over natten. For den vanlige sovjetborger betydde det katastrofe, sikkerhetsnettet forsvant, og kriminelle herjet. Drømmen om et vestlig demokrati (om den noensinne hadde eksistert) forsvant fort. Den mentale snuoperasjonen var dramatisk, sovjetiske verdier ble null verdt, en rå kapitalisme rådde grunnen, noe de fleste var totalt uforberedt på. Dette kan forklare hvorfor Putin i dag er veldig populær, han anses rett og slett som en sterk leder som har klart å skape ny orden i det kaoset som Sovjets fall resulterte i.

Boken klarer å skildre livet i dette store imperiet på en måte som neppe har vært gjort tidligere. Du kommer for eksempel veldig nær det alkoholmisbruket og den utstrakte familievolden som mange lever under. Forskjellen på sentrum og periferi og den sterke posisjonen som kulturlivet hadde i Sovjet, er andre sider som Aleksijevitsj behandler.

”Slutten for det røde mennesket” gjør sterkt inntrykk og er svært opplysende.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar