Tyrannminne

Av Horacio Castellanos Moya, oversatt av Christian Rugstad

Cappelen Damm, 2013 (284 sider)

”Tyrannminne” foregår i El Salvador og er basert på virkelige hendeleser. I 1944 feilet et militærkupp mot landets nazi-vennlige diktator, men den etterfølgende generalstreiken tvang despoten fra makten. Romanen følger historien til noen av de som kjempet mot tyrannen, en stor del i form av dagboknotater, men også kapitler som forteller historien på tradisjonelt vis.

Latin-Amerika er en del av verden som forbindes med stadig politisk uro, diktaturer, militærkupp, revolusjoner og et generelt høyt voldsnivå. Slik har det tydeligvis vært siden kontinentet ble ”oppdaget” på 1500-tallet og helt frem til i dag. Litterært opplevde Latin-Amerika en gullalder på 70- og 80-tallet, da den såkalte magiske realismen gjorde mange av kontinentets forfattere til internasjonale stjerner. ”Tyrannminne” har ingenting med dette å gjøre, her er det snarere realismen i all sin gru som skildres. Jeg grep meg av og til i å minnes boken ”Weekend i Guatemala” av Miguel Angel Asturias under lesningen av denne, ikke fordi bøkene likner, men fordi ”Weekend …” også skildrer den brutaliteten som rir kontinentet som en mare, og som preger livet til innbyggerne i så stor grad.

”Tyrannminne” åpner med dagboknotatene til Haydée, som er gift med den politiske fangen Pericles, som sitter fengslet uten lov og dom da militærkuppet begynner. Haydée og Pericles tilhører det øvre lag av befolkningen, men er nå i opposisjon til diktatoren som Pericles noen år tidligere var personlig sekretær for. Diktatoren blir stadig mer paranoid og voldelig, han er alliert med Mussolini og Hitler, og han går under økenavnet ”Heksedoktoren” fordi han beskjeftiger seg med spiritisme og magi. Denne ”heksedoktoren” er Maximiliano Hernández Martínez, som var president i El Salvador fra 1931 til 1944.

Haydées dagboknotater utgjør kanskje halve boken, og jeg synes dette er den sterkeste delen av romanen. Det må sies at Haydées dagbok er meget velskrevet, noe oversetteren Christian Rugstad selvsagt skal ha noe av æren for, siden jeg leser den norske utgaven.

Haydée og Pericles eldste sønn, Clemen, jobber i radioen, og i det øyeblikk kuppforsøket settes i gang fungerer han som opprørernes talsmann. Dette gjør at han må flykte da kuppet feiler, og sammen med sin nevø Jimmy legger han kursen mot Guatemala. Denne flukten har Moya valgt å skildre på tradisjonelt vis, som en rømningsfortelling. Merkelig nok opplever jeg ikke denne delen av historien som så spennende som Haydées dagbok, kanskje fordi denne delen av romanen ikke har samme litterære spenst.

Bokens første del slutter da spenningen er på topp. Vi får ikke vite hvordan det går verken med Haydée, Pericles eller Clemen, forfatteren kutter rett og slett historien av. For i bokens andre del, som utgjør de vel førti siste sidene av romanen, har vi plutselig hoppet frem til 1973. Her er det en malervenn av Pericles som fører ordet, og trådene fra 1944 og fremover nøstes gradvis opp gjennom hans fortelling. Jeg er ikke sikker på at dette er et vellykket grep, faktisk oppleves dette som et lite antiklimaks.

”Tyrannminne” er den andre romanen av Moya som er oversatt til norsk. Den første - ”Vannvidd” - kom i 2010.