Nordaustpassasjen

”Nordaustpassasjen”

Av Kjartan Fløgstad

Gyldendal Norsk Forlag AS, 2012 (425 sider)

Fløgstad følger opp sin ambisiøse ”Grense Jakobselv”-roman fra 2009 med en ny, ikke mindre ambisiøs roman. Med ”Nordaustpassasjen” spenner han ut et svært lerret både i geografisk og historisk forstand. Ja, han sprenger også de historiske rammene ved å legge handlingen noen år frem i tid, kanskje til rundt år 2025 (?), der en rekke geopolitiske omveltninger har gjort store forandringer på dagens verdensorden. Det er bare for leseren å slenge seg på så godt han klarer, Fløgstad er ikke en forfatter som kan sies å undervurdere leseren og legge listen bedagelig lavt for å komme oss i møte.

”Nordaustpassasjen” er på mange måter Fløgstad på sitt mest politiske. Han fremskriver en del økonomiske og politiske trender og tegner opp en dystopi i nær fremtid. Her har det meste av det Fløgstad selv holder høyt tapt for en pervertert rovkapitalisme, der de politiske makthaverne er så sauset inn i kriminelle nettverk at det ikke er mulig å se forskjell på lovgiver og lovbryter. Mange stater som vi kjenner i dag har brutt sammen, og nye statsdannelser har oppstått, gjerne styrt av narkokarteller eller høyrenasjonalistiske militsgrupper. Slik har USA for eksempel gått under, og kontinentet er delt opp i nye stater og løse forbund som er i stadig konflikter med hverandre.

Bokens forteller lever av å fore byråkratiet med diverse utredninger, han er således en slags intellektuell, men en intellektuell som har solgt seg for å overleve. Så er da også den voksende pr-/lobby-/kommunikasjonsbransjen gjenstand for Fløgstads harselas og spott. Denne utveksten lever av å fordreie virkeligheten og skaffe makthaverne argumenter og strategier for å føre folket bak lyset. Midtveis i romanen er Fløgstad på sitt mest slapstickaktige, nettopp da han virkelig skal harselere med kommunikasjonsbransjen, og her bikker han over på en måte som gjør at han heller viser oss sine egne fordommer mot et bestemt miljø. Akkurat denne utskeielsen kunne vært strammet opp.

Fløgstad går direkte inn i aktuell norsk virkelighet ved at han har skrevet inn 22. juli terroristen i romanens første del, og bruker en god del plass på å gjendrive en del av misoppfatningene bak ugjerningene. For Fløgstad er det viktig å vis at ABB først og fremst angrep det han oppfattet som marxister og kulturmarxister, og ikke innvandrere og muslimer. Angrepene var derfor et angrep på arbeiderbevegelsen og ikke mot innvandrere. På ABBs egenproduserte uniform er emblemet med teksten ”Marxist Hunter” det som trigger Fløgstad til å ta et oppgjør med hele miljøet som ABB sprang ut av, altså Oslo Vest, en monokulturell, borgerlig, kulturkonservativ, høyrevridd enklave. For Fløgstad er det selvsagt at Norge hadde reagert helt annerledes hvis ABB for eksempel kom fra … la oss si Karmøy eller Otta. Da ville media ha satt fullt lys på terroristens hjemsted, for på den måten søke etter svar på hvilke mekanismer ved hjemplassen som skapte en slik terrorist. Men Oslo Vest?

Denne delen av romanen fylte meg med såpass begeistring at jeg de neste timene var tilbøyelig til å betrakte meg selv som kulturmarxist på rein trass. Som om denne posisjonen er den mest moralsk høyverdige noen kan ikle seg! Her er romanen både på sitt mest opplysende og intellektuelt overbevisende. Denne utlegningen kan vi gjerne se i sammenheng med Fløgstads tidligere pamflett ”Brennbart” fra 2004, der han går sterkt i rette med kulturkonservative skribenters forsøk på å koble nynorskbevegelsen opp til NS under krigen.

Som sagt er romanen vid i både geografisk og historisk forstand. Romanen har en slags rammefortelling om to brødre som skilles etter at den spanske republikken faller i 1939. Den ene broren og hans mor havner i Stalins Sovjet, mens den andre broren reiser vestover mot Mexico. Den første historien preger romanens første del, mens andre del for det vesentligste holder seg på det amerikanske kontinentet. Her får den sprenglærde Fløgstad briljert med historiekunnskaper på et detaljnivå de færreste lesere kan etterprøve. Er det fiksjon eller er det fakta? Eller kanskje en kombinasjon? I en roman står forfatteren alltid fritt til å dikte, men Fløgstad har alltid diktet seg inn i virkeligheten, og denne varianten av politisk historiediktning behersker han bedre enn noen.

”Nordaustpassasjen” rommer mer enn det de fleste vil klare å ta innover seg og jeg falt litt av på slutten. Men ikke et øyeblikk ble jeg svekket i overbevisningen om at Kjartan Fløgstad bedriver en litterær virksomhet på nivå med det ypperste av Nobelprisforfattere. Jeg har tenkt at Fløgstad må være svært krevende å oversette til andre språk, bl.a. pga. sine mange spesifikt norske referanser, men på forlagets hjemmesider ser jeg at han er oversatt til ti språk. Så da kan vel også Nobelkomiteen ta han opp til en seriøs vurdering.