Magdalenafjorden

”Magdalenafjorden”

Av Kjartan Fløgstad

Gyldendal Norsk Forlag AS, 2014 (303 sider)

I sin nye roman fortsetter Kjartan Fløgstad med sin litterære utforskning av visse historiske linjer fra det 20. århundre. Dette ambisiøse prosjekt kan sies å ha startet opp med romanen ”Grand Manila” (2006), og ble videreført i ”Grense Jakobselv” (2009) og ”Nordaustpassasjen” (2012). ”Magdalenafjorden” tar i likehet med de to foregående navnet sitt fra nordlige, for ikke å si arktiske, himmelstrøk, og i dette tilfellet fra en fjordarm på den nordvestlige spissen av Svalbard. Men det drøyer helt mot slutten av romanen før leseren, via et utall geografiske hopp, ledes til dette landskapet.

Fløgstads litterære metode har blitt å dikte, for ikke å si spekulere (noen vil kanskje også si konspirere), rundt historiske hendelser og personer. Temaene hentes gjerne fra den brytningstiden som mellomkrigstiden var, der klare ideologier som fascisme og kommunisme sto steilt mot hverandre.

Mens ”Nordaustpassasjen” var en dystopi, der politiske trekk i fortiden og samtiden ble projisert inn i et nært fremtidsscenario, er tidsperspektivet i årets roman 1930-årene og fremover mot 1970-tallet. Fløgstad bruker noen historiske personer av det heller obskure slaget som sentrale karakterene i sin nye roman, nærmere bestemt to kvinner med navnene Adi Enberg og Marina Noreg. Begge to levde et gangske usannsynlig omflakkende liv og var på visse tidspunkt i historien involvert i politiske hendelser og miljøer som Fløgstad viser stor fascinasjon for. Så har han diktet opp en tredje kvinneskikkelse – Magdalena Freud Joyce (!) – som gis en bærende rolle i trespann med disse.

Alle gode Fløgstadroman inneholder selvsagt kapitler og/eller karakterer fra det fiktive industristedet Lovra (som likner svært på Sauda). Så også denne. Åpningskapitlet introduserer oss for Franklin Pettersen Tverrli, en unggutt som på sin førstereistur som byssegutt i utenriksfart nektes å gå i land i USA, fordi amerikanske myndigheter anser ham som en politisk tvilsom fyr. Slik kobler Fløgstad oss opp mot norske redere, og deres samrøre med politiske regimer som vi offisielt tar avstand fra, som Spania under Franco.

Fløgstad har selv sagt at han startet opp som en apolitisk forfatter, i dag er han kanskje vår mest politisk bevisste, og han har mye politikk å hjertet. I denne romanen er koblingen mellom modernismen i kunsten og den fascistiske bevegelsen et poeng han vil belyse. Overraskende mange sentrale kunstnere/litterater i det 20. århundre var høyrevridde og antidemokratiske, til tross for at den kunsten de skapte var banebrytende og radikal. For Fløgstad (og andre) er dette et paradoks å stoppe opp ved.

Som roman er ”Magdalenafjorden” en til tider forvirrende og springende bok. Hvis dette er Fløgstads avslutning på en syklus, der de fire siste romanene utgjør en løst forbundet helhet, må denne sies å være den svakeste. På et tidspunkt går leseren litt trøtt og ønsker seg mer utvikling eller retning på stoffet.

En digresjon til slutt: I følge kartverket til Norsk Polarinstitutt (som vel er selve autoriteten på området) heter ikke fjordarmen nordvest på Svalbard Magdalenafjorden, men derimot Magdalenefjorden!