Paradis på jord

”Paradis på jord”

Av Kjartan Fløgstad

Gyldendal Norsk Forlag AS, 2002 (219 sider)

Kjartan Fløgstads forfatterskap setter jeg høyt, helt der oppe blant topp 3 i den norske eliteserien. Sammen med Dag Solstad og … Thure Erik Lund! Derfor har jeg lest mye av Fløgstad, og alltid med begeistring og stort utbytte. Hvorfor har jeg da ikke lagt merke til ”Paradis på jord” før jeg tilfeldig kom over den i et antikvariat for noen uker siden? En Fløgstadroman som har gått meg hus forbi? Merkelig.

Fløgstad gir jo ut bøker så det suser etter. Han er den komplette forfatter. Behersker alle genrer. Diktsamlinger, fortellinger/noveller, romaner selvsagt, krimbøker (under pseudonym, disse må vel regnes som romaner, men likevel …), essays, oversettelser, biografier, reiseskildringer, skuespill, dokumentarer … bedriftshistorie … cirka 45 utgivelser har det blitt på omtrent like mange år, siden han debuterte i 1968.

”I denne boka står det om livet. Døden taper alltid.” Slik åpner ”Paradis på jord”, og du kjenner umiddelbart igjen Fløgstads forfatterstemme. Og utover i boken (for øvrig den korteste av Fløgstads romaner, med sine 219 sider) er det umiskjennelig fløgstadsk, dvs. forfatteren elsker å leke med språket, vri og vende på uttrykk, skape originale språkbilder og overraskende perspektiver. Selvsagt forbeholder han seg retten til å gi sine romankarakterer skrudde navn; Odd Grenland er bare en av disse som opptrer i denne romanen.

Historien starter i Chile der Jose Andersen, sønn av den norske gruveingeniøren Arthur Andersen, etter hvert legger ut på en reise for å lete etter sine røtter. Reisen bringer ham til Norge, og jakten på farens historie opptar en stor del av romanen. Dette perspektivet gjør det mulig for forfatteren å se Norge (”Paradis på jord”) med chilenske øyne. Men så veldig dypt lodder ikke denne historien, det er ansatser til noe større, men jeg synes ikke Fløgstad følger helt opp.

”Paradis på jord” plasserer seg derfor ikke i toppskiktet blant Fløgstads romaner (men da er det tross alt også noen av norsk litteraturs beste vi snakker om), selv om det er mye å glede seg over for oss som setter dette forfatterskapet høyt.