Brenn huset ned

”Brenn huset ned”

Av Frode Grytten

Forlaget Oktober AS, 2013 (186 sider)

Frode Grytten har tidligere gjort bruk av musikalske favoritter i bøkene sine, med The Smiths og Morrissey som klareste eksempler. I ”Brenn huset ned” er det de fire medlemmene av The Clash som er sentrum i romanuniverset.

Historien er lagt til sommeren 1981, da The Clash skal spille en serie konserter på New York-klubben Bond’s International Casino. Trippelalbumet ”Sandinista” er nettopp kommet ut og ”bandet er på høgda av karrieren og på kanten av stupet”, som Grytten selv så treffende formulerer det.

Romanen er slik komponert at de fire gutta i bandet; Joe Strummer, Mick Jones, Paul Simonon og Topper Headon får hver sin seksjon i romanen, der forfatteren i tur og orden tar for seg den enkeltes ståsted denne spesielle sommeren, selvsagt innlagt tilbakeskuende blikk som samlet gir et bra bilde av The Clash historie frem til da.

Er det nødvendig at leseren kjenner The Clash og miljøet rundt for å ha utbytte av boka? Siden denne leseren jo kjenner bandet godt fra før, og også punkscenen gruppa sprang ut av, blir vel svaret både ja … og nei. Det er avgjort en fordel, men samtidig er det de fire medlemmenes indre tanker og følelser som Grytten er opptatt av, og som sådan kan en leser som er ukjent med bandet også ha utbytte av romanen.

Så vidt jeg kan skjønne er de ytre hendelsene autentiske nok. Gryttens bandhistorie blir litteratur fordi han makter å gi medlemmene et troverdig, indre liv, der de fires innbyrdes relasjoner står i sentrum. Dette gjøres i et poetisk og varmt språk som løfter historiene bort fra rockemytologien og de vanlige klisjeene, og over i et indre landskap som skaper sympati og oppriktig medfølelse. Her ligger forfatterens mesterklo og det som gjør ”Brenn huset ned” til en god leseropplevelse.

Grytten har alltid hatt et godt tak i novelleformen, og det som forlaget gjerne har solgt som ”roman” har som oftest vært noveller sydd sammen med en eller flere røde tråder (som ”Bikubesong”). Her har Frode Grytten igjen brukt sitt spesielle grep, denne gang ved å portrettere fire musikere på toppen av sin karriere. I sum kan vi godt kalle det en roman, til og med en vellykket roman har det blitt.