”Tårnet”
Av Uwe
Tellkamp, oversatt av Isak Rogde
Forlaget
Press, 2009 (805 sider)
I over to
måneder nå har jeg nesten daglig jobbet meg gjennom romanen ”Tårnet”. Tidlig
ble det klart at dette ikke var noen lett fordøyelig roman, og etter at de
første hundre sidene var unnagjort tenkte jeg at det snart må løsne, for dette
var tung materie å komme inn i. Da to hundre sider var passert hadde jeg
fremdeles en følelse av utilstrekkelighet, som om jeg rett og slett var en for
dårlig leser til å kunne trenge inn i teksten. Da var det ennå seks hundre
sider igjen, ble det bedre etter hvert?
”Tårnet”
er en bejublet roman fra Tyskland, med handling lagt til det tidligere DDR.
Historien starter på tidlig 1960-tall da Kamerat Brezhnev styrer i
Sovjetunionen og ender i november 1989 da Berlinmuren faller, noe som også i
praksis er slutten for DDR og kommunismen i Øst-Europa. Handlingen utspiller
seg stort sett i Dresden, og persongalleriet utgjør en ”borgerlig” enklave av
leger, intellektuelle og kunstnere som ikke er partimedlemmer, men heller ikke
åpenlyst i opposisjon. De har for så vidt innfunnet seg med systemet, og søker
tilflykt i litteratur, klassisk musikk og personlig karrierer. Samtidig er
ønsket om å emigrere til Vesten levende og ingen er i tvil om at systemet er
råttent og at livet på den andre siden er å foretrekke.
Det er
sagt at ”Tårnet” gir leseren en følelse av DDR slik den var for menneskene som
bodde der. Her er ingenting av den ostalgie
som vi hørte om for noen år siden, dvs. nostalgi tilbake til staten som
forsvant. Det er ingen romantisering om tiden som var, snarere et oppgjør med
et samfunn preget av overvåking, mistenksomhet, varemangel og undertrykking.
Hovedpersonen
i romanen er Christian Hoffman, legesønnen som drømmer om å gå i sin fars fotspor
og bli en berømt kirurg. Ut fra det jeg har lest om Uwe Tellkamps biografi er
det lett å skjønne at Christian Hoffman er et lite selvportrett, Christian i
romanen deler nemlig mye av Tellkamps egen biografi.
Det som
gjør romanen tung å lese er bl.a. at forfatteren skifter mellom flere litterære
stiler. Her er lange passasjer i kursiv
som gjerne bryter med en lineær historiefremstilling. Som den utholdende leser
jeg er (bevist ved at jeg tross alt kom meg gjennom denne romanen) fikk jeg
gode leseropplevelser innimellom, men ikke uten at jeg tok meg selv i å
bebreide forfatteren for sin ornamentariske og utbroderende stil, som om han
har behov for å vise hvor flink han
er å skrive!
”Tårnet” er
derfor vanskelig å anbefale, til tross for at boken er lovprist av kritikerne
og ble en bestselger i Tyskland.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar