Tårnet

”Tårnet”

Av Uwe Tellkamp, oversatt av Isak Rogde

Forlaget Press, 2009 (805 sider)

I over to måneder nå har jeg nesten daglig jobbet meg gjennom romanen ”Tårnet”. Tidlig ble det klart at dette ikke var noen lett fordøyelig roman, og etter at de første hundre sidene var unnagjort tenkte jeg at det snart må løsne, for dette var tung materie å komme inn i. Da to hundre sider var passert hadde jeg fremdeles en følelse av utilstrekkelighet, som om jeg rett og slett var en for dårlig leser til å kunne trenge inn i teksten. Da var det ennå seks hundre sider igjen, ble det bedre etter hvert?

”Tårnet” er en bejublet roman fra Tyskland, med handling lagt til det tidligere DDR. Historien starter på tidlig 1960-tall da Kamerat Brezhnev styrer i Sovjetunionen og ender i november 1989 da Berlinmuren faller, noe som også i praksis er slutten for DDR og kommunismen i Øst-Europa. Handlingen utspiller seg stort sett i Dresden, og persongalleriet utgjør en ”borgerlig” enklave av leger, intellektuelle og kunstnere som ikke er partimedlemmer, men heller ikke åpenlyst i opposisjon. De har for så vidt innfunnet seg med systemet, og søker tilflykt i litteratur, klassisk musikk og personlig karrierer. Samtidig er ønsket om å emigrere til Vesten levende og ingen er i tvil om at systemet er råttent og at livet på den andre siden er å foretrekke.

Det er sagt at ”Tårnet” gir leseren en følelse av DDR slik den var for menneskene som bodde der. Her er ingenting av den ostalgie som vi hørte om for noen år siden, dvs. nostalgi tilbake til staten som forsvant. Det er ingen romantisering om tiden som var, snarere et oppgjør med et samfunn preget av overvåking, mistenksomhet, varemangel og undertrykking.

Hovedpersonen i romanen er Christian Hoffman, legesønnen som drømmer om å gå i sin fars fotspor og bli en berømt kirurg. Ut fra det jeg har lest om Uwe Tellkamps biografi er det lett å skjønne at Christian Hoffman er et lite selvportrett, Christian i romanen deler nemlig mye av Tellkamps egen biografi.

Det som gjør romanen tung å lese er bl.a. at forfatteren skifter mellom flere litterære stiler. Her er lange passasjer i kursiv som gjerne bryter med en lineær historiefremstilling. Som den utholdende leser jeg er (bevist ved at jeg tross alt kom meg gjennom denne romanen) fikk jeg gode leseropplevelser innimellom, men ikke uten at jeg tok meg selv i å bebreide forfatteren for sin ornamentariske og utbroderende stil, som om han har behov for å vise hvor flink han er å skrive!

”Tårnet” er derfor vanskelig å anbefale, til tross for at boken er lovprist av kritikerne og ble en bestselger i Tyskland.