Monstermenneske

”Monstermenneske”

Av Kjersti Annesdatter Skomsvold

Forlaget Oktober, 2012 (580 sider)

Jeg vil tro det gir liten mening å lese denne boken uten først å ha lest Skomsvolds debutbok fra 2009 ”Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg”. ”Monstermenneske” refererer nemlig hele tiden til denne lille perlen av en roman, dette er på sett og vis boken bak romanen eller the making of … for å bruke en filmsjargong.

”Monstermenneske” er en skamløst selvutleverende roman om en ME-syk ung kvinne. Midt i den tyngste sykdomsperioden skribler den syke ned setninger på gule post-it lapper, setninger som langsom former seg til en historie om en gammel dame som heter Mathea, som lider av sosial angst, og som mesteparten av tiden oppholder seg innendørs, i sitt eget, rare tankeunivers. ”Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg” ble til slutt 125 boksider, og det tok den ME-syke 4 år og skrive historien. Debutromanen er nå oversatt til 23 språk og har blitt en stor, internasjonal suksess.

Tenk det! Her ligger en ME-syk ung kvinne i flere år i kjelleren i sine foreldres hus, så syk at kjæresten gjennom flere år til slutt gir henne opp og går sin vei. Lengre ned er det vel knapt mulig å komme. Men så er det en dikterstemme der inne et sted som langsomt brøyter seg vei, og 4 års nitidig arbeid resulterer i en brakdebut som forfatter. ”Monstermenneske” spenner over en 10-års periode, fra forfatteren er 20 og til hun blir 30, og i løpet av disse årene skjer det mye, til tross for flere års mer eller mindre isolasjon nede i kjelleren. Hun prøver å studere dataprogrammering ved NTNU, hun går på forfatterlinja på Nansen skolen og Skrivekunstakademiet i Bergen, og ender også opp med litteraturstudier på Blindern. På vei mot forfatterdebuten går hun gjennom en serie kvaler og prøvelser, men til slutt lykkes hun så til de grader. Siste del av ”Monstermenneske” forteller om opptredener i innland og utland, om bokfestivaler og intervjuer med store aviser.

Selv om ”Monstermenneske” i følge omslaget er en roman, hadde det vel vært ærligere å kalle det en selvbiografi? Eller kaller forlaget dette en roman for å gjøre det lettere for forfatteren? Det er nærliggende å tenke på Beate Grimsruds ”En dårefri”, som også skildrer en forfatters kamp mot sykdom i romanform, men som vel også er temmelig nær å være selvbiografisk. ”Monstermenneske” er blitt 580 sider lang, som om Skomsvold har behov for å vise at også hun har nok ord innabords til å kunne skrive en murstein. Til tider blir det for mye, for mye repetisjon, for detaljert. Ordet navlebeskuende synes i perioder ganske treffende, her er lite annet enn meg, mitt og mine. Hun leser Marcel Proust og ser muligens seg selv som en kvinnelig utgave der hun i årevis ligger nede i kjelleren, isolert fra verden utenfor.

Likevel er den skrudde, lett gjenkjennelige humoren fra debutboken rikt til stede også i ”Monstermenneske”. Det gjør at du som leser holder ut selv i de tyngste partiene, for rett som det er strømmer det på med morsomme og overraskende observasjoner og betraktninger.

Kjersti Annesdatter Skomsvold er noe helt for seg selv. Det kjennetegner en god forfatter.