Fugledansen

”Fugledansen”

Av Ingvar Ambjørnsen

J. W. Cappelens Forlag a.s., 1995 (197 sider)

Med Elling hadde Ingvar Ambjørnsen skapt en karakter han ikke ville gi slipp på. ”Utsikt til paradiset” sluttet med at sosialkontoret flyttet Elling ut av blokkleiligheten han hadde delt med sin mor i 32 år, men som de anså ham uskikket til å bo alene i da mor døde. I ”Fugledansen” er Elling flyttet inn på en institusjon utenfor storbyen, der han deler rom med Kjell Bjarne, en voksen mann med en enkel hjerne og primære behov.

Det er lett å skjønne hvorfor Ambjørnsen spinner videre på Elling-figuren. Elling er en takknemlig karakter for en forfatter, en personlighet som gjerne kommer til kort i sosiale sammenhenger, men som har et rikt indre liv og grubler og filosoferer over det meste. Ellings suksess som romankarakter er jo at han er en uutømmelig kilde for Ambjørnsens ulike innfall, at han er velegnet til å spinne videre på, at han er et oppkomme av pussige, men gjenkjennelige betraktninger. At Elling sikkert hadde ergret vettet av de fleste om han faktisk hadde vandret rundt i to sko, med sine sære oppheng og pedantiske vaner, gjør at leseren levende kan forestille seg ham. Elling-karakteren lever i leserens bevissthet som en troverdig, men sær, personlighet.

Halvparten av ”Fugledansen” består av det Elling selv kaller ”Spania-rapporten”, en skildring av en ferietur mor og sønn foretok til Benidorm noen å tidligere. ”Spania-rapporten” ble til over en tre måneders periode, og er et resultat av psykolog Omholts oppfordring til Elling om å forklare hvorfor han ødela den nye dressen sin. Den daglige skrivingen av rapporten fungerer som terapi, og ansporer Elling til videre skriving, denne gangen leserbrev som han sender til en rekke aviser. Dermed får han i egne øyne status som samfunnsdebattant, og nyter romkamerat Kjell Bjarnes beundring.

”Fugledansen” står ikke så sterkt som selvstendig roman som det ”Utsikt til paradiset” gjør. Til det lener den seg for mye på at den er en oppfølger, en bok nr. 2 om Elling. Men du kan ikke akkurat bebreide Ambjørnsen for at han ønsket å spinne videre på en romankarakter av Ellings støpning. I tillegg til forfatteren var nok de fleste som leste første bok lysten på et gjensyn de også.