Utsikt til paradiset

”Utsikt til paradiset”

Av Ingvar Ambjørnsen

J. W. Cappelens Forlag a.s., 1993 (149 sider)

Ingvar Ambjørnsen er en av landets mest produktive og suksessrike forfattere. Debuterte gjorde han allerede i 1981, 24 år gammel. Siden har det blitt over 40 utgivelser, over et bredt spekter; romaner og noveller for voksne, ungdomsbøker, barnebøker, artikkelsamlinger og et hørespill. Han er oversatt til en rekke språk. Hele 8 av Ambjørnsens utgivelser er blitt filmatisert. En rask opptelling på wikipedia forteller at han har mottatt hele 18 priser eller stipendier. Han har til og med blitt utnevnt til æresborger av hjembyen Larvik!

Ikke verst for en forfatter som i starten fremsto som talsmann for drop-outs og utskudd. Ambjørnsen skrev romaner om psykiatriske pasienter, hasjsmuglere og frikere, og han identifiserte seg sterkt med de som ikke lykkes, eller som ikke trivdes, på innsiden av samfunnet. All ære for det, det særegne for Ambjørnsen er jo at han aldri har forlatt dette perspektivet eller disse verdiene, han har gitt stemme til mange av de stemmeløse.

”Utsikt til paradiset” er den første av de fire bøkene om Elling. Jeg har ikke lest så mye av Ambjørnsen fra før, kanskje fordi jeg leste en av de første romanene hans, Sarons ham (1982), og ikke ble særlig imponert av den. Elling er likevel kjent stoff, siden hele tre av de fire bøkene om ham er blitt filmatisert. Når jeg begynte å lese denne romanen hadde jeg derfor Per Christian Ellingsens tolkning av Elling på filmlerretet i hodet.

La det være sagt med en gang; ”Utsikt til paradiset” er en knakende god roman, morsom, trist, rørende, og Ingvar Ambjørnsens språk er en nytelse å lese!

”Mor døde.” Så effektivt kan en historie begynne, og øyeblikkelig er leseren hektet. Romanen er en eneste lang monolog hvor du fanges i Ellings tankeverden. Elling er 32 år når moren dør. De to har alltid bodd sammen i en blokkleilighet i en drabantby i Oslo. De har levd tett på hverandre, det finnes tilsynelatende ingen andre slektninger. Heller ingen venner eller naboer stikker innom. Elling sier selv at han lever godt av trygden han får, så leseren skjønner at et eller annet feiler Elling.

I denne lille verdenen trives Elling godt. Han leser Arbeiderbladet, er sosialdemokrat, og en stor beundrer av Gro Harlem Brundtland. Å tenke på at Gro styrer landet gir Elling ro og trygghet i tilværelsen. Elling samler på utklipp av Gro og limer disse inn i album. Han har seksuelle fantasier om Gro, utløst av et bilde av statsministeren i en tettsittende, våt gummidrakt på et seilbrett. Akkurat disse sekvensene i romanen fikk meg til å tenke på hvordan andre lands myndigheter ville ha reagert mot en forfatter som fremstilte landets statsoverhode på en slik måte som Ambjørnsen her gjør. Jeg tror at Ambjørnsen skal være glad for at han skriver på norsk, om en norsk statsminister …

Mor dør, som sagt. Men Ellings verden går videre, på en ganske usentimental måte. Han innretter seg med teleskop på mors gamle soverom, hvor han bedriver kveldene med å spionere på sine naboer i blokken nedenfor. Han dikter opp naboenes livshistorier og forsøker også å engasjere seg i livene deres ved å ringe dem opp anonymt. Elling er altså en kikker, men han er selvsagt harmløs.

Men ting foregår i kullissene uten Ellings viten. Sosialkontoret ringer, sosialkontoret banker på døren. Ellings verden er truet, og han reagerer med blomstrende tvangsnevroser og angstanfall. Elling kan ikke fortsette å bo alene i leiligheten nå som mot er død, mener sosialkontoret.

Elling er blitt sammenliknet med Mattis i Tarjei Vesaas bok Fuglane. På samme måte som Vesaas gjør Mattis verden forståelig, gir Ambjørnsen et imponerende innblikk i Ellings tankeverden. ”Utsikt til paradis” er et psykologisk dykk inn i Ellings tilværelse, og er i dag en moderne norsk litteraturklassiker.