Fiolinane

”Fiolinane”
Av Jan Roar Leikvoll
Det Norske Samlaget, 2010 (175 sider)

Dette er Leikvolls andre roman. ”Eit vintereventyr” (2008) la handlingen til en konsentrasjonsleir. ”Fiolinane” utspiller seg i et landskap etter en ikke nærmere beskrevet katastrofe, der familien vi følger kjemper for å overleve. Det er altså ikke noe videre lystige tema Leikvoll velger å skrive om. Men han blir satt pris på, forrige uke fikk han for eksempel Bjørnsonstipendet. Kritikkene av de to romanene hans er til dels overstrømmende. Denne leseren ble ikke så begeistret.

Hovedpersonen i ”Fiolinane” befinner seg i en postapokalyptisk verden, der menneskeheten nærmest er tilbake på steinaldernivå. Det er rått og nådeløst. Hovedpersonen har en storesøster som dør i starten av boka, og en lillesøster som dør på slutten. Og så er det far, mor og bestefar. Familien bor i skur. Det er en kamp for å overleve. Materielt befinner de seg på minimumsnivå, i tillegg er all humanisme også gått til grunne. Det er svært sterke scener i denne boka, med incest og kannibalsime.

Jeg kom liksom aldri helt inn i fortellingen, om det er språket eller den groteske historien som hindret meg i å bli fengslet er ikke godt å si. Under lesingen tenkte jeg av og til på Olav Kristiseters roman ”Blodlenka”. Den var også mørk og grotesk, men i motsetning til Leikvolls roman hadde den humor i alt det groteske. I denne roman er det bare grotesker. Hva er egentlig hensikten? ”Fiolinane” ga meg dessverre ikke så mye.

Fra konseptene

”Fra konseptene”
Utvalgte tekster 1990 - 2008
Av Odd W. Suren
Aschehoug, 2009 (261 sider)

Som undertittelen tilsier er dette et lite utvalg av artikler, anmeldelser, essays og lignende som Odd W. Suren har hatt på trykk i diverse aviser og tidsskrift. Suren er en svært aktiv sakprosaskribent, som oppgir å ha hatt på trykk mer enn 1000 betalte tekster, i tillegg til sin skjønnlitterære produksjon som omfatter 12 bøker – 6 novellesamlinger, 5 romaner og en essaysamling. Romanen ”For hva det er verdt” som utkom i 2010 har jeg omtalt her. Omfanget av takstproduksjon må altså sies å være imponerende.

Her finner jeg også årsaken til at jeg hele tiden har trodd at Suren er nynorskforfatter: Det viser seg at Suren likegodt skriver på begge målføre, alt ettersom hvilket medium han opptrer i. I denne tekstsamlingen er det derfor en blanding av artikler på bokmål og nynorsk. Artiklene har stått på trykk i så forskjellige trykksaker som lokalavisen Strilen, Dag og Tid, tidsskriftet Vagant og det politisk korrekte, erotiske magasinet Cupido! Men her er også foredrag holdt på Skrivekunstakademiet i Bergen og tidligere upubliserte artikler. Alt i alt en artikkelsamling som spenner over mange år og en mangslungen variasjon av tema.

Selvfølgelig skriver en forfatter som Suren om andre forfattere. Jon Fosse, Thure Erik Lund og Ole Robert Sunde er bare 3 av de norske som får surensk behandling. Selv satte jeg særlig pris på noen av de senere års tekster, bl.a. en upublisert artikkel kalt ”Uetterrettlighetens forrang”, der Suren går i strupen på kvasikunnskap som man daglig møter, udokumenterte påstander som ser ut til å overleve, til tross for at vi liker å betrakte vår egen samtid som opplyst. Dette temaet er tydeligvis noe Suren er opptatt av, for han følger opp denne artikkelen med et par andre om det samme tema. Morsomt og tankevekkende!

Boka avsluttes med et etterord skrevet av Agnes Ravatn, som befinner seg litt i det samme litterære landskap som Suren: I det folkelighumoristiske, selvgransende, lærde, ja, til tider nesten aristokratisk opphøyde. En blanding av det høyverdige og det lavkulturelle – i dette spennet finner du Odd Wilhelm Surens tekster.

En ettermiddag om høsten

”En ettermiddag om høsten”
Av Mirjam Kristensen
Forlaget Oktober, 2006 (218 sider)

Mirjam Kristensen (født i 1978) har gitt ut 4 romaner siden 2000. Hun har fått gode kritikker for alle og er også rikt priset: Tarjei Vesaas debutantpris, Sørlandets Litteraturpris og Amalie Skramprisen har hun innkassert hittil.

Det er altså en forfatter i norgeseliten jeg gir meg i kast med når jeg starter lesingen av ”En ettermiddag om høsten” fra 2006, mitt første møte med denne forfatteren. Scenen er New York og hovedpersonen er Rakel, som sammen med sin mann Hans Olav, er i storbyen på ferie. Romanen åpner med at de to kommer bort ifra hverandre på Metropolitan Museum. Det er Rakel som forteller historien i jeg-form, og gjennom hele romanen følger vi jakten på Hans Olav og lurer på hva som har hendt med ham. Hvorfor har han forsvunnet? Har han blitt utsatt for en ulykke, noe kriminelt, eller har han forduftet av fri vilje?

Det kunne ha vært et plott velegnet for en kriminalroman, men det eventuelle kriminelle elementet er ikke det Kristensen dyrker her. Hele romanen kretser rundt Rakels tanker og opplevelser rundt forsvinningen, i et språk som er enkelt, rent og til tider ganske repeterende. Det er ingen handlingsmettet roman dette, men Kristensen er likevel flink til å porsjonere ut hendelser som gjør at historien går fremover slik at leseren holder på interessen.

Kristensen har altså et distinkt fortellergrep, og det er dette som gjør at en roman som kanskje vil oppfattes som litt stillestående og langsom av enkelte, likevel klarer å holde på min interesse gjennom de vel 200 sidene. Likevel kunne jeg kanskje ha ønsket meg litt mer … action? Jeg forstår at Kristensen er en type forfatter som prises av kritikerne, for hun er utvilsomt dyktig til å bruke de rette virkemidlene og holde en tydelig fortellertone hele veien, men jeg savner likevel litt spenst og ”galskap”. Av og til føles ”En ettermiddag om høsten” som en skriveøvelse, flinkt, oppskriftsmessig, forbilledlig på sitt vis, men ikke som en særlig viktig bok.

Usynlig

”Usynlig”
Av Paul Auster, oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen
Aschehoug, 2010 (223 sider)

Jeg har lest det meste av Paul Auster, ja, det står ikke til å nekte for at Auster har vært en av mine absolutte favoritter i mange år. Likevel må jeg innrømme at jeg ikke har startet på en ny Austerbok med like store forventninger de siste åra. Romanene har ofte begynt bra, men et sted på veien har han liksom mistet litt av grepet. Forfatterskapet har nok vært nede i en bølgedal, men med ”Mann i mørket” fra 2009 var han tilbake med en gjennomført og original roman. Klarer han å følge opp den gode trenden med ”Usynlig”?

Hva er det som fascinerer meg med Paul Auster? For min del vil jeg si at det ligger mye i det fortellertekniske. Auster har ofte en eller flere vrier på lur, det er gjerne flere lag i teksten. Det er noe umiskjennelig austersk over skrivemåten, noe med teksten som gir den en særegen signatur. Denne signaturen er svært merkbar i ”Usynlig”.

Historien begynner i 1967 og føres frem til våre dager. Den unge litteraturstudenten Adam Walker får tilbud om å bli redaktør for et nytt tidsskrift. Den mystiske litteraturprofessoren Rudolf Born tilbyr seg å finansiere hele kalaset, det virker nesten for godt til å være sant. Og så er det Borns unge, franske venninne Margot … er hennes invitasjon til å ta feil av? Intrigen tar kriminalromanens vending da Adam Walker blir øyevitne til et drap. Men selvsagt er det ingen tradisjonell kriminalroman Auster har skrevet denne gangen heller.

Igjen tar Paul Auster flere fortellertekniske grep som gjør at leseren suges inn i historien. Her vil man gjenkjenne mange kjente tema fra Paul Austers forfatterskap: Spørsmål om skiftende identiteter, følelsen av å befinne seg i en illusjon og å miste grepet i sitt eget liv. Det er definitivt austersk, og han klarer å holde tonen helt til siste side. For Paul Austers mange lesere er altså dette en bok som trygt kan anbefales. Det er heller ingen dum bok å starte med for den som ennå ikke har lest noe av Paul Auster, du kan lett bli hektet.

Livet! Litteraturen!

”Livet! Litteraturen!”
56 forsøk og forslag. Kritikk 2006 – 2009.
Av Tor Eystein Øverås
Gyldendal, 2009 (312 sider)

Tor Eystein Øverås er selv forfatter, men har nok først og fremst markert seg som litteraturkritiker. Han har vært redaktør i Vinduet, og de siste årene har han vært litteraturanmelder i Klassekampen og Morgenbladet. Øverås fikk prisen som Årets Litteraturkritiker i 2010. De 56 artiklene i denne boken er i all hovedsak hentet fra nevnte Klassekampen og Morgenbladet.

Øverås startet som kritiker i Morgenbladet i 2005, med særlig ansvar for oversatt prosa. Så er da også de fleste bøker/forfattere som omtales i denne samlingen oversatte forfattere. Mange fra våre nordiske naboland, men her er også mange artikler om de store navn i verdenslitteraturen: Som Orhan Pamuk (”Bekjennelse: Jeg har aldri klart å lese ferdig en Orhan Pamuk-roman”), J. M. Coetzee, Virginia Woolf, Richard Yates og Thomas Mann, bare for å nevne et lite utvalg.

Hva kan du som leser vente å finne i en slik artikkelsamling? Jo, innsikt i forfatterskap, nye tips til videre lesning, kvalifisert kritikk av viktig litteratur. I tillegg kan en leser som selv ønsker å skrive litteraturkritikk/-essays helt sikkert lære mye om hvordan dette kan gjøres på en forbilledlig måte, å lese denne samlingen i sin helhet kan fungere som rene læreboka i så henseende!

Øverås er flink til å trekke inn personlige refleksjoner i sin kritikk, men uten å gå i den fellen at han setter objektet (boken) i skyggen. Artiklene er preget av et bredt referanseregister, det er mye kunnskap å hente her. Det er også leseglede og en ”sult” etter å forstå og utforske nye forfatterskap og emner. Som leser av Tor Eystein Øverås ”Livet! Litteraturen!” føler jeg meg rett og slett beriket, og også litt begeistret!