Straahlbox

”Straahlbox”
Av Thure Erik Lund
Aschehoug, 2010 (493 sider)

Vi har altså å gjøre med en av de mest prisbelønte og kritikerroste norske forfattere i vår tid, men samtidig en av de minst tilgjengelige. Minst tilgjengelig, i den betydning at Lund tøyer strikken veldig langt i språklig og litterær forstand, han krever sin leser, han utfordrer tidvis vår tålmodighet med sine språklige- og tankemessige kjempesprang. Du skal være intellektuell nysgjerrig, åpen for det skrudde og bisarre, og glad i å lese lange, innviklede, tidvis uforståelige resonnementer, for å komme gjennom romanen ”Straahlbox”. At jeg leste boken ut tror jeg kan forklares med at jeg etter hvert er blitt en erfaren leser av de lundske skrifter, ja, at jeg er blitt en genuin fan. Jeg setter rett og slett pris på dette unike forfatterskapet, og her bruker jeg begrepet ”unik” i dets rene form – for å beskrive noe som det ikke finnes maken til.

Der de fleste forfattere griper tak i fortiden for å finne sitt litterære stoff er Lund mer opptatt av fremtiden. Tenk sjøl: Hvor mange av dine favorittforfatterskap og –bøker er det ikke som tar utgangspunkt i fortiden, gjerne den nære fortiden, barndommen eller ungdommen? Man kan nesten si at dette er det normale, så vanlig er det. Men Lund er som sagt mer opptatt av fremtiden, gjerne den ubegripelige fremtiden. Og så er Lund veldig opptatt av språket, av det språket utgjør i det menneskelige, at ”jeg’et” er en fiksjon og umulig å gripe, og at språket – eller snarere litteraturen (i dette tilfellet romanen) er et redskap til å trenge inn i eksistensen, til å grave seg innover i det menneskelige, ja, så til de grader at språket er selve det menneskelige, noe som vise vei utover det biologiske, til det som konstituerer selve mennesket.

”Dette er ikke lesning, det er arbeid”. Dette er et sitat fra en kritikers møte med ”Straahlbox”. ”Straahlbox” inneholder så mye, den kan lett deles opp i flere historier, den forvirrer også ved at den innholder flere fortellerstemmer, og det er ikke alltid leseren klarer å henge med på hvem det er som nå forteller. ”Straahlbox” er en slags fortsettelse av ”Inn” fra 2006, ved at en av romanpersonene derfra fortsatt er med og viderefører fortellingen om de fire vennene, hvis ungdommelige opprørsprosjekt det var ”å gi faen”. Men nå har det gått 30 år og Tor jobber på et akuttmottak innen rusomsorgen i Dusseldorf. Her treffer han den skandaliserte religionshistorikeren Klara Hermal, som på et tidspunkt overtar bokens ”jeg”. Klara reiser til Amsterdam og glir inn i det eksperimentelle kollektivet ”Straahlbox”, som rent fysisk beskrives som en anonym lagerbygning, men som altså inneholder mørke, skremmende, grenseoverskridende hemmeligheter. Aktivitetene i dette kollektivet beskrives som en slags futuristisk, eksperimentell utforskning, ispedd seksuelt ladede forsøk. Det er rimelig skrudd, men vagt, ikke så lett fattbart.

Så forskyves fortellerperspektivet igjen, nå i kroppen til Andreas, som skal være den navnløse fortelleren fra romanen ”Inn”. Han ender opp som boms på ”ei skrotløkke” utenfor Bremen. I ”Straahlbox” siste sekvens er det forfatteren, selveste Thure Erik Lund – eller snarere en versjon av denne mannen, som trer inn i fortellingen, i noe som kan være en slags selvbiografisk del (noe som bekreftes av forfatterintervjuet som det lenkes til under). Dette grepet føles som en lettelse, for på dette tidspunkt av boken (da leseren har kommet til side 366) har forfatteren Lund tøyd strikken så langt at den står i fare for å ryke (dvs. at jeg som leser på det nærmeste har falt fra). De følgende vel hundre sidene skildrer en Lund i krise, forfattermessig og personlig, en krisetilstand som gjør at han i en periode forlater sin familie og lever som primitiv camper i Ardenneskogen i Belgia, med innlagte avstikkere til Amsterdam. I denne siste sekvensen av romanen holder Lund dommedag over eget liv og forfatterskap, til tider riktig så fornøyelig lesning, for som vi vet er Lund jo også en periodevis morsom forfatter.

Slik er ”Straahlbox” en skikkelig munnfull, eller snarere en litterær syvretter, pur kvalitet. Men som vi vet: Folket foretrekker drøvtygd krim. Derfor kan en forfatter av Lunds støpning ikke leve av forfattergjerningen, men må ty til snekkeroppdrag 7-8 måneder i året for å livnære seg, til tross for kritikerros og litterære priser. Jeg er likevel ikke sikker på at dette gjør Lunds forfatterskap dårligere. Jeg forestiller meg at Lunds hjerne kverner rundt språk og litteratur ustanselig, selv om han altså må ty til freelance snekkeroppdrag for å betale regningene sine, og når han først setter seg nedpå, etter å ha ryddet seg fritid en 3-5 måneder fremover, så trer han inn i en delirisk tilstand der produktet blir en litteratur som det ikke finnes maken til. Som ”Straahlbox”.


Her er lenken til Siss Viks intervju med Thure Erik Lund på NRKs Bokprogrammet:
http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/713951/

Inn

”Inn”
Av Thure Erik Lund
Aschehoug, 2006 (221 sider)

”…, for jeg veit at Lund, i sin forknytte fantasiløse verden, med kronisk manko på ideer og med elendig arbeidsdisiplin, hvor alt han skriver er preget av lettvinte løsninger og dårlig gjennomarbeidet språk, bare er lykkelig for at noe, i det minste noe, kan skrives og ikke minst publiseres i hans navn, ja han er så på båten både økonomisk og personlig, at han gjør hva faen han kan for at noe som virker ”interessant” skal kunne publiseres, ja han ser vel for seg en eller annen karriere som forfatter, og da følgelig samfunnskritisk, det har vært melodien, i flere år nå, å så gromt, å være samfunnskritisk, og at han sjøl ikke våger eller makter å stå inne for mine meninger, som jo egentlig er hans, det skjønner nå enhver tulling, og derfor, i sitt nå så stille og innbilske sinn er Lund lykkelig for at han kan ta støyten for ham. Men så kan man jo fundere over hva Lund sjøl egentlig mener, hva mener han? Han finner det nok bekvemt å gjemme seg bak noe, han er en konfliktsky fyr, men som lider av både å være feig og hissig, et klassisk motsetningspar som trigger enda flere menneskelige ulideligheter, og derfor er han ytterst vankelmodig, og ryggsleikende, når det virkelig kommer til stykket, da skal han være venn med alle, han tør faen ikke stå der, aleine, og være hard, som han enkelte ganger drømmer om, og ofte antyder at han gjør” (sitat fra side 117).

Midtveis i romanen retter hovedpersonen, som i ti år jobbet som studieveileder på høyskolen (”den mest trøstesløse beskjeftigelse jeg noensinne har hatt”), og som deretter tar jobb som høyskolelærer, for studenter han dypt og inderlig forakter, dette angrepet på sin skaper og ”far” – forfatteren selv - Thure Erik Lund. Slik trer Lund selv inn i boken og forvirrer leseren ytterligere, slik han gjerne pleier med varierende knep, og som han sikkert har stor glede av å gjøre. En roman av Thure Erik Lund er jo aldri mainstream lektyre, heldigvis, er det ikke derfor vi velger å lese ham?

Egentlig var jeg tenkt å gå løs på mastodonten ”Straahlbox” fra i fjor, men så fant jeg et klipp på YouTube der Lund sier at ”Inn” på en måte er en inngang til ”Straahlbox”. Følgelig måtte jeg lese ”Inn” først”.

Hva er ”Inn”? Bortsett fra å være en ”inngang til ”Inn”? Ikke så lett å si. Her er for så vidt alle elementene på plass, slik vi er vant med fra Lund: Den uttalte outsideren, forakten for allmennheten; med dens verdier og prioriteringer, outrerte utlegninger om odde tema, merkelige opptrinn; nesten karnevalske scener, og selvsagt språklige eksesser som ingen andre leverer.

Der ”En trist og dum historie” nesten kommer leseren i møte, er ”Inn” innadvent, mørk, nærmest tungsindig. Men jeg går løs på ”Straahlbox” med forventninger.

En trist og dum historie

”En trist og dum historie”
Av Thure Erik Lund
Aschehoug, 2011 (201 sider)

Hovedpersonen Eugen Hanssen er en samler. Og her snakker vi om en samler helt utenom enhver rimelig proporsjon, med ambisjoner om å skape en helt unik – i verdensmålestokk – samling, en samling som inneholder alt – intet mindre enn ”en ekstrakt av verden.” Som han selv sier (i andre avsnitt): ”Disse årene med samlegalskap og eksentrisme har gjort meg forskrudd”. Hanssen kom ut av jappetiden som en meget rik mann. Slik hadde han midler til å bygge opp samlingen. Han anslår selv å ha brukt mellom 55 og 70 millioner kroner på innkjøp. Tjue år med manisk samlerjag har gjort at han ikke lenger kan huse samlingen, som er spredt rundt omkring på låver og lagre i Nedre Buskerund, Asker og innover mot Oslo. Hva gjør vår mann da? Jo, han kjøper et småbruk med diverse bygninger, og setter i gang med en storstilt innbygging av disse, slik at han til slutt ender opp med et gigantisk museum – over 4000 kvadratmeter, i 3 etasjer – til en pris av 20 millioner kroner.

Men hva skjer? Hvor er samfunnets takknemlighet? Eugen Hanssen får byråkratiet midt i trynet. Museet kan ikke åpnes fordi han i farten har glemt å prosjektere rømningsveier, kommunen kan heller ikke godta at museet ikke har godkjent ventilasjon. Forsmedelsen er ekstra stor når VG, i en artikkel om reiseopplevelser i Nedre Buskerud, bare verdiger samlingen med en bisetning – ”Hanssens samling er både genial og forvirrende.” Denne bisetningen er dråpen, og vår mann går inn i en eksistensiell krise.

La oss gjøre det helt klart med en gang: Thure Erik Lund er enestående. Det finnes ingen forfatter som Thure Erik Lund. Thure Erik Lund er unik. Og sær. Og krevende. Men i alle bøker jeg har lest av Thure Erik Lund (dette er den femte, men bare den tredje jeg har klart å fullføre) er det passasjer, sider, hele kapitler, som fyller meg med en berusende glede, med sann fryd, med latter og begeistring over å lese noe så enestående, noe så kompromissløst. Thure Erik Lund presenterer de særeste personligheter, de mest innviklede tankekonstruksjoner, de mest outrerte teorier og mest burleske opptrinn i norsk litteratur (og sikkert også i den internasjonale). Thure Erik Lund leverer hver eneste gang, det finnes ikke maken. Når min begeistring som leser når toppen er jeg mest fristet til å pakke alle andre bøker jeg har i mitt eie i en container og sende dem til Fretex. All annen litteratur virker fattig og irrelevant.

”En trist og dum historie” må være den mest ”tilgjengelige” av de bøkene jeg har lest av Lund til nå. Likevel inneholder den de sedvanlige eksesser og outrerte opptrinn vi forventer i en roman skrevet av denne litterære originalen – her er original sagt i beste mening (jeg mistenker Thure Erik Lund for selv å være en original, en skikkelig uglesett nabo, en einstøing … kort sagt ganske lik sine romankarakterer – dette basert på de essays jeg har lest av ham og noen opptredener han har hatt på TV. Dette er selvsagt en totalt uholdbar hypotese, men jeg velger å holde fast ved den til det motsatte er bevist).

Lunds siste roman er altså ”tilgjengelig”, men heldigvis ikke ”normal”.

Steve McQueen er død

”Steve McQueen er død”
Av Rune Christiansen
Forlaget Oktober, 1997 (136 sider)

Jeg har alltid sett på Rune Christiansen som poet. Så viser det seg at han like gjerne kan betraktes som romanforfatter. Riktignok har han gitt ut ikke mindre enn ni diktsamlinger siden debuten i 1986, men han har også skrevet hele syv romaner. Det kan faktisk virke som om det er romanformen som er hans greie nå, siden 2000 har han gitt ut fire romaner, men bare en diktsamling.

”Steve McQueen er død” kom ut for snart 15 år siden, den er Christiansens tredje roman. Må si jeg ble litt pirret av tittelen, kanskje derfor jeg kjøpte boken? Jeg tenkte på skuespilleren … Da jeg kom til siste side slo det ned i meg at jeg ikke skjønner hvorfor romanen heter det den heter. Steve McQueen? Hvor ble han av? Det er mulig jeg har gått glipp av noe i løpet av den relativt korte stunden det tok å lese denne lille boken …

Handlingen - veldig kort fortalt: Vi befinner oss i Glasgow. Hovedpersonen Bryan er en mann i 20- årene (?), han har nettopp mistet storebroren. Broren Alan er racebilfører og dør som en følge av en ulykke. Alan betyr nok veldig mye for Bryan, som virker å være en ganske rotløs eksistens. Boken åpner med Alans død på sykehuset, og i fortsettelsen følger vi Bryans vandringer, hans tanker og hans ganske løse forhold til forskjellige kvinner.

Romanens styrke er utvilsomt språket Det merkes at Christiansen er poet, her er ganske så maleriske språklige vendinger, setningene er ofte billedrike og korthugde. Stilen er også ganske så hardkokt til tider, kanskje passende siden Bryan ikke akkurat lever et standard liv. Christiansen bruker et radikalt bokmål, sikkert nært opp til en slags Oslo-dialekt, hvis du som leser misliker dette har du et problem.

Til tross for udiskutable språklige kvaliteter er det synd å si at dette ble en stor leseropplevelse. Historien fengsler meg ikke i særlig grad. Det blir for maniert, for konstruert. Det føles ikke ekte. Sorry.

Innsirkling 2

"Innsirkling 2”
Av Carl Frode Tiller
Aschehoug, 2010 (398 sider)

”Innsirkling 2” er fortsettelsen på historien om David, som har mistet hukommelsen, og som håper å få den tilbake ved at folk som har kjent ham skriver til ham og forteller om sine relasjoner til ham. Dette er Tillers fjerde roman, og som de tre foregående har den høstet unisone ovasjoner og er blitt tildelt litterære priser. I likehet med nr. 1 ble også denne innstilt til Nordisk Råds Litteraturpris.

Som leser kan du ikke annet enn å la deg suge inn i disse fortellingene. Her er det tre nye personer som skriver til David, og som sist blir vi like mye kjent med avsenderne som med mottakeren. Carl Frode Tillers språk er lett å lese, på mange måter er boken en ”page turner”, og det tar ikke så lang tid å komme gjennom de 400 sidene. For Tillers del er dette et komplement.

Igjen blir jeg som leser imponert over forfatterens psykologiske innsikt, Carl Frode Tiller innehar en sjelden innsikt i den menneskelige psyke, og han kan formidle denne kunnskapen på en litterært fengslende måte.

”Innsirkling 2” ligger ikke noe tilbake for første bind, og hvis Tiller klarer å holde samme nivå i det bebudede bind 3 har han begått en trilogi som blir stående som en søyle i norsk litteraturhistorie.