Begynnelser

”Begynnelser”
Av Carl Frode Tiller
H. Aschehoug & Co, 2017 (342 sider)

Helt siden debuten med ”Skråninga” i 2001, via ”Bipersonar” (2003) og trilogien ”Innsirkling” (2007 – 2014) har Carl Frode Tiller tilhørt toppdivisjonen av norske romanforfattere. Det er knapt noen andre som i romans form klarer å se så dypt inn i menneskesinnet som Tiller. Her ser du bak de ytre handlingene og inn i det innerste indre, der hvor du normalt aldri når. Dette er forfatterens udiskutable styrke.

En annen faktor som etter min oppfatning gjør Tiller til en viktig forfatter er at persongalleriet hans er lett gjenkjennelig. Det er vanlige menneskers liv som skildres, noe som gjør at bøkene oppfattes som relevante. Du kan lett sitte igjen som et litt klokere menneske etter å ha lest en roman av ham, jeg vil påstå at det er mye å lære av å lese Tiller. Sånn sett er dette forfatterskapet viktig.

Årets roman ”Begynnelser” fortsetter i samme sporet og forfatterens distinkte stemme gjenkjennes fra første side. Men Tiller tar et nytt grep. Istedenfor å fortelle på den vanlige kronologiske måten snur han om og forteller historien fra slutten og bakover. Omvendt kronologisk handlingsforløp altså. Dermed starter romanen med at hovedpersonen ligger død i sykehussengen etter et vellykket selvmord i trafikken og slutter med noen tidlige barndomsminner, eller egentlig ikke … Tiller klarer å knytte dette sammen på finurlig vis, noe som hever avslutningskapittelet et par hakk.

Hovedpersonen Terje jobber i miljøavdelingen hos Fylkesmannen i Sør-Trøndelag, der han som byråkrat kjemper en kamp for å bevare mest mulig av naturmangfoldet. Han er gift og har en datter. Det resterende persongalleriet består av en alkoholisert mor og en eldre søster som han forakter. Det er altså igjen de nære relasjoner i familien som Tiller er opptatt av.

Siden hendelsene i romanen skjer før årsakene blir klargjort for leseren blir lesingen en jakt på svar. Det er naturlig at vi i starten føler sympati med hovedpersonen, men gradvis blir det vanskeligere og vanskeligere å føle noe særlig sympati med Terje, for denne hovedpersonen er en skakkjørt og kalkulerende personlighet. Et grep vi for øvrig kjenner fra tidligere Tiller-romaner er at hovedpersonen liksom ligger i forkant av samtalen og styrer dialogen ut i fra hvilken respons han forventer fra samtalepartneren. Denne veklingen mellom indre tanker og dialog skaper psykologisk innsikt.

”Begynnelser” starter altså med slutten, og for hvert kapittel hopper romanen bakover i tid. Med kapitteloverskrifter som ”Dagen før det igjen”, ”Fire år før det igjen” og ”To dager før det igjen” gir Tiller oss denne byråkratens, må vi si, tragiske livshistorie i utvalgte øyeblikk. Snedig gjort.

Carl Frode Tillers sjette roman har altså de samme kvalitetene som de fem første. Til sammen blir dette en romanrekke svært få forfattere kan matche.

Innsirkling 3

”Innsirkling 3”

Av Carl Frode Tiller

Aschehoug & Co, 2014 (475 sider)

Så har Carl Frode Tiller fullført sin Innsirkling-trilogi, og alle synes å være enige om at dette blir stående som et hovedverk i nyere, norsk litteratur. Over neste 1.200 sider har leserne kunne følge jakten på et liv, nærmere bestemt livet til David, som via en avisannonse ber folk som har kjent ham om å skrive og fortelle ham om seg selv. David har nemlig mistet hukommelsen, og trenger hjelp til å finne tilbake til sitt eget liv.

Slik har det i hvert fall sett ut i de to foregående bøkene, som jeg har lest med stort utbytte, rett og slett fordi Carl Frode Tiller er en forfatter med stor innsikt i menneskesinnet, og som er en makeløs skildrer av samspillet mennesker imellom.

Heldigvis oppdaget jeg Tillers forfatterskap tidlig, og allerede debutromanen ”Skråninga” fra 2001 spikret seg fast i hukommelsen som en leseropplevelse. ”Bipersonar” fra 2003 var ikke stort dårligere. Men det er i ”Innsirkling” 1, 2 og 3 at Tiller slår opp det riktig store lerretet, og om noen var i tvil: Han fullfører med stil.

En utfordring for denne leseren (og for andre som leste bok 1 og 2 når de kom ut) er det selvsagt at det har gått noen år siden de to første bindene kom ut. Det tok forfatteren 7 år å fullføre historien. Detaljene er derfor ikke helt på plass, og lesningen av ”Innsirkling 3” lider kanskje litt av at noe har gått i glemmeboken. Likevel gikk det raskt å komme gjennom de 475 sidene (den lengste boka i trilogien). Tiller skriver uanstrengt, språket flyter godt, kanskje fordi mye fortelles i en ganske muntlig stil, uten altfor intrikat språkføring.

Det som gjør ”Innsirkling”-bøkene til stor litteratur er allikevel forfatterens evne til å avdekke spillet som foregår mellom romanpersonene. Tiller er utdannet historiker, men du mistenker han for å være psykolog med mange års erfaring fra terapeutisk virksomhet. Som i annen god litteratur kan du lære mye om det å være menneske av å lese Carl Frode Tiller.

Heldig er den leser som ikke har oppdaget denne trilogien enda. Da kan vedkommende starte med bind 1 og ha bok 2 og 3 klar ved siden av seg. Sjansen er nemlig stor for at leseren vil sluke alle 3 bøkene i ett jafs, tiden det tar er en god investering.

Innsirkling 2

"Innsirkling 2”
Av Carl Frode Tiller
Aschehoug, 2010 (398 sider)

”Innsirkling 2” er fortsettelsen på historien om David, som har mistet hukommelsen, og som håper å få den tilbake ved at folk som har kjent ham skriver til ham og forteller om sine relasjoner til ham. Dette er Tillers fjerde roman, og som de tre foregående har den høstet unisone ovasjoner og er blitt tildelt litterære priser. I likehet med nr. 1 ble også denne innstilt til Nordisk Råds Litteraturpris.

Som leser kan du ikke annet enn å la deg suge inn i disse fortellingene. Her er det tre nye personer som skriver til David, og som sist blir vi like mye kjent med avsenderne som med mottakeren. Carl Frode Tillers språk er lett å lese, på mange måter er boken en ”page turner”, og det tar ikke så lang tid å komme gjennom de 400 sidene. For Tillers del er dette et komplement.

Igjen blir jeg som leser imponert over forfatterens psykologiske innsikt, Carl Frode Tiller innehar en sjelden innsikt i den menneskelige psyke, og han kan formidle denne kunnskapen på en litterært fengslende måte.

”Innsirkling 2” ligger ikke noe tilbake for første bind, og hvis Tiller klarer å holde samme nivå i det bebudede bind 3 har han begått en trilogi som blir stående som en søyle i norsk litteraturhistorie.

Innsirkling

”Innsirkling”
Av Carl Frode Tiller
Aschehoug, 2007 (285 sider)

”Innsirkling” er Carl Frode Tillers tredje roman. I likhet med de to foregående – ”Skråninga” (2001) og ”Bipersonar” (2003) – har den høstet flust av gode kritikker. Denne romanen fikk både Brageprisen og Kritikerprisen, samt en nominasjon til Nordisk Råds Litteraturpris.

Forfatteren har laget et enkelt plot som gir ham masse spillerom: En avisannonse forteller om David som har mistet hukommelsen. Publikum oppfordres til å skrive brev hvis de kjenner ham, slik at han kan hjelpes til å få minnene tilbake. Tre personer svarer: Jon, den nærmeste kameraten fra ungdomstiden, Davids stefar Arvid, og ungdomskjæresten Silje.

Slik får romanen 3 klart definerte deler, der Jon, Arvid og Silje forteller om sine år sammen med David. Dette skjer vekselvis i brevs form, der fortidens episoder beskrives, og i dagsaktuelle hendelser hvor leseren blir oppdatert på Jon, Arvid og Siljes nåværende situasjon. Dermed blir romanen langt mer enn en rekapitulering av Davids historie, vi blir vel så godt kjent med de tre brevskriverne. Dette er et fortellerteknisk grep som gir forfatteren stort spillerom og som faller svært heldig ut i romans form. Det hele blir et rikt psykologisk drama.

Carl Frode Tiller viste jo allerede med debutromanen at han innehar en ualminnelig god evne til å trenge inn i et menneskes psykologi. ”Innsirkling” er et nytt bevis på dette. Historiene til de fire hovedpersonene skildrer på ualminnelig snedig vis hvordan de aller nærmeste relasjonene mellom mennesker inneholder sprengstoff.

Det føles derfor som ganske naturlig at romanen i år også er blitt omskrevet til et teaterstykke og satt opp på Det Norske Teatret. Det er lett å forestille seg denne romanen som et potent, psykologisk drama på en scene.

”Innsirkling” ble fulgt opp av ”Innsirkling 2” i fjor, en frittstående fortsettelse. Det skal visstnok bli en trilogi til slutt.