Romandebut
fra en moden mann på 67 år dette. Men Per Qvale er ikke noen fersking i
litteraturen, han har en lang karriere som oversetter bak seg, nærmere 50 bøker
fra flere språk har han oversatt. Et par fagbøker har han også skrevet. Og så
ser jeg at han i år kommer med sin roman nr. to på Bokvennen, så dette er en
mann som produserer i stor stil.
Hvordan
er det så for denne språkets mann å skrive egen skjønnslitteratur? I løpet av
de første 30-40 sidene fikk jeg en følelse av at vi her har å gjøre med en
forfatter som har tenkt ”nå skal jeg jaggu vise dem hvordan det skal gjøres”,
og da tenker jeg på det rent språklige. Det tok nemlig en stund før Qvales
språk føltes naturlig. Det var som om han ville vise hvilken språklig virtuos
han kunne være, som leser følte jeg at det ble i overkant både når det gjaldt
adjektiver og sjeldne ordvalg. Men gradvis kom jeg liksom inn i det, og i løpet
av nesten 500 sider sitter jeg igjen med et inntrykk av at denne stilen kler
fortellingen, og at det til tider lektorale, nesten arkaiske språket passer
helt fint.
Vi møter
oslolektoren Oscar Hov, som i løpet av boken opplever et intrikat
kjærlighetsforhold til sin verdensberømte niese bak jernteppet, nærmere bestemt
DDR. Kjærlighetshistorien strekker seg over mer enn 30 år, og niesen minner
veldig om DDR sin kunstløpsstjerne Katarina Witt. Ja, Gunda i denne boken mer
enn bare likner Katarina Witt, hun deler en neste identisk biografi. Lektor Hov
er nesten 30 år eldre, men det hindrer ham altså ikke i å innlede et erotisk
forhold til niesen som i starten bare er 17 år. Dette forholdet blir nesten
altoverskyggende for lektor Hov, til tross for at han bare møter niesen noen få
ganger på alle disse årene.
Litt ut i
historien møter Oscar en annen Oskar, nemlig Oskar Torp, en gammelkommunist og
DDR-nostalgiker bosatt et sted på bygda i Østfold. De to karene møtes tilfeldig
langs motorveien, der lektoren har fått et motorhavari med sin Trabant, som for
øvrig er en gave fra kunstløpsstjernen. Tilfeldighetene vil ha det til at
gammelkommunisten selv er eier av en Trabant, og han tilbyr seg da å hjelpe den
havarerte Trabanteieren. Slik innledes et vennskap mellom to i utgangspunktet
vidt forskjellige typer, som det likevel viser seg har mye felles. De to
gubbene blir et merkelig par som møtes hyppig og som dyrker sitt vennskap over
mange år.
Slik blir
”Trabant” også en bok som diskuterer gode og dårlige sider ved DDR-staten, i og
med at gammelkommunisten (og skøytestjernen) finner mye bra med DDR, mens
lektoren ser alt det negative. En avstikker til det norske krigsoppgjøret, og
deportasjonen av norske ”tyskertøser” til Tyskland (og DDR) etter krigen inngår
også. Lektor Hovs mor var nemlig en slik, og hun forlot lektoren som liten gutt
og tok med seg hans søster til DDR-eksilet.
”Trabant”
rommer mye, også humor, og forsvarer derfor noen ukers oppmerksomhet.
Boken kom
ut i Italia i 1947, originaltittelen er ”Il conformista”, som det jo må være
mer nærliggende å oversette med ”Konformisten”. Filmversjonen til Bernardo
Bertolucci kom i 1970, også den kalles ”Fascisten” på norsk. Dette er uansett
Moravias mest kjente roman, som først i 2015 ble oversatt til norsk.
”Konformisten”
hadde kanskje også vært en mer passende tittel på norsk. Hovedpersonen Marcello
har nemlig ikke noe annet ønske enn å bli en anonym i den store flokken, en
veltilpasset borger, en i den store menneskemassen som lever sine liv uten
uønsket oppmerksomhet. Marcellos ambisjon er å leve som hvilken som helst
normal samfunnsborger, med jobb og familie i fred og ro.
Denne
higen etter normalitet og anonymitet må tilskrives hendelser i barndommen.
Allerede tidlig i boken skildres Marcello som et barn med sadistiske tendenser,
som finner glede i å pine og drepe små kryp i hagen. Han aner imidlertid selv
at disse lystene ikke er normale, noe som bekreftes da det viser seg at
nabogutten ikke deler disse gledene. Dette planter en følelse i Marcello av å
være unormal. Dette forsterkes av at han litt senere blir utsatt for seksuelle
overgrep av en tilfeldig forbipasserende voksen. Denne overgriperen har en
pistol som Marcello svært gjerne vil ha, og møtet ender med at overgriperen
blir skutt av Marcello. Marcello flykter, ingenting kobler ham til denne
skyteepisoden, men episoden planter en vedvarende redsel for at han en dag skal
bli avslørt.
Historien
flytter seg deretter tjue år frem i tid. Marcello er nå tretti år, utdannet
jurist og ansatt i statens Hemmelige Tjenester. Siden vi befinner oss på
1930-tallet er det klart at Marcello arbeider for den fascistiske staten under
Mussolini. For Alberto Moravia er ambisjonen muligens å skildre fasciststatens
anonyme, men pliktoppfyllende tjenere, en ansatt i det undertrykkende
statsapparatet. Portrettet av Marcello er en psykologisering av fascistens
natur, en mennesketype som nok sto Moravia fjernt, siden han selv tilhørte
venstresiden. Fristelsen til demonisering av politiske motstandere ville
selvsagt lagt denne romanen død, Marcello er derfor en kompleks romanperson,
ingen karikatur.
Marcello
gifter seg, ikke så mye av kjærlighet, som av et ønske om å realisere sin drøm
om en normalt familieliv. Karrieren kan få et byks oppover da han blir tildelt
et oppdrag i Paris, der hans tidligere universitetsprofessor bor i eksil, som
en leder i motstandsbevegelsen. Som tidligere student av professoren skal
Marcello lokke professoren i en felle, slik at fasciststatens agenter kan myrde
ham. Marcello inntar rollen som en Judas, og leder agentene frem mot
attentatet.
I bokens
siste del hopper historien frem til Mussolinis fall. Folkemassen trekker ut i
Romas gater, folket har nå vendt seg mot diktaturet og diktatoren, og Marcello
og hans kone kan med angst observere hvordan folket har snudd. Marcellos
fremtid er usikker, han har jo tjent den fascistiske staten. Men kanskje er han
bare en opportunist? Kanskje kan han bevare anonymiteten og fortsette å tjene
en ny stat?
Moravia
burde kanskje ha avsluttet romanen på en annen måte enn han gjør, for de siste
spørsmålene blir ikke besvart, av årsaker jeg ikke vil røpe.
Nestoren
i amerikansk litteratur, den evige Nobelpriskandidaten Philip Roth, er blitt 83
år. Denne romanen kom ut i USA i 2010 og er kanskje den siste romanen som
kommer fra Roth. Vemodig. Romanen heter ”Nemesis” også på engelsk, og Nemesis
er i følge gresk mytologi ånden for guddommelig gjengjeldelse eller hevn mot de som hengir seg
til hybris.
Du må lese romanen til siste kapittel for å skjønne hva tittelen henspiller på.
Det går
ikke mange sidene før leseren er hjemme i et velkjent Philip Roth terreng. Året
er 1944 og stedet er Newark, New Jersey. Miljøet er selvsagt jødisk.
Hovedpersonen er den unge Bucky Cantor, som til sin store skuffelse ikke blir
funnet tjenestedyktig av hæren, og følgelig ikke kan dra i krigen sammen med
sine nærmeste kamerater. Dette skaper en følelse av dårlig samvittighet hos
Bucky. Isteden jobber han som kommunalt ansatt fritidsleder, og er et forbilde
for barn på idrettsbanen.
Bokens
drama er knyttet til en polioepidemi som bryter ut, og som fører til stor angst
blant befolkningen etter hvert som det ene barnet etter det andre blir rammet.
Dette er ti år før poliovaksinen kom på markedet, og Roth skildrer hvordan
angsten og hjelpeløsheten griper om seg. Bucky er en pliktoppfyllende og
sympatisk kar som gjør sitt beste for å trøste familier som ser barn dø i løpet
av få dager. Han er også en av dem som følger offisielle helseråd, mens mange
andre lar fordommer og mistro styre.
Dilemmaet
hans inntrer den dagen hans forlovede Marcia ordner det slik at Bucky kan ta
over en jobb som svømmelærer på en feriekoloni langt utenfor byen, på et sted
der polioepidemien ikke har rammet. Etter mange sjelekvaler velger han å si opp
jobben som fritidsleder i byen og si ja til den nye jobben. Slik slipper han
unna polioen, men han føler hele tiden at han svikter barna som blir igjen i
byen. Bucky er på alle måter en ung mann med de beste verdier, men akkurat her
mener han at hans motiver ikke kan forsvares, for det er jo selvsagt også
kjæresten Marcia, som selv befinner seg på feriekolonien, han lenger etter.
”Nemesis”
er en kort roman (i likhet med de tre foregående), men den setter sine spor i
leseren. Bare det at Roth klarer å skildre den frykten polio skaper i
befolkningen er verdt å ta med seg.
Boken kom
først ut i 1972, dette er 5. utgaven fra 2001. Lansert som ”fortellinger”,
altså ikke som noveller, gir det muligens forfatteren et litt friere spillerom
enn det som den noe rigide ”novellen” innbyr til. Et par ganger skeier Fløgstad
ut av realismen, men stort sett er det hverdagsrealisme vi får servert.
Etter to
diktsamlinger og en prosabok satte disse fortellingene Fløgstad på kartet.
Stort sett alle historiene henter handling fra industriarbeidersamfunnet eller
fra sjømannslivet. Altså et meget gjenkjennelig miljø for de som har lært
Fløgstad å kjenne, det er arbeidsfolks liv og strabaser som skildres.
Samtlige
fortellinger må sies å ha et sterkt preg av ”autensitet” over seg, dvs. at
forfatteren virker som en med inngående kjennskap til miljøet. Forekomstene av
ord og uttrykk fra industri- og sjømannsmiljøet er rikt, noe som sikkert bunner
i at Fløgstad selv har arbeidet her og har lagt sin ære i å gi en troverdig
ramme rundt historiene.
Så skal
det sies at personene fremstår som noe arketypiske, det som muligens fremsto
som særlig ekte og autenstisk i 1972 kan i dag bikke over i klisjeer. Her
finnes lite av det som senere ble Fløgstads språklige kjennetegn, med de
blomstrende blødmene og ordspillene. Likevel skinner sansen for folkelig kultur
sterkt, naturlig nok, siden handlingen utspiller seg der den gjør. Å flette inn
dialog fra Morgan Kane-bøker var muligens vågalt tidlig på 70-tallet.
”Fangliner”
er i dag mer å regne som et forarbeid til de kommende romanene fra det fiktive
industristedet Lovra. Fem år senere kom ”Dalen Portland”.
«Velferdsprofitørene» Av
Linn Herning
Forlaget Manifest, 2015 (240 sider)
Med
undertittelen «Om penger, makt og propaganda i de norske velferdstjenestene» er
standarden satt.
Boken gir en grundig og avslørende innsikt i hvordan
kommersielle interesser i løpet av noen år har posisjonert seg inn som
leverandører av velferdstjenester.
Forfatteren viser hvor mye penger som på
denne måten sluses ut av offentlige budsjetter og ned i lommene på en knippe
profitører, med et mildt sagt uryddig forhold til sannheten.
«Velferdsprofitørene» er en bok som vekker moralsk indignasjon hos
leseren. Samtidig fungerer den som en god lærebok for alle som ønsker innsikt
på dette politikkfeltet. Å selge inn velferdstjenester til det offentlige er
nemlig et sterkt voksende forretningsområde, der sterke aktører, mange med
internasjonal kapital i ryggen, tjener store penger.
Ideologiproduksjon og språksminke fra
høyresiden Linn Herning får godt frem den rollen som ideologiproduksjonen fra
høyresiden har spilt når det gjelder å åpne opp for kommersialisering av
offentlige velferdsordninger. NHO har kurset politikere fra Høyre og FrP i
hvordan disse skal «selge inn» ideen om at private kan drive offentlig velferd
bedre og rimeligere enn det kommunene klarer selv. Seltralt står språket,
ordvalgene er ikke tilfeldige. «Valgfrihet», «mangfold» og «fritt brukervalg»
høres jo fint ut, hvem kan være mot det? Likeledes å bruke «friskoler» heller
enn «privatskoler».
At politikere fra høyresiden fungerer og kurses som «selgere» av dette
evangeliet fra NHO … minner det om korrupsjon? Herning sier det ikke, men
faktum er at barnehagebaronen Benn Eidissen fra Nordland er en aktiv
Høyrepolitiker. Tidligere nestleder i FrP Henning Holstad har drevet private
barnehager i Oslo og Bærum i en årrekke (selskapet «Barnehagegruppen»). Å
aktivt kjempe frem en politikk som resulterer i at du selv kan skape deg
millionformue er muligens legitimt, men ikke tillitsvekkende.
Om de ulike
aktørene Det
er viktig å skille mellom de ulike private aktørene, å betrakte alle under
samme paraply tilslører mer enn det avklarer. Aktørene har nemlig ulike motiv
for å engasjere seg i drift av velferdstjenester. Vi har f.eks. barnehager og
skoler som drives med utgangspunkt i en annen pedagogikk, konkret snakker vi om
Steiner- og Montessoriskoler og –barnehager. Vi har også mange ideelle
stiftelser eller menigheter som driver sykehjem, disse har en lang historie og
driver ryddig uten mål om å tjene penger på driften.
Problemet er de rent
kommersielle aktørene. Disse har helt bevisst skjøvet de andre private
driverne foran seg, siden disse har mer ideelle hensikter med driften, noe som
tar seg bedre ut i opinionen. Kroneksempelet på dette er
interesseorganisasjonen Private Barnehagers Landsforbund (PBL), som gjerne skyver
ideelle og pedagogiske alternativer i front når de driver lobby- og
opinionspåvirkning, men som i realiteten styres av de største kommersielle
aktørene i bransjen.
Uansett hva de
sier, profitt er motivet for driften Det
at private kan tjene penger på å drifte offentlige velferdsordninger,
finansiert over offentlige budsjetter, er så kontroversielt at både tilhengerne
av privatiseringen, og aktørene på feltet, i det lengste vil benekte det.
Derfor utviser leverandørene en stor grad av varsomhet, for ikke å si
hemmelighold, rundt egen virksomhet. Du skal faktisk drive nitid og tålmodig
gravejournalistikk for å kunne trenge inn bak den skinnende fasaden som disse
profitørene på vår felles velferd fremviser. Her er det snakk om aktører som
gjør sitt ytterste for å skjule seg bak kompliserte selskapsstrukturer, ofte er
det faktisk umulig å få innsyn.
5 måter å tjene
penger på velferdstjenester 1.
Kutte i bemanningen
2. Kutte lønnsutgifter, f.eks. ved å ansette ufaglærte heller enn faglærte,
nyutdannede heller enn de med lang ansiennitet
3. Kutte i pensjonsutgifter. Gå fra ytelsesbasert- til innskuddsbasert ordning,
ansette i så små stillingsprosenter at det ikke gir pensjonsrettigheter
4. Utnytte markedet. Etablere seg i folketette områder, levere enkle heller enn
kompliserte tjenester
5. Strategisk selskapsstrukturering. Flytte penger innen konsernet, skjul
eierskap, internfakturering av tjenester, skjule utbytte, unngå skatt m.m.
De kommersielle aktørene innen barnehage-, skole- og sykehjemsdrift
benytter gjerne alle disse metodene samtidig. I motsetning til hva produsentene
av høyreideologi hevder; at privat drift i form av «konkurranse» skal gi større
«mangfold», billigere og bedre tjenester, er resultatet ofte stikk motsatt.
Kommersiell drift innebærer billigere drift på bekostning av de ansattes lønns-
og arbeidsvilkår, tjenesten som tilbys er ofte dårligere. Resultatet av
kommersialisering av velferdstjenester er imidlertid strålende for eierne av
kommersielle selskaper; disse har skapt seg millionformuer på kort tid.
Barnehagesektoren
– storstilt privatisering i regi av SV Barnehagedrift
er det suverent største forretningsområdet for de kommersielle aktørene. Den
offentlige finansieringen av barnehagemarkedet er på 40 milliarder kroner
(2013), nesten like stort som markedet for oppdrettsfisk. I tillegg kommer
foreldrebetalingen. Her er det store penger i omløp!
Da de rød-grønne vedtok full barnehagedekning og fikk gjennomslag for
et barnehageforlik i Stortinget i 2003, åpnet dette et kjempemarked for kommersielle
aktører. Det er verdt å merke seg at den store veksten skjedde samtidig med at
SV satt og styrte departementet, dette var selve fanesaken for partiet og
Kristin Halvorsen. SV bidro derfor aktivt for en kommersialisering av
velferdstjenestene. Så sent som i 2011 ordnet SV-statsråden økt offentlig
finansiering til de private, ved at den offentlige finansieringen steg fra 85 %
til 96 %. Tilsvarende krav om likebehandling av kostnadssiden ble ikke stilt.
Dermed kan private fortsatt ha lavere bemanning, flere ufaglærte og dårligere
pensjonsordninger – samtidig som inntektene øker!
SV – barnehagebaronenes beste venn!
Sykehjem og
privatskoler Privatiseringen
av drift av sykehjem og privatskoler er foreløpig ikke så omfattende som
innenfor barnehagefeltet. Men de kommersielle aktørene er like aggressive og
kyniske. Forfatteren går grundig til verks på begge områdene og avkler
privatiseringstilhengernes argumentasjon punkt for punkt.
Når det gjelder privatskoler er John Bauer, Akademiet, Noroff og
Sonans alle viet egne kapitler. John Bauer, en svensk kjede, ble avviklet i
Norge allerede i 2008, etter få års drift. Da hadde bl.a. Bergen Tidende
avslørt hvordan konsernorganiseringen åpnet opp for triksing med regnskaper,
omfattende internfakturering og misbruk av offentlige tilskudd. I Sverige
skjedde det samme i 2013, og da skolen plutselig ble lagt ned sto 11.000 elever
uten et skoletilbud. Hvem tror du måtte gå inn og redde disse elevene? Selvsagt
det offentlige. Hvor mange millioner denne skoleskandalen kostet
skattebetalerne kan vi bare spekulere på, men at private millionformuer skapes
i dette systemet i løpet av få år er dokumentert.
I 2013 krevde utdanningsdirektoratet tilbakebetalt 18,5 millioner
kroner fra Akademi-skolene. Tilsynet hadde avdekket systematiske brudd mot
privatskolelovens forbud mot profitt. Denne saken er anket og ankebehandlingen
pågår i disse dager. Samtidig viser likningstallene for årene 2009 til 2011 at
eierne hadde en formuesøkning på 24 millioner kroner. 24 millioner på 2 år, det
er penger det også! Det er altså store penger å tjene på å drive privatskoler,
selv om loven forbyr utbytte. Bare amatører tar utbytte, proffene driver aktiv
selskapsstrukturering og holder mest mulig skjult for offentligheten.
Et omfattende
kontrollregime er nødvendig Linn
Herning synliggjør på felt etter felt hvordan de kommersielle aktørene bruker
alle metoder de kan for å suge mest mulig profitt ut av virksomhetene de
driver. Hvis det offentlige virkelig vil organisere velferdstjenestene på en
slik måte forutsetter dette et meget omfattende kontrollapparat, et apparat av
et omfang som ikke finnes i dag.
Bare saken med Akademiet krevde at direktoratet brukte 5 hele årsverk
(!) for å etterprøve og granske dette ene selskapet. Andre konsern, som Sonans,
har ikke hatt tilsyn i det hele tatt! Muligheten for at millioner av
skattekroner urettmessig havner i private lommer, gjerne postboksselskaper med
adresser i skatteparadiser, er overhengende.
Kommersialisering av velferdstjenester er så lønnsomt at privatiseringsinteressene
tar alle midler i bruk for å opprettholde systemet. Å fabrikkere «rapporter»,
«undersøkelser» og «evalueringer» på bestilling fra «pr-byråer», til bruk
overfor politikere og beslutningstakere i byråkratiet, er bare ett av dem. Å
vinne kampen om opinionen er like viktig.
Skal
denne samfunnsskadelige virksomheten stoppes må motkreftene sette kraftig
søkelys på de kommersielle kreftene, de tåler nemlig ikke dagslys. Når «vanlige
folk» og deres valgte representanter blir opplyst av den informasjonen som nå
foreligger sprekker privatiseringsboblen. Dette er nemlig idiotisk bruk av
skattepenger.
Linn Herning, forfatter av Velferdsprofitørene og nestleder i For velferdsstaten på Manifest Årskonferanse 2016.
”Trabant”
