Velferdsprofitørene

«Velferdsprofitørene»
Av Linn Herning
Forlaget Manifest, 2015 (240 sider)

Med undertittelen «Om penger, makt og propaganda i de norske velferdstjenestene» er standarden satt. 

Boken gir en grundig og avslørende innsikt i hvordan kommersielle interesser i løpet av noen år har posisjonert seg inn som leverandører av velferdstjenester. 

Forfatteren viser hvor mye penger som på denne måten sluses ut av offentlige budsjetter og ned i lommene på en knippe profitører, med et mildt sagt uryddig forhold til sannheten.

«Velferdsprofitørene» er en bok som vekker moralsk indignasjon hos leseren. Samtidig fungerer den som en god lærebok for alle som ønsker innsikt på dette politikkfeltet. Å selge inn velferdstjenester til det offentlige er nemlig et sterkt voksende forretningsområde, der sterke aktører, mange med internasjonal kapital i ryggen, tjener store penger.

Ideologiproduksjon og språksminke fra høyresiden
Linn Herning får godt frem den rollen som ideologiproduksjonen fra høyresiden har spilt når det gjelder å åpne opp for kommersialisering av offentlige velferdsordninger. NHO har kurset politikere fra Høyre og FrP i hvordan disse skal «selge inn» ideen om at private kan drive offentlig velferd bedre og rimeligere enn det kommunene klarer selv. Seltralt står språket, ordvalgene er ikke tilfeldige. «Valgfrihet», «mangfold» og «fritt brukervalg» høres jo fint ut, hvem kan være mot det? Likeledes å bruke «friskoler» heller enn «privatskoler». 

At politikere fra høyresiden fungerer og kurses som «selgere» av dette evangeliet fra NHO … minner det om korrupsjon? Herning sier det ikke, men faktum er at barnehagebaronen Benn Eidissen fra Nordland er en aktiv Høyrepolitiker. Tidligere nestleder i FrP Henning Holstad har drevet private barnehager i Oslo og Bærum i en årrekke (selskapet «Barnehagegruppen»). Å aktivt kjempe frem en politikk som resulterer i at du selv kan skape deg millionformue er muligens legitimt, men ikke tillitsvekkende.

Om de ulike aktørene
Det er viktig å skille mellom de ulike private aktørene, å betrakte alle under samme paraply tilslører mer enn det avklarer. Aktørene har nemlig ulike motiv for å engasjere seg i drift av velferdstjenester. Vi har f.eks. barnehager og skoler som drives med utgangspunkt i en annen pedagogikk, konkret snakker vi om Steiner- og Montessoriskoler og –barnehager. Vi har også mange ideelle stiftelser eller menigheter som driver sykehjem, disse har en lang historie og driver ryddig uten mål om å tjene penger på driften.

Problemet er de rent kommersielle aktørene. Disse har helt bevisst skjøvet de andre private driverne foran seg, siden disse har mer ideelle hensikter med driften, noe som tar seg bedre ut i opinionen. Kroneksempelet på dette er interesseorganisasjonen Private Barnehagers Landsforbund (PBL), som gjerne skyver ideelle og pedagogiske alternativer i front når de driver lobby- og opinionspåvirkning, men som i realiteten styres av de største kommersielle aktørene i bransjen.

Uansett hva de sier, profitt er motivet for driften
Det at private kan tjene penger på å drifte offentlige velferdsordninger, finansiert over offentlige budsjetter, er så kontroversielt at både tilhengerne av privatiseringen, og aktørene på feltet, i det lengste vil benekte det. Derfor utviser leverandørene en stor grad av varsomhet, for ikke å si hemmelighold, rundt egen virksomhet. Du skal faktisk drive nitid og tålmodig gravejournalistikk for å kunne trenge inn bak den skinnende fasaden som disse profitørene på vår felles velferd fremviser. Her er det snakk om aktører som gjør sitt ytterste for å skjule seg bak kompliserte selskapsstrukturer, ofte er det faktisk umulig å få innsyn. 

5 måter å tjene penger på velferdstjenester
1. Kutte i bemanningen
2. Kutte lønnsutgifter, f.eks. ved å ansette ufaglærte heller enn faglærte, nyutdannede heller enn de med lang ansiennitet
3. Kutte i pensjonsutgifter. Gå fra ytelsesbasert- til innskuddsbasert ordning, ansette i så små stillingsprosenter at det ikke gir pensjonsrettigheter
4. Utnytte markedet. Etablere seg i folketette områder, levere enkle heller enn kompliserte tjenester
5. Strategisk selskapsstrukturering. Flytte penger innen konsernet, skjul eierskap, internfakturering av tjenester, skjule utbytte, unngå skatt m.m.

De kommersielle aktørene innen barnehage-, skole- og sykehjemsdrift benytter gjerne alle disse metodene samtidig. I motsetning til hva produsentene av høyreideologi hevder; at privat drift i form av «konkurranse» skal gi større «mangfold», billigere og bedre tjenester, er resultatet ofte stikk motsatt. Kommersiell drift innebærer billigere drift på bekostning av de ansattes lønns- og arbeidsvilkår, tjenesten som tilbys er ofte dårligere. Resultatet av kommersialisering av velferdstjenester er imidlertid strålende for eierne av kommersielle selskaper; disse har skapt seg millionformuer på kort tid.

Barnehagesektoren – storstilt privatisering i regi av SV
Barnehagedrift er det suverent største forretningsområdet for de kommersielle aktørene. Den offentlige finansieringen av barnehagemarkedet er på 40 milliarder kroner (2013), nesten like stort som markedet for oppdrettsfisk. I tillegg kommer foreldrebetalingen. Her er det store penger i omløp!

Da de rød-grønne vedtok full barnehagedekning og fikk gjennomslag for et barnehageforlik i Stortinget i 2003, åpnet dette et kjempemarked for kommersielle aktører. Det er verdt å merke seg at den store veksten skjedde samtidig med at SV satt og styrte departementet, dette var selve fanesaken for partiet og Kristin Halvorsen. SV bidro derfor aktivt for en kommersialisering av velferdstjenestene. Så sent som i 2011 ordnet SV-statsråden økt offentlig finansiering til de private, ved at den offentlige finansieringen steg fra 85 % til 96 %. Tilsvarende krav om likebehandling av kostnadssiden ble ikke stilt. Dermed kan private fortsatt ha lavere bemanning, flere ufaglærte og dårligere pensjonsordninger – samtidig som inntektene øker!

SV – barnehagebaronenes beste venn! 

Sykehjem og privatskoler
Privatiseringen av drift av sykehjem og privatskoler er foreløpig ikke så omfattende som innenfor barnehagefeltet. Men de kommersielle aktørene er like aggressive og kyniske. Forfatteren går grundig til verks på begge områdene og avkler privatiseringstilhengernes argumentasjon punkt for punkt. 

Når det gjelder privatskoler er John Bauer, Akademiet, Noroff og Sonans alle viet egne kapitler. John Bauer, en svensk kjede, ble avviklet i Norge allerede i 2008, etter få års drift. Da hadde bl.a. Bergen Tidende avslørt hvordan konsernorganiseringen åpnet opp for triksing med regnskaper, omfattende internfakturering og misbruk av offentlige tilskudd. I Sverige skjedde det samme i 2013, og da skolen plutselig ble lagt ned sto 11.000 elever uten et skoletilbud. Hvem tror du måtte gå inn og redde disse elevene? Selvsagt det offentlige. Hvor mange millioner denne skoleskandalen kostet skattebetalerne kan vi bare spekulere på, men at private millionformuer skapes i dette systemet i løpet av få år er dokumentert.

I 2013 krevde utdanningsdirektoratet tilbakebetalt 18,5 millioner kroner fra Akademi-skolene. Tilsynet hadde avdekket systematiske brudd mot privatskolelovens forbud mot profitt. Denne saken er anket og ankebehandlingen pågår i disse dager. Samtidig viser likningstallene for årene 2009 til 2011 at eierne hadde en formuesøkning på 24 millioner kroner. 24 millioner på 2 år, det er penger det også! Det er altså store penger å tjene på å drive privatskoler, selv om loven forbyr utbytte. Bare amatører tar utbytte, proffene driver aktiv selskapsstrukturering og holder mest mulig skjult for offentligheten.

Et omfattende kontrollregime er nødvendig
Linn Herning synliggjør på felt etter felt hvordan de kommersielle aktørene bruker alle metoder de kan for å suge mest mulig profitt ut av virksomhetene de driver. Hvis det offentlige virkelig vil organisere velferdstjenestene på en slik måte forutsetter dette et meget omfattende kontrollapparat, et apparat av et omfang som ikke finnes i dag.

Bare saken med Akademiet krevde at direktoratet brukte 5 hele årsverk (!) for å etterprøve og granske dette ene selskapet. Andre konsern, som Sonans, har ikke hatt tilsyn i det hele tatt! Muligheten for at millioner av skattekroner urettmessig havner i private lommer, gjerne postboksselskaper med adresser i skatteparadiser, er overhengende.

Kommersialisering av velferdstjenester er så lønnsomt at privatiseringsinteressene tar alle midler i bruk for å opprettholde systemet. Å fabrikkere «rapporter», «undersøkelser» og «evalueringer» på bestilling fra «pr-byråer», til bruk overfor politikere og beslutningstakere i byråkratiet, er bare ett av dem. Å vinne kampen om opinionen er like viktig.

Skal denne samfunnsskadelige virksomheten stoppes må motkreftene sette kraftig søkelys på de kommersielle kreftene, de tåler nemlig ikke dagslys. Når «vanlige folk» og deres valgte representanter blir opplyst av den informasjonen som nå foreligger sprekker privatiseringsboblen. Dette er nemlig idiotisk bruk av skattepenger.

Linn Herning, forfatter av Velferdsprofitørene og nestleder i For velferdsstaten på Manifest Årskonferanse 2016.