Sjelens Amerika

Tekster 1996 – 2013

Av Karl Ove Knausgård

Forlaget Oktober as, 2013 (396 sider)

I aller siste essay i denne samlingen finner vi ”Dit ut der fortellingen ikke når”, en tekst der vi kommer kloss på forfatteren Karl Ove Knausgård. Over 30 sider forteller Knausgård om sin manglende tro på eget forfattertalent, og gir samtidig et innblikk i forlagenes indre liv, der redaktørene råder. I følge Knausgård er han nemlig et null uten redaktøren – og da snakker vi om en bestemt redaktør. Samtidig slås det endelig fast at håpefulle forfattere aldri når frem ved å sitte på enerom og streve, for så å sende manus inn til forlagene. Forlagsbransjen fungerer ikke slik lenger, nå er det nærmest regelen at folk inviteres inn i varmen og med redaktørens kyndige hjelp skriver boken, nærmest i team.

Litteraturhistorien har jo ellers avdekket at Raymond Carvers redaktør må få æren for at Carver er et verdensnavn, og ikke bare en forfatter i mengden.

Dette essayet har tidligere stått på trykk i Samtiden (2013). ”Sjelens Amerika” består ellers av 5 tidligere upubliserte essays, noen tidligere trykte, og en del omarbeidede og utvidete tekster. Nesten 400 sider, som jeg kom gjennom raskere enn forventet.

Knausgårds essays spenner ganske vidt. Nærlesning av klassikere (som Hamsun) avslører at Knausgård kunne drevet det langt innenfor litteraturvitenskapen. Denne kunnskapen blomstrer virkelig i essayet ”Hjelpemann på Bibelen”, der Knausgård forteller om sitt bidrag i arbeidet med den siste oversettelsen av selveste Guds ord. Dette essayet var interessant også for en ateist, siden det viser hvilket uendelig rom for tolkning som ligger i grunntekstene. Tre essays om tre kvinnelige fotografer blir for mye for meg, i hvert fall siden jeg ikke har sett bildene til disse fra før. Men da er det greit å hoppe litt fremover, for det er naturlig at ikke alle tema i en slik samling interesserer en leser like sterkt.

Siden det er 22. juli i dag er det på sin plass å stoppe opp ved ”Det monofone mennesket”, der Knausgård analyserer Anders Behring Breivik. I alt som er skrevet om denne mannen og hendelsene denne dagen for 3 år siden er Knausgårds bidrag mer enn leseverdig. Knausgård klarte jo å bake inn et 400-siders essay om Hitler i Min Kamp 6, så på sett og vis er det ikke så rart at han har mye å komme med også om vår egen, nasjonale tragedie.

”Sjelens Amerika” er blitt en suksess, med et opplag på 5000 og solgt til 5 land foreløpig. Ganske bemerkelsesverdig for en norsk essaysamling!

Brenn huset ned

”Brenn huset ned”

Av Frode Grytten

Forlaget Oktober AS, 2013 (186 sider)

Frode Grytten har tidligere gjort bruk av musikalske favoritter i bøkene sine, med The Smiths og Morrissey som klareste eksempler. I ”Brenn huset ned” er det de fire medlemmene av The Clash som er sentrum i romanuniverset.

Historien er lagt til sommeren 1981, da The Clash skal spille en serie konserter på New York-klubben Bond’s International Casino. Trippelalbumet ”Sandinista” er nettopp kommet ut og ”bandet er på høgda av karrieren og på kanten av stupet”, som Grytten selv så treffende formulerer det.

Romanen er slik komponert at de fire gutta i bandet; Joe Strummer, Mick Jones, Paul Simonon og Topper Headon får hver sin seksjon i romanen, der forfatteren i tur og orden tar for seg den enkeltes ståsted denne spesielle sommeren, selvsagt innlagt tilbakeskuende blikk som samlet gir et bra bilde av The Clash historie frem til da.

Er det nødvendig at leseren kjenner The Clash og miljøet rundt for å ha utbytte av boka? Siden denne leseren jo kjenner bandet godt fra før, og også punkscenen gruppa sprang ut av, blir vel svaret både ja … og nei. Det er avgjort en fordel, men samtidig er det de fire medlemmenes indre tanker og følelser som Grytten er opptatt av, og som sådan kan en leser som er ukjent med bandet også ha utbytte av romanen.

Så vidt jeg kan skjønne er de ytre hendelsene autentiske nok. Gryttens bandhistorie blir litteratur fordi han makter å gi medlemmene et troverdig, indre liv, der de fires innbyrdes relasjoner står i sentrum. Dette gjøres i et poetisk og varmt språk som løfter historiene bort fra rockemytologien og de vanlige klisjeene, og over i et indre landskap som skaper sympati og oppriktig medfølelse. Her ligger forfatterens mesterklo og det som gjør ”Brenn huset ned” til en god leseropplevelse.

Grytten har alltid hatt et godt tak i novelleformen, og det som forlaget gjerne har solgt som ”roman” har som oftest vært noveller sydd sammen med en eller flere røde tråder (som ”Bikubesong”). Her har Frode Grytten igjen brukt sitt spesielle grep, denne gang ved å portrettere fire musikere på toppen av sin karriere. I sum kan vi godt kalle det en roman, til og med en vellykket roman har det blitt.

Magdalenafjorden

”Magdalenafjorden”

Av Kjartan Fløgstad

Gyldendal Norsk Forlag AS, 2014 (303 sider)

I sin nye roman fortsetter Kjartan Fløgstad med sin litterære utforskning av visse historiske linjer fra det 20. århundre. Dette ambisiøse prosjekt kan sies å ha startet opp med romanen ”Grand Manila” (2006), og ble videreført i ”Grense Jakobselv” (2009) og ”Nordaustpassasjen” (2012). ”Magdalenafjorden” tar i likehet med de to foregående navnet sitt fra nordlige, for ikke å si arktiske, himmelstrøk, og i dette tilfellet fra en fjordarm på den nordvestlige spissen av Svalbard. Men det drøyer helt mot slutten av romanen før leseren, via et utall geografiske hopp, ledes til dette landskapet.

Fløgstads litterære metode har blitt å dikte, for ikke å si spekulere (noen vil kanskje også si konspirere), rundt historiske hendelser og personer. Temaene hentes gjerne fra den brytningstiden som mellomkrigstiden var, der klare ideologier som fascisme og kommunisme sto steilt mot hverandre.

Mens ”Nordaustpassasjen” var en dystopi, der politiske trekk i fortiden og samtiden ble projisert inn i et nært fremtidsscenario, er tidsperspektivet i årets roman 1930-årene og fremover mot 1970-tallet. Fløgstad bruker noen historiske personer av det heller obskure slaget som sentrale karakterene i sin nye roman, nærmere bestemt to kvinner med navnene Adi Enberg og Marina Noreg. Begge to levde et gangske usannsynlig omflakkende liv og var på visse tidspunkt i historien involvert i politiske hendelser og miljøer som Fløgstad viser stor fascinasjon for. Så har han diktet opp en tredje kvinneskikkelse – Magdalena Freud Joyce (!) – som gis en bærende rolle i trespann med disse.

Alle gode Fløgstadroman inneholder selvsagt kapitler og/eller karakterer fra det fiktive industristedet Lovra (som likner svært på Sauda). Så også denne. Åpningskapitlet introduserer oss for Franklin Pettersen Tverrli, en unggutt som på sin førstereistur som byssegutt i utenriksfart nektes å gå i land i USA, fordi amerikanske myndigheter anser ham som en politisk tvilsom fyr. Slik kobler Fløgstad oss opp mot norske redere, og deres samrøre med politiske regimer som vi offisielt tar avstand fra, som Spania under Franco.

Fløgstad har selv sagt at han startet opp som en apolitisk forfatter, i dag er han kanskje vår mest politisk bevisste, og han har mye politikk å hjertet. I denne romanen er koblingen mellom modernismen i kunsten og den fascistiske bevegelsen et poeng han vil belyse. Overraskende mange sentrale kunstnere/litterater i det 20. århundre var høyrevridde og antidemokratiske, til tross for at den kunsten de skapte var banebrytende og radikal. For Fløgstad (og andre) er dette et paradoks å stoppe opp ved.

Som roman er ”Magdalenafjorden” en til tider forvirrende og springende bok. Hvis dette er Fløgstads avslutning på en syklus, der de fire siste romanene utgjør en løst forbundet helhet, må denne sies å være den svakeste. På et tidspunkt går leseren litt trøtt og ønsker seg mer utvikling eller retning på stoffet.

En digresjon til slutt: I følge kartverket til Norsk Polarinstitutt (som vel er selve autoriteten på området) heter ikke fjordarmen nordvest på Svalbard Magdalenafjorden, men derimot Magdalenefjorden!

Darling River

”Darling River”

Av Sara Stridsberg, oversatt av Monica Aasprong

Aschehoug & Co., 2011 (287 sider)

Sara Stridsberg fikk Nordisk Råds Litteraturpris i 2007 for boken ”Drømmefakultetet”, der hun tok utgangspunkt i historien til Valerie Solanas, kvinnen som sikret seg berømmelse ved å skyte Andy Warhol og som skrev ”S.C.U.M. Manifesto” – et ekstremfeministisk kampskrift, som for øvrig Stridsberg selv har oversatt til svensk.

Denne gang tar Stridsberg utgangspunkt i en litterær person, nemlig ungjenta i Vladimir Nabokovs notoriske roman ”Lolita” (1955). Så er da også undertittelen til ”Darling River” – ”Doloresvariasjoner” – en indikasjon på at vi får servert flere versjoner eller variasjoner av Dolores i boken. Stridberg skriver altså en roman der fortellerstemmen snakker om samme karakter, men i flere utgaver. Dette grepet indikerer at ”Darling River” ikke er en tradisjonelt fortalt, kronologisk presentert historie, men en mer eksperimentell roman. Resultatet er vellykket, men det forutsetter at leseren aksepterer leken.

En stor del av kvaliteten til denne romanen lener seg på språket som Stridsberg skaper. Hun evner å bruke et billedrikt og poetisk språk på en måte som hever tematikken. Der Dolores (Lo) historie lett kunne ende opp i sosialrealistisk tristesse i en dårligere forfatters grep, blir fortellingen i Stridsbergs hånd vakker, varm og menneskelig, der den like gjerne kunne vært brutal, tragisk og frastøtende.

Romanens form gjør at leseren ikke nødvendigvis ser den nøye komponerte og gjennomarbeidede strukturen før på aller siste side, der kapitteloverskriftene befinner seg! Først der fant jeg sammenhenger som jeg nok med fordel kunne funnet tidligere. Det kunne derfor være fristende å lese boken om igjen, jeg har nemlig en følelse av at ”Darling River” inneholder enda mer enn det jeg har oppdaget ved første lesning.

Nordaustpassasjen

”Nordaustpassasjen”

Av Kjartan Fløgstad

Gyldendal Norsk Forlag AS, 2012 (425 sider)

Fløgstad følger opp sin ambisiøse ”Grense Jakobselv”-roman fra 2009 med en ny, ikke mindre ambisiøs roman. Med ”Nordaustpassasjen” spenner han ut et svært lerret både i geografisk og historisk forstand. Ja, han sprenger også de historiske rammene ved å legge handlingen noen år frem i tid, kanskje til rundt år 2025 (?), der en rekke geopolitiske omveltninger har gjort store forandringer på dagens verdensorden. Det er bare for leseren å slenge seg på så godt han klarer, Fløgstad er ikke en forfatter som kan sies å undervurdere leseren og legge listen bedagelig lavt for å komme oss i møte.

”Nordaustpassasjen” er på mange måter Fløgstad på sitt mest politiske. Han fremskriver en del økonomiske og politiske trender og tegner opp en dystopi i nær fremtid. Her har det meste av det Fløgstad selv holder høyt tapt for en pervertert rovkapitalisme, der de politiske makthaverne er så sauset inn i kriminelle nettverk at det ikke er mulig å se forskjell på lovgiver og lovbryter. Mange stater som vi kjenner i dag har brutt sammen, og nye statsdannelser har oppstått, gjerne styrt av narkokarteller eller høyrenasjonalistiske militsgrupper. Slik har USA for eksempel gått under, og kontinentet er delt opp i nye stater og løse forbund som er i stadig konflikter med hverandre.

Bokens forteller lever av å fore byråkratiet med diverse utredninger, han er således en slags intellektuell, men en intellektuell som har solgt seg for å overleve. Så er da også den voksende pr-/lobby-/kommunikasjonsbransjen gjenstand for Fløgstads harselas og spott. Denne utveksten lever av å fordreie virkeligheten og skaffe makthaverne argumenter og strategier for å føre folket bak lyset. Midtveis i romanen er Fløgstad på sitt mest slapstickaktige, nettopp da han virkelig skal harselere med kommunikasjonsbransjen, og her bikker han over på en måte som gjør at han heller viser oss sine egne fordommer mot et bestemt miljø. Akkurat denne utskeielsen kunne vært strammet opp.

Fløgstad går direkte inn i aktuell norsk virkelighet ved at han har skrevet inn 22. juli terroristen i romanens første del, og bruker en god del plass på å gjendrive en del av misoppfatningene bak ugjerningene. For Fløgstad er det viktig å vis at ABB først og fremst angrep det han oppfattet som marxister og kulturmarxister, og ikke innvandrere og muslimer. Angrepene var derfor et angrep på arbeiderbevegelsen og ikke mot innvandrere. På ABBs egenproduserte uniform er emblemet med teksten ”Marxist Hunter” det som trigger Fløgstad til å ta et oppgjør med hele miljøet som ABB sprang ut av, altså Oslo Vest, en monokulturell, borgerlig, kulturkonservativ, høyrevridd enklave. For Fløgstad er det selvsagt at Norge hadde reagert helt annerledes hvis ABB for eksempel kom fra … la oss si Karmøy eller Otta. Da ville media ha satt fullt lys på terroristens hjemsted, for på den måten søke etter svar på hvilke mekanismer ved hjemplassen som skapte en slik terrorist. Men Oslo Vest?

Denne delen av romanen fylte meg med såpass begeistring at jeg de neste timene var tilbøyelig til å betrakte meg selv som kulturmarxist på rein trass. Som om denne posisjonen er den mest moralsk høyverdige noen kan ikle seg! Her er romanen både på sitt mest opplysende og intellektuelt overbevisende. Denne utlegningen kan vi gjerne se i sammenheng med Fløgstads tidligere pamflett ”Brennbart” fra 2004, der han går sterkt i rette med kulturkonservative skribenters forsøk på å koble nynorskbevegelsen opp til NS under krigen.

Som sagt er romanen vid i både geografisk og historisk forstand. Romanen har en slags rammefortelling om to brødre som skilles etter at den spanske republikken faller i 1939. Den ene broren og hans mor havner i Stalins Sovjet, mens den andre broren reiser vestover mot Mexico. Den første historien preger romanens første del, mens andre del for det vesentligste holder seg på det amerikanske kontinentet. Her får den sprenglærde Fløgstad briljert med historiekunnskaper på et detaljnivå de færreste lesere kan etterprøve. Er det fiksjon eller er det fakta? Eller kanskje en kombinasjon? I en roman står forfatteren alltid fritt til å dikte, men Fløgstad har alltid diktet seg inn i virkeligheten, og denne varianten av politisk historiediktning behersker han bedre enn noen.

”Nordaustpassasjen” rommer mer enn det de fleste vil klare å ta innover seg og jeg falt litt av på slutten. Men ikke et øyeblikk ble jeg svekket i overbevisningen om at Kjartan Fløgstad bedriver en litterær virksomhet på nivå med det ypperste av Nobelprisforfattere. Jeg har tenkt at Fløgstad må være svært krevende å oversette til andre språk, bl.a. pga. sine mange spesifikt norske referanser, men på forlagets hjemmesider ser jeg at han er oversatt til ti språk. Så da kan vel også Nobelkomiteen ta han opp til en seriøs vurdering.