Kartet og terrenget

«Kartet og terrenget»
Av Michel Houellebecq, oversatt av Thomas Lundbo
Cappelen Damm, 2011 (333 sider)

Dette er Houellebecqs roman nr. fem, og en bok jeg fant frem i påvente av årets «Serotonin». Boken kom allerede i 2011 og regnes som forfatterens mest «normale», skal vi tro ryktene. At jeg gikk løs på denne var delvis et utslag av et savn etter Houellebecq, og et behov for å lese litt intellektuell, vågal skjønnlitteratur. Houellebecq har jo aldri sviktet slike forventninger før.

Dessverre viste ryktene denne gang å stemme, hva stempelet «mest normal» angår. «Kartet og terrenget « ble en aldri så liten skuffelse. Romanen oppleves ikke som veldig aktuell, eller dristig. Riktignok møter vi den sedvanlige Houellebecq-figuren, i form av en middelaldrende, litt gretten, innadvendt kunstner som ser kritisk på samtiden, sånn sett en kjent og kjær karakter. Jed Martin får sitt store, kommersielle gjennombrudd ved å fotografere gamle Michelin-kart. Suksessen får ham til å trekke seg tilbake og hans sosiale omgang er begrenset til årlige besøk til sin gamle far.

En kurator lokker ham ut igjen på kunstscenen, etter at Martin har startet å male en serie portretter av personer som utøver ulike yrker. Før en utstilling oppstår ideen om å spørre forfatteren Michel Houellebecq om han vil skrive et forord, eller en presentasjon, av Martin til utstillingens katalog, noe Michel Houellebecq litt motvillig sier ja til.

Det er jo et litt fiffig grep å skrive seg selv inn i sin egen roman. Dette grepet synes forfatteren å ha hatt stor glede av, for det åpner for en makaber krimdreining av plottet, uten at romanen egentlig blir noen troverdig krimroman. Houellebecq er en for begavet forfatter til å nøye seg med krim, her blir det et poeng å strø litt salt i såret på den kommersielle kunstverdenen, og dens absurde pengepresse. La oss håpe at «Serotonin» har mer å by på.

Marine Le Pen og høyrepopulismen i Europa

«Marine Le Pen og høyrepopulismen i Europa»
Av Elin Sørsdahl og Alf Ole Ask
Cappelen Damm, 2017 (253 sider)

Journalistene Elin Sørsdahl og Alf Ole Ask har skrevet en lettlest og informativ bok om den europeiske høyrepopulismen, med hovedvekt på Frankrike og Front National. Boken kretser mye rundt partiets leder Marine Le Pen, og fremstår langt på vei som et portrett av henne. Forfatterne fulgte den siste presidentvalgkampen i Frankrike tett, men boken ble fullført før valget ble avgjort. I dag vet vi at Marine Le Pen kom til andre runde, hvor hun led et klart nederlag for Emmanuel Macron.

Under arbeidet er det mulig forfatterne skiftet fokus, for de sveiper også innom flere europeiske land i jakten på å gripe hva som kjennetegner høyrepopulismen. Dette gjør at boken får et litt lettvint preg, for plassen tillater ikke at man går særlig i dybden. Mye av det som skrives er kjent stoff for politisk interesserte, men så er det heller ikke en akademisk avhandling om høyrepopulisme vi får her. Det blir mest fakta, mindre politiske analyser.

Dette er altså først og fremst historien om Marine Le Pen, som overtok som partileder i Front National i 2011, etter at hennes far og partigrunnlegger Jean-Marie Le Pen gikk av. Med Marine Le Pen som ny leder har partiet tatt store steg. Det kan kalles en form for modernisering, der de mest rabiate rasistene og antisemittene er kastet ut, inkludert Jean-Marie Le Pen selv. Front National under Marine Le Pens ledelse har endret kurs. I dag fremstår partiet som et nasjonalistisk, EU-kritisk og anti-innvandringsparti med en klar sosial profil. På mange måter har partiet overtatt det sosiale programmet til venstresiden, som på sin side langt på vei er diskreditert etter å ha administrert nyliberal EU-politikk.

Sørsdahl og Ask har et personlig forhold til Frankrike, og lykkes med å belyse noen av årsakene til National Fronts vekst. Front National har blitt partiet for mange av de som har tapt på globaliseringen og EU-liberaliseringen. Samtidig fremstår Marine Le Pen som en langt mer spiselig leder enn sin far. Hun skremmer ikke velgere bort med rabiate uttalelser, men fremstilles som en god debattant med appell.

På grunn av valgsystemet med flertallsvalg i enmannskretser er Front National knapt nok representert i franske folkevalgte forsamlinger. Dette er altså et parti som kan få mellom 25-30 % av stemmen ved valg. Paradoksalt nok er det derfor Europaparlamentet som har blitt partitoppenes politiske hovedbase, der den høyrepopulistiske bevegelsen fra mange land kan samles. Det samme gjelder britiske UKIP, som lider under det samme valgsystemet.

NATO-komplekset

«NATO-komplekset»
Av Jon Hellesnes
Samlaget, 2019 (132 sider)

Filosofen Jon Hellesnes har de siste årene markert seg som en stemme i forsvars- og sikkerhetsdebatten. Kort fortalt er Hellesnes posisjon den at Norge i altfor stor grad har underlagt seg sikkerhetsinteressene til USA, og at en slik posisjon rett og slett har satt oss i fare for å bli ofret som en bonde på det geopolitiske sjakkbrettet. Et slikt scenario betyr at Norge kan bli en slagmark i en ny krig.

Flere av kapitlene i den ferske boken «NATO-komplekset. Om militærpolitikk, atomvåpen og norsk USA-servilitet» har tidligere vært publisert i aviser og tidsskrift, men her foreligger de i oppdatert utgave. Boken er ikke på så mange sider, men når filosofen Hellesnes drar inn klassikere fra både filosofien og litteraturhistorien for å illustrere aktuelle poenger, føles tekstene i sum som mer omfangsrike enn det antall sider tilsier.

For de som har hørt Hellesnes foredra om NATO er en del av stoffet kjent fra før. Jeg kjenner igjen mange poenger og konkret eksempler fra foredraget han holdt på Litteraturhuset i Bergen i fjor høst. Likevel er det fint å få det i bokform. 

Det har formet seg en slags førkrigsstemning i USA, sier Hellesnes. Denne førkrigsstemningen har seget over Atlanteren og preger nå også den politiske eliten i de europeiske NATO-landene. Budskapet er at Vladimir Putin har bestemt seg for å gå til krig mot Vesten. Han sier det ikke, men vi føler det liksom på oss. På bakgrunn av dette må vi forstå alt som NATO foretar seg. At det riktignok er sterke krefter i våpenindustrien som er tjent med oppblåste fiendebilder, og som en følge av dette kan kjøpe seg politikere som ivrer for økte militærbudsjetter, hører også med.

Samtidig forberedes det krig også på andre fronter, f.eks. pekes det på Iran som en stor og farlig fiende. Fordi Norge har gjort seg avhengig av hjelp fra USA den dagen Russland angriper oss må vi stille opp for USA når de trues, eller føler seg truet. Derfor sendes norske soldater til fjerne himmelstrøk for å bistå amerikanerne. Vår viktigste oppgave er å vise oss som en god alliert.

Boken tar opp flere sider ved NATOs retorikk og handlingsmønster. Det er aldri tvil om at Hellesnes peker på USA som den farlige og aggressive parten, og at det har dannet seg et lite realistisk bilde av Russland i vestlig opinion. Siktemålet til forfatteren er å vise at dagens norske forsvarspolitikk ikke tjener våre nasjonale sikkerhetsinteresser, men tvert imot øker faren for krig, og øker risikoen for at Norge kan bli en krigsskueplass. Hellesnes er en motstemme i forsvarsdebatten som det er grunn til å lytte til.

Innleid og underbetalt

«Innleid og underbetalt»
Av James Bloodworth, oversatt av Rune R. Moen
Res Publica, 2019 (253 sider)

«Undercover i et arbeidsliv uten rettigheter» er undertittelen på denne ferske oversettelsen av Bloodworths bok «Hired. Six months undercover in low-wage Britain», som ble gitt ut i Storbritannia i fjor. Forfatteren har altså tatt dårlig betalte og usikre jobber, hovedsakelig gjennom bemanningsbyråer, for å avdekke hvordan det egentlig står til i arbeidslivet i Storbritannia. En metode som likner den tyske Günter Wallraff brukte i Vest-Tyskland på  1970-tallet, da han forkledd som tyrkisk fremmedarbeider avdekket rystende forhold og rå utnytting av arbeidsinnvandrere der.

I løpet av en 6 måneders periode jobber James Bloodworth som lagerarbeider for Amazon i Rugeley, er telefonselger for et forsikringsselskap i Wales, tar seg jobb som hjemmehjelp i Blackpool, og kjører taxi som «selvstendig næringsdrivende» sjåfør for Uber i London. Alt for å teste ut hvordan forholdene er i et slett regulert arbeidsliv, der de aller fleste jobber for minstelønn, og er underlagt streng kontroll fra arbeidsgivere. Samtidig tar Bloodworth konsekvensene av å leve på lav lønn og under stort arbeidspress, ved at han bestemmer seg for å klare seg på inntektene han henter ut. Det betyr f.eks. at han leier seg rom i kollektiver sammen med øst-europeiske kollegaer.

All makt til arbeidsgiverne

Bloodworths bok har fått oppmerksomhet, for det er tydelig at mange ikke er klar over hvilke forhold som tilbys i store deler av arbeidslivet i dag. Dette er sektorer der nesten all makt ligger hos arbeidsgiverne, eller hos rekrutteringsbyråer som tar betalt for å skaffe den nødvendige arbeidskraften på vegne av en oppdragsgiver. For arbeidssøkerne betyr det at de alltid må være på tilbudssiden, må avfinne seg med arbeidsgivernes kontrollregime uten å kny, og stort sett lever fra den ene korttidskontrakten til den neste. Det betyr en tilværelse i usikkerhet, der trusselen om at arbeidsforholdet avsluttes alltid er overhengende. Dette er jobber som folk ikke frivillig søker seg til, men tvinges til å ta til takke med. Det er rett og slett et spørsmål om å overleve. Det sier seg selv at trivsel og selvrealisering ikke akkurat er i fokus på slike arbeidsplasser.

Forfatteren er flink til å sette dette «nye» arbeidslivet i perspektiv. For det er jo ikke noe nytt at arbeidstakere står med luen i hånden. Det gjorde arbeidsfolk også tidligere, men det var før den organiserte arbeiderbevegelsen kom på banen for hundre år siden. Nå har den kapitalistiske kontrarevolusjonen slått så hardt tilbake at arbeidstakerne på mange måter befinner seg i samme situasjon som arbeiderklassen sto i for flere generasjoner siden. Et arbeidsliv der fagforeningene  er borte, og der arbeidsgiverne bestemmer vilkårene.

Å jobbe for verdens rikeste mann

Første del av boken skildrer Bloodworths møte med Amazon, selskapet som eies av verdens rikeste mann Jeff Bezos. På et gigantlager i Rugeley jobber han sammen med hovedsakelig øst-europeiske arbeidsinnvandrere, for dette er arbeid som engelskmennene ikke vil ta i. Forholdene er nemlig for jævlige. De fleste som jobber her er rumenere, og de fleste av dem orker bare å jobbe der i kort tid, bemanningsbyråene fyller hele tiden på med nye arbeidsinnvandrere. Arbeidet er slitsomt, monotont og ensomt, pausene er strengt regulert og altfor korte, arbeidsledernes jobb er å kontrollere og pushe de ansatte til det maksimale, sykefravær tolererer ikke. Resultatet er at de ansatte på gulvet hater jobben, hater livet og ønsker seg bort temmelig raskt.

Bloodworth har i intervjuer sagt at det likevel var jobben som hjemmehjelp i Blackpool som var verst, rett og slett fordi han sytes så synd i de menneskene som er avhengig av hjemmetjenester. I Storbritannia er disse tjeneste nesten helt privatiserte og drives av store velferdsfirma. De ansatte er underbetalte og drives knallhardt av sine arbeidsgivere. Resultatet er en enorm gjennomtrekk av ansatte, noe som selvsagt går ut over de hjelpetrengende. 

«Selvstendig næringsdrivende» betyr å ta alle kostnader selv

Å kjøre taxi for Uber i London er heller ikke noe å trakte etter. Det amerikanske selskapet, som driver mobilappen Uber, ansetter ikke sine sjåfører, men lar «selvstendig næringsdrivende» stort sett ta alle kostnader, mens de selv tar en betydelig prosentdel av hver eneste tur som sjåførene slåss om. Det er nemlig altfor mange av dem, tallet på taxisjåfører har eksplodert som følge av selskapets vekst. Uber illustrerer en trend: Stadig flere selskaper opererer uten ansatte; de som jobber for selskapene tvinges til å bli enkeltmannsforetak, frittstående konsulenter og «selvstendige». På den måten unngår arbeidsgiverne sosial utgifter, forsikringer, pensjon, feriepenger osv. Alt dyttes over på den enkelte som utfører arbeidet, ikke som arbeidstaker med rettigheter, men som «fri» konsulent uten rettigheter. Ofte selges slike selskaper inn med en ideologi om frihet og fleksibilitet for de som jobber for dem, men realitetene er de motsatte: Folk som jobber for slike selskaper har null rettigheter, svært lav lønn og veldig lange arbeidsdager.

«Innleid og underbetalt» forteller om et arbeidsliv som er blitt vanlig i store deler av verden, og som vi dessverre også ser mer og mer av her i Norge. Det er på tide å ta frem Det Kommunsitiske Manifest: «Arbeidere i alle land, foren dere!»

Frank Aarebrot. Hele Norges professor

«Frank Aarebrot. Hele Norges professor.»
Av Liv Skotheim og Martin Larsen Hirth
Vigmostad & Bjørke, 2018 (327 sider)

Da Frank Aarebrot døde i september 2017 var han en nasjonal kjendis. Godt gjort av en professor i Sammenliknende politikk, med fagfelt relatert til stats- og nasjonsbygging, valgforskning og banebrytende bruk av statistiske modeller i norsk samfunnsforskning. Så var det vel heller ikke dette som gjorde Aarebrot til en folkets favoritt. Det var snarere hans medietekke og uakademiske utlegninger, frigjort fra intern fagsjargong og spekket med historiske anekdoter, som sikret ham den posisjonen. 

Litt stygt sagt var Frank Aarebrot akademikeren som prioriterte formidling fremfor forskning. Han var elsket av studenter, journalister og den vanlige, samfunnsinteresserte nordmann. Han ble en nasjonal kjendis den dagen TV2 la sitt hovedkontor til Bergen og oppdaget at de ikke behøvde å benytte seg av miljøet i Oslo for å finne eksperter. Aarebrot stilte alltid opp med kommentarer. 

Hans formidlingsevne var legendarisk og toppet seg i 2014, da han holdt en direktesendt forelesning på NRK2 fra studenthuset Det Akademiske Kvarter. «200 år på 200 minutter» markerte 200-års jubileet for Grunnloven, og var en konsentrert forelesning om Norge tiår for tiår, frem til dags dato. Omgitt av studenter, og fulgt direkte av hundretusenvis av tv-seere, ble dette akademisk sakte-TV som det aldri før har blitt gjort. En kjempesuksess, og et stunt som ble gjentatt.

I boken følger vi Frank Aarebrot fra han blir født og helt frem til det siste. Som ventet var enebarnet Frank en lesehest fra begynnelsen av, en nerd før ordet ble introdusert i det norske språket. På skolen satte han snart historielæreren i forlegenhet. Aarebrot kunne lett blitt et mobbeoffer, han var jo ikke flink i idrett. Men biografene finner raskt ut at det ikke var tilfelle. Han har mange venner og trives tydeligvis på skolen.

Aarebrot, og de første studentene som valgte å studere samfunnskunnskap i Bergen i 1967, kom under vingene til den internasjonalt kjente forskeren Stein Rokkan. Frank Aarebrot ble en av «Rokkans gutter». Dette var selvsagt en optimal start på en akademisk karriere.

Den åpnet også opp for studie- og forskeropphold i USA. Det er artig å lese om Aarebrots USA-opphold på slutten av 1960-tallet, der han studerte sammen med Bernt Hagtvedt. Samtidig er det så slående at disse to boklærde ungdommene så til de grader har nesen i boken og helt går glipp av det store, motkulturelle ungdomsopprøret som foregår rundt dem. Disse «Rokkans gutter» velger å dra på lesesalen på en lørdag, istedenfor å si ja takk til å bli med på Woodstock-festivalen! Jeg har selv hørt Aarebrot beklage dette feilvalget i ettertid …

Ellers avslørte samfunnsviteren at han ikke nødvendigvis var en stor spåmann. Aarebrot trodde f.eks. at signeringen av EØS-avtalen i 1992 ville ta brodden av EU-saken. To år senere sto landet midt oppe i en opprivende folkeavstemming. Heller ikke nyere amerikansk politikk hadde han full kontroll på. Helt inn i valgnatten var han sikker på at Hillary Clinton ville slå Trump i presidentvalget.

Den største nyoppdagelsen for meg er at Aarebrot ikke begynte å røyke før han var 37! Det kan forklare hvorfor han røyket 40-60 for dag, han hadde jo 20 år å ta igjen i tapt sigarettforbruk.

Frank Aarebrot takket sosialdemokratiet for at en med hans bakgrunn kunne ta universitetsutdanning, derfor la han aldri skjul på at han støttet Arbeiderpartiet og var partimedlem. For noen var det problematisk at en samfunnsforsker så åpent tok side. Det gjorde nok sitt til at folk var ekstra på vakt for å tolke Aarebrots analyser politisk, men denne åpenheten tror jeg han tjente på. 

Liv Skotheim og Martin Larsen Hilth har skrevet en lettlest og tradisjonelt oppbygd biografi om Frank Aarebrot. Likevel må det være lov å si at boken nok appellerer mest til de som selv har studert på SV-fakultetet i Bergen i løpet av de siste 40 årene, det er helt klart en fordel å kjenne miljøet og personene som omtales.

Forfatternes kildegrunnlag er intervjuer med 168 personer som på ett eller annet tidspunkt var involvert med Frank Aarebrot, samt et utall skriftlige kilder, alle sirlig bokført på slutten av biografien.