Innleid og underbetalt

«Innleid og underbetalt»
Av James Bloodworth, oversatt av Rune R. Moen
Res Publica, 2019 (253 sider)

«Undercover i et arbeidsliv uten rettigheter» er undertittelen på denne ferske oversettelsen av Bloodworths bok «Hired. Six months undercover in low-wage Britain», som ble gitt ut i Storbritannia i fjor. Forfatteren har altså tatt dårlig betalte og usikre jobber, hovedsakelig gjennom bemanningsbyråer, for å avdekke hvordan det egentlig står til i arbeidslivet i Storbritannia. En metode som likner den tyske Günter Wallraff brukte i Vest-Tyskland på  1970-tallet, da han forkledd som tyrkisk fremmedarbeider avdekket rystende forhold og rå utnytting av arbeidsinnvandrere der.

I løpet av en 6 måneders periode jobber James Bloodworth som lagerarbeider for Amazon i Rugeley, er telefonselger for et forsikringsselskap i Wales, tar seg jobb som hjemmehjelp i Blackpool, og kjører taxi som «selvstendig næringsdrivende» sjåfør for Uber i London. Alt for å teste ut hvordan forholdene er i et slett regulert arbeidsliv, der de aller fleste jobber for minstelønn, og er underlagt streng kontroll fra arbeidsgivere. Samtidig tar Bloodworth konsekvensene av å leve på lav lønn og under stort arbeidspress, ved at han bestemmer seg for å klare seg på inntektene han henter ut. Det betyr f.eks. at han leier seg rom i kollektiver sammen med øst-europeiske kollegaer.

All makt til arbeidsgiverne

Bloodworths bok har fått oppmerksomhet, for det er tydelig at mange ikke er klar over hvilke forhold som tilbys i store deler av arbeidslivet i dag. Dette er sektorer der nesten all makt ligger hos arbeidsgiverne, eller hos rekrutteringsbyråer som tar betalt for å skaffe den nødvendige arbeidskraften på vegne av en oppdragsgiver. For arbeidssøkerne betyr det at de alltid må være på tilbudssiden, må avfinne seg med arbeidsgivernes kontrollregime uten å kny, og stort sett lever fra den ene korttidskontrakten til den neste. Det betyr en tilværelse i usikkerhet, der trusselen om at arbeidsforholdet avsluttes alltid er overhengende. Dette er jobber som folk ikke frivillig søker seg til, men tvinges til å ta til takke med. Det er rett og slett et spørsmål om å overleve. Det sier seg selv at trivsel og selvrealisering ikke akkurat er i fokus på slike arbeidsplasser.

Forfatteren er flink til å sette dette «nye» arbeidslivet i perspektiv. For det er jo ikke noe nytt at arbeidstakere står med luen i hånden. Det gjorde arbeidsfolk også tidligere, men det var før den organiserte arbeiderbevegelsen kom på banen for hundre år siden. Nå har den kapitalistiske kontrarevolusjonen slått så hardt tilbake at arbeidstakerne på mange måter befinner seg i samme situasjon som arbeiderklassen sto i for flere generasjoner siden. Et arbeidsliv der fagforeningene  er borte, og der arbeidsgiverne bestemmer vilkårene.

Å jobbe for verdens rikeste mann

Første del av boken skildrer Bloodworths møte med Amazon, selskapet som eies av verdens rikeste mann Jeff Bezos. På et gigantlager i Rugeley jobber han sammen med hovedsakelig øst-europeiske arbeidsinnvandrere, for dette er arbeid som engelskmennene ikke vil ta i. Forholdene er nemlig for jævlige. De fleste som jobber her er rumenere, og de fleste av dem orker bare å jobbe der i kort tid, bemanningsbyråene fyller hele tiden på med nye arbeidsinnvandrere. Arbeidet er slitsomt, monotont og ensomt, pausene er strengt regulert og altfor korte, arbeidsledernes jobb er å kontrollere og pushe de ansatte til det maksimale, sykefravær tolererer ikke. Resultatet er at de ansatte på gulvet hater jobben, hater livet og ønsker seg bort temmelig raskt.

Bloodworth har i intervjuer sagt at det likevel var jobben som hjemmehjelp i Blackpool som var verst, rett og slett fordi han sytes så synd i de menneskene som er avhengig av hjemmetjenester. I Storbritannia er disse tjeneste nesten helt privatiserte og drives av store velferdsfirma. De ansatte er underbetalte og drives knallhardt av sine arbeidsgivere. Resultatet er en enorm gjennomtrekk av ansatte, noe som selvsagt går ut over de hjelpetrengende. 

«Selvstendig næringsdrivende» betyr å ta alle kostnader selv

Å kjøre taxi for Uber i London er heller ikke noe å trakte etter. Det amerikanske selskapet, som driver mobilappen Uber, ansetter ikke sine sjåfører, men lar «selvstendig næringsdrivende» stort sett ta alle kostnader, mens de selv tar en betydelig prosentdel av hver eneste tur som sjåførene slåss om. Det er nemlig altfor mange av dem, tallet på taxisjåfører har eksplodert som følge av selskapets vekst. Uber illustrerer en trend: Stadig flere selskaper opererer uten ansatte; de som jobber for selskapene tvinges til å bli enkeltmannsforetak, frittstående konsulenter og «selvstendige». På den måten unngår arbeidsgiverne sosial utgifter, forsikringer, pensjon, feriepenger osv. Alt dyttes over på den enkelte som utfører arbeidet, ikke som arbeidstaker med rettigheter, men som «fri» konsulent uten rettigheter. Ofte selges slike selskaper inn med en ideologi om frihet og fleksibilitet for de som jobber for dem, men realitetene er de motsatte: Folk som jobber for slike selskaper har null rettigheter, svært lav lønn og veldig lange arbeidsdager.

«Innleid og underbetalt» forteller om et arbeidsliv som er blitt vanlig i store deler av verden, og som vi dessverre også ser mer og mer av her i Norge. Det er på tide å ta frem Det Kommunsitiske Manifest: «Arbeidere i alle land, foren dere!»