Krigens sorg

”Krigens sorg”
Av Bao Ninh. Oversatt fra engelsk av Erik Johannes Krogstad.

J. W. Cappelens Forlag AS, 1994 (246 sider)

Etter at NRK sendte en 10 timers dokumentarserie som tok for seg hele historien om Vietnamkrigen, var tiden endelig inne til å ta ut en bok som har stått i hylla hos meg i snart 25 år, nemlig denne sterkt selvbiografiske romanen, skrevet av en som deltok på nordvietnamesernes side i krigen.

”Krigens sorg” har altså stått ulest i så mange år, men da forfatteren selv – Bao Ninh – dukket opp som et av intervjuobjektene i dokumentarserien måtte jeg jo bare plukke den frem og endelig lese den. Romanen ble gitt ut i Vietnam i 1991, og ble raskt oversatt til mange språk, på norsk kom den allerede tre år senere, men i en utgave som baserer seg på den engelske oversettelsen. Det får våge seg. I betydning og kraft har den blitt sammenliknet både med Erich Maria Remarques ”Intet nytt fra vestfronten” og Vaino Linnas ”Ukjent soldat”.

Både dokumentarserien og denne romanen har bidratt til en økt forståelse av hvor omfattende og grusom Vietnamkrigen var. For få år siden fastslo British MedicalJournal at krigen kan ha kostet 3,8 millioner liv, summert som alle drepte under krigsårene og alle som strøk med som følge av ettervirkningene av krigen. Et tall det er vanskelig å fatte.

Bao Ninhs roman starter i 1976, ett år etter at krigen er over. Soldaten Kien er ikke dimmetert, men er med i en gruppe som driver oppsamling og identifisering av falne på slagmarken. En makaber jobb, skildret med mange makabre scener. Vi kan gå ut ifra at Kien har opplevd mye av det som Bao Ninh selv gikk gjennom som soldat i den nordvietnamesiske hæren. Romanen er tilbakeskuende, krigen er over, men den preger selvsagt i sterk grad alle som overlevde. Dette er krigens sorg.

Et viktig element i boken er Kiens forhold til klassevenninnen Phuong. Kien og Phuong blir kjærester siste året på videregående, samme året som krigen starter. I løpet av de ti årene krigen varer er det tanken på Phuong som holder Kien oppe i de yngste stundene. Når krigen så endelig er over har livene deres tatt dramatiske vendinger, og selv om både Kien og Phuong overlever, så er de begge skadet, hver på sin måte. Dette er også krigens sorg.

Vietnamkrigen var så fryktelig, så grusom, så dødelig at det er vanskelig å fatte det. Denne romanen er et bidrag til at vi som befant oss så langt unna kan skjønne litt mer av hva den betydde for menneskene som sto midt oppe i den. Selv om Bao Ninh altså kjempet på seierherrenes side, den nordvietnamesiske siden, er dette så langt unna et helteepos, eller en seierherres fortelling, som det er mulig å komme. Det er mennesker som betaler prisen på begge sider. I krig er alle tapere.

Det internasjonale gjennombruddet

”Det internasjonale gjennombruddet”
Av Terje Tvedt
Dreyers Forlag, 2017 (357 sider)

Dette er den mest omdiskuterte utgivelsen i den norske bokhøsten, og en uventet bestselger. Geografiprofessor, filmskaper og forfatter Terje Tvedt har rett og slett skrevet en historiebok som ikke likner noen annen. Med et perspektiv som både er originalt og kontroversielt har han hisset på seg store deler av det offisielle Norge, inkludert det meste av norsk venstreside. Til gjengjeld har miljøer på den innvandrerfiendtlige høyresiden trykket boken til brystet, her har de endelig funnet en seriøs akademiker som kan bekrefte det de har hevdet i 30-40 år.

Eller gjør Terje Tvedt det?

Denne leseren setter pris på boken. Den er svært ambisiøs i innretningen, som sagt original i perspektivet, og at den er kontroversiell er ikke akkurat noen ulempe på leselysten. Boken engasjerer! Det er sjelden du får en bok mellom hendene som kan gi deg så mange nye innfallsvinkler og ny kunnskap på felt som absolutt skal belyses med kritiske blikk. Her scorer Terje Tvedt allerede mange plusspoeng.

Det som følger er bare noen poenger jeg trekker ut av teksten, denne omtalen har ikke ambisjon om å være utfyllende. Dette illustrerer bare hvor perspektivrik boken er.

Et alternativt perspektiv på Norgeshistorien

Tvedts ambisjon er å skildre nyere norsk historie, og de endringsprosesser som har skjedd med Norge siden begynnelsen av 1960-tallet og frem til i dag. Dette gjør han ved å ta utgangspunkt i Jens Arup Seips foredrag ”Fra embetsmannsstat til flerpartistat”, som ble holdt i 1963. Foredraget oppsummerte Norges utvikling fra selvstendigheten i 1814 og nasjonsbyggingen som fulgte - ”det nasjonale gjennombruddet”, og til arbeiderbevegelsen gjennombrudd i første halvdel av 1900-tallet, som gjorde Norge til hele folkets stat.

Terje Tvedts misjon er å vise at bare et par generasjoner senere er Seips analyse blitt nærmest arkaisk. Norge på begynnelsen av 1960-tallet og Norge 50 år senere er to helt forskjellige land. Det er her Tvedts postulat om ”Det internasjonale gjennombruddet” kommer inn.

Tvedts kildegrunnlag er å finne i offisielle dokumenter, som Stortingsmeldinger, NOUer osv. Her finner han ideologien som i dag ligger til grunn. Sånn som jeg leser det er hans tese at den dreiningen som har skjedd, bort fra det nasjonale, over til den internasjonale orienteringen, er en elitestyrt dreining, som kom til oss utenifra. Det norske folk har aldri egentlig sluttet seg til dette, men har måttet akseptere utviklingen som noe ”naturgitt”, og noe som attpåtil er fremstilt som noe moralsk høyverdig, noe universelt, noe som egentlig ikke er egnet for diskusjon fordi det er så selvinnlysende riktig. Terje Tvedt leser læreplanene for skolen og ser at ungdommen er blitt nærmest indoktrinert i en bestemt retning. Var det noen som trodde at indoktrinering av skoleelever bare skjedde i kommunistland?

Globalisering som eliteprosjekt

Ja, dette er en kritikk av ”globaliseringen”. I Tvedts fremstilling er dette et eliteprosjekt. Her høster han naturlig nok applaus fra kritikere både på deler av høyre- og venstresiden. Siden Tvedt er opptatt av Norge er han selvsagt særlig opptatt av den norske eliten, og leseren vil finne masse interessant lesestoff om kjente navn som hopper fra parti, til organisasjoner, over til pressen, over i internasjonale organisasjoner osv. Elitesirkulasjonen er i det hele tatt et slående trekk ved utviklingen. Hvilket parti eller ideologisk grunnsyn disse elitemenneskene har er av underordnet betydning, for de har alle sammen adoptert den samme globale ideologien.

Sentralt i Tvedts ideologikritikk står bruken av ”menneskerettighetene”. Menneskerettighetstenkningen er i følge Tvedt en vestlig konstruksjon, men en rettighetstenkning som pretenderer å være universell. Tvedt vil vise hvordan menneskerettighetstenkningen misbrukes for å fremme vestlige interesser, og hvordan denne tenkningen legitimerer både kriger og påtvinger verden et vestlig, individualistisk tankesett.

I forlengelsen av dette, eller parallelt, tar forfatteren opp den betydning utviklingshjelpen har hatt i Norge. Utviklingshjelpen, eller bistandspolitikken, er en del av dette ”godhetsregimet” som den norske eliten er en del av, og som den henter mye av sin legitimitet og troverdighet fra. Tvedt kommer med mange konkrete eksempler fra norsk bistandshistorie. Disse ”godhetsmenneskene” sirkulerer mellom politikken (norsk og internasjonal), organisasjonene (norske og internasjonale), og media (som ofte fungerer som rene aktører, ikke som kritisk presse).

Innvandringslandet Norge

I omtalen av denne boken er det Tvedt skriver om innvandring noe av det som har fått mest oppmerksomhet, og som splitter. Globaliseringen (med folkevandringer som en konsekvens), menneskerettighetsimperialismen og bistandsregimet leder til stor innvandring til Norge, fra 1970-tallet og frem til i dag.

At Tvedt er skeptisk til det flerkulturelle samfunnet er klart. Skepsisen bunner i at han ikke kjøper forestillingen om at ”mye er forskjellig, men inni er vi like”, dvs. at alle mennesker i bunn og grunn deler et felles verdigrunnlag. Dette er den samme kritikken han retter mot menneskerettighetstenkningen, og som ligger til grunn for mye av bistandspolitikken. Dette er en faktor som forklarer de gjentatte fiaskoene som norsk bistandspolitikk er preget av.

Samtidig som Norge er blitt flerkulturelt vil Tvedt dokumentere at elitene har nedprioritert, ja til og med benektet at det finnes, en norsk kultur. Her henter han igjen ammunisjon fra Stortingsmeldinger og NOUer, samt taler fra regjering og konge!

Kontroversiell og stimulerende, men diskutabel

Det går år og dag mellom hver gang det kommer ut en bok som på denne måten utfordrer vedtatte sannheter og offisiell historiefortelling. Bare det gjør boken til en nødvendighet. Mye av det Tvedt skriver er originalt og det fortjener han honnør for. Men du trenger ikke godta alt, jeg syns at den delen som omhandler innvandringspolitikken er den svakeste.

Om noe trekker ned så må det være forfatterens skrivestil. Tvedt er ganske omstendelig og tidvis repeterende. Han er glad i lange setninger, dette krever en del av leseren, men det er til å leve med. Likevel kunne sikkert manus vært omarbeidet et par ganger til. Det er liksom som om poengene hamres inn noen ganger for mye.

Et stort pluss er det at forfatteren inkluderer et stort noteapparat. Det finnes også et stikkordsregister helt til slutt som gjør det enkelt å finne tilbake i teksten.

Fred er ei det beste

”Fred er ei det beste
Fra innsiden av den norske ammunisjonsindustrien”
Av Dag Hoel

Spartacus Forlag AS, 2017 (280 sider)

En dokumentasjon på utviklingen av norsk ammunisjons- og våpenindustri, fra starten i 1896 og helt frem til i dag. På veien har det meste av etikk og motforestillinger gått dukken. Dagens Nammo er en suksessbedrift, godt integrert i internasjonal våpenindustri.

I 1896 ble Rødfos Patronfabrik til, på statlig initiativ. Bakteppet var behovet for å sikre at landet hadde tilgang på ammunisjon, i tilfelle konflikten med Sverige skulle utvikle seg til krig.

Men tidlig ble det klart at bedriften ikke ville overleve ved bare å produsere ammunisjon for det norsk forsvaret. Det innenlandske markedet var for lite. Ledelsen orienterte seg derfor mot utlandet, og allerede før 1. verdenskrig søkte bedriften om eksporttillatelse for ammunisjon til Serbia og Romania. Men myndighetene sa nei! Norge var redd for å bli innblandet i europeisk storpolitikk.

Et moralsk dilemma

I ”Fred er ei det beste” setter Dag Hoel sitt personlige stempel på historien om norsk våpenindustri. Hoel er født og oppvokst på Raufoss, og i tillegg til å grave i industrihistorien er han opptatt av det etiske og moralske aspektet ved våpenproduksjonen. ”Hvordan kan vi tro på arbeid for fred, når vi lever av krig?”, spurte han allerede som passelig opprørsk ungdom. På Raufoss fikk han aldri svar, der rådet tausheten. Når hele lokalsamfunnet er avhengig av bedriften blir det gjerne slik.

For Raufoss Ammunisjonsfabrikk ble 1. verdenskrig en gullalder, og 2. verdenskrig en oppgangstid. Den kalde krigens opprustningspolitikk betydde også gode tider. For krigsindustrien er fred og nedrustning synonymt med nedskjæringer, for Raufoss betyr det oppsigelser og arbeidsledighet. Der så Dag Hoel et dilemma som de fleste andre på Raufoss tilsynelatende ikke brydde seg om, eller godt kunne leve med.

Lokalhistorie med internasjonal betydning

Det er på mange måter en hjemvendt sønn som drar tilbake for å grave dypere i problematikken. Parallelt med industrihistorie og politikk blir det tid til å vandre på gjengrodde stier, og til å møte gamle venner og bekjente. Hoel er åpen om sitt prosjekt og får intervjue både direktører, arbeidere og fagforeningsfolk på våpenfabrikken. Her jobbet faren i alle år, samen med foreldrene til de fleste av Hoels venner og bekjente.

Omtrent halvveis i boken er det som om Hoel strammer skruen. Han blir mer og mer opptatt av hykleriet som ligger som en tykk tåke rundt norsk våpenhandel. Det offisielle Norge vil liksom ikke vedstå seg at konsekvensene av ammunisjons- og våpenproduksjonen er død og lidelse. Myndighetene skjuler seg derfor bak et regelverk som sier at eksporten ikke skal gå til land i krig, eller der krig truer.

Men i årenes løp har sannheten kommet på bordet flere ganger. For eksempel i 1989, da Arbeiderbladet kunne avsløre at M72-raketten fra Raufoss ble brukt på begge sider i borgerkrigen i El Salvador.

Panserbrytende ammunisjon

Selve kronjuvelen i varesortimentet er likevel 12,7 mm panserbrytende ammunisjon, en kule verden aldri hadde sett maken til da den kom på markedet. Blant brukerne, som det amerikanske forsvaret, går kulen under kjælenavnet ”Raufoss”. Denne djevelske oppfinnelsen ble en suksess under USAs invasjon i Irak i 1991, der maskingeværskytterne ble utrustet med den norskproduserte ammunisjonen.

Kulen trenger gjennom stålplater på helikoptre og biler, når den treffer mennesker eksploderer den og river kroppen i filler. Som en direktør ved Raufoss Ammunisjonsfabrikk sa den gang: ”Når en driver med forsvarsmateriell, er det kun ett mål. Det er å drepe mest mulig effektivt. Ellers er det ikke noe vits.”

Kulens suksess i Irak førte til at alle ville kjøpe. Ikke bare våre allierte ble kunder, snart var kulen i bruk i alle krigssoner, siden våre allierte i USA aldri har respektert norske begrensninger på videresalg.

Integrert i amerikansk våpenindustri

I boken dokumenterer Dag Hoel at begrensningene på norsk våpeneksport gradvis er bygget ned, og at vi i dag i praksis har en norsk våpenindustri som er integrert i den internasjonale. Valget om å kjøpe amerikanske F-35 kampfly har gjort Nammo, som bedriften heter i dag, til underleverandør.

Nammo har i dag salgskontorer over hele verden. Helt nylig har for eksempel VG avslørt at norske forsvarsprodukter brukes i borgerkrigen i Jemen.

Behovet for fiendebilder

Dag Hoel skriver mye om våpenindustriens behov for fiendebilder. I fredstider går forsvarbudsjettene ned, og det oppstår kriser i våpenindustrien. Dette skjedde i årene etter Berlinmurens fall. Når Jens Stoltenberg nå formaner alle NATO-land om å øke forsvarbudsjettene fungerer han derfor som industriens talsmann, og aksjekursene går i været.

Det var Dwight D. Eisenhower som allerede i 1961 advarte mot samrøret som det militær-industrielle kompleks representerer. Når opinionen fores med fiendebilder, videreformidlet av en servil og ukritisk presse, øker viljen til å prioritere opprustning. For våpenindustrien, på Raufoss, på Kongsberg og ellers i verden, er ”fred ei det beste”.

Ordbok for underklassen

”Ordbok for underklassen”
Av Arne Klyve & Jon Severud
Spartacus forlag AS, 2013 (125 sider)

Det er minst to måter å lese denne lille boken på: Enten på den humoristiske måten eller på den indignerte, eller snarere sterkt forbannede, måten. Med undertittelen ”Slå tilbake mot byråkratispråk og nyord fra næringslivet” er altså temaet språk og makten bak språket. Det er et språk som er lett gjenkjennelig for alle som har jobbet i byråkratiet, i skolen eller i helsevesenet de siste tretti årene, ja egentlig for alle som har yrkeserfaring fra offentlig sektor.

Det dreier seg i all hovedsak om en type lederspråk som kommer fra New Public Management, en filosofi der ideen er å drive virksomheten i offentlig sektor akkurat slik man driver i det private næringslivet. Til det trengs et helt nytt språk, kall det NPM, som i virkeligheten er en slags hersketeknikk, eller et språk som er på alvorlig kollisjonskurs med virkeligheten til de som jobber der.

Orwell beskrev ”nytale” i sin fremtidsdystopi ”1984”. De to forfatterne er flinke til å avsløre ”nytalen” som innføringen av NPM har medført i offentlig sektor. Ikke nok med at det florerer med ubrukelige og i utgangspunktet meningsløse ord og begreper i det nye lederspråket, men ordenes mening er svært ofte det stikk motsatte av den virkeligheten disse begrepene skal bety.

Boken gir en alfabetisk oversikt over slike nyord, der forfatternes ordforklaringer avslører meningsinnholdet bak terminologien. Alt er svært underholdende, og hadde bare vært lattervekkende om det ikke var for at det hele er dypt tragisk. NPM-språket er et maktspråk som tilslører realitetene, og som er et konkret uttrykk for en ideologi der alt gjøres om til marked, der pasienter og elever er blitt ”kunder”, der arbeidsledige er ”brukere” osv.

Det er bedriftsøkonomiens og reklamens terminologi som har invadert velferdssektoren, og der ledere er uteksaminert med en helt egen rolleforståelse. Å lede er blitt et fag, og dette ”ledelsesfaget” overkjører gamle og hederstunge profesjoner i helsevesenet, i skolen, ja alle steder der NPM-tankegangen er innført.

”Ordbok for underklassen” er derfor en politisk bok, og en svært viktig politisk bok. Den bør være obligatorisk lesning for alle som jobber i offentlig sektor. Etter en gjennomlesning eller to er du godt rustet til å avkle makten neste gang organisasjonen skal omorganiseres, og du blir bedt om å vise endringsvilje.

Anmeldelsen er basert på første utgave fra 2013, boken har senere kommet i ny og oppdatert versjon.

Ingen mennesker er født frie

”Ingen mennesker er født frie”
Oscar Dybedahl, Sigurd Hverven, Ola Innset, Mimir Kristjánsson (red.)

Dreyers Forlag, 2017 (219 sider)

Siden Reagan og Thatcher har liberalismen vunnet stadige seiere. I dag fremstår den som en hegemonisk ideologi som legger premissene og rammene for hvordan politikken skal være. Særlig siden Sovjetunionens oppløsning og slutten på den kalde krigen tidlig på 1990-tallet, virker det som om liberalismen står tilbake uten konkurrenter. Alle er blitt liberalister.

Dette har fått et knippe unge skribenter og akademikere til å samle seg i antologien ”Ingen mennesker er født frie. Kritikk av liberalismen”. Flere av dem har tidligere levert lignende bidrag i andre sammenhenger, men disse tekstene representerer et samlet oppgjør med det mangesidige uttrykket som dagens liberalisme representerer.

Er det mulig for det moderne mennesket å ikke være liberal? Betyr ikke liberal det samme som tolerant overfor livssyn, legning, kultur osv.? Dette har tydeligvis skapt en del forvirring. Men hvem har sagt at ikke sosialister kan være tolerante? I dette jubileumsåret er det bare å minne om at bolsjevikene avkriminaliserte homofili i Russland i 1917.

Artikkelsamlingen er blitt et friskt fremstøt som går i strupen på en ideologi som gjennomsyrer det politiske livet både i Norge og internasjonalt. Artiklene spenner fra rene filosofiske eller ideologiske tekster, der man går til roten av den moderne liberalismens røtter, og til å ta opp spesifikke politikkfelt som likestilling og miljø. Boken evner å gi et samlet bilde av hvordan liberalismen, som i dag først og fremst markerer seg som nyliberalisme, gjennomsyrer det meste av politisk tenkning. Det kan virke som om Margareth Thatchers påstand ”There is no alternative” er blitt virkeliggjort

I motsetning til det som gjerne er den gjengse oppfatning var ikke liberalismens pionerer tilhengere av massedemokratiet, men heller en form for aristokratisk styre, der privat eiendomsrett var selve grunnlaget. I dag er det lett å peke på hvordan nyliberalismen, som de fleste av artikkelforfatterne tar for seg, innsnevrer det demokratiske handlingsrommet.

Tendens er å løfte flere og flere områder ut av den politiske sfæren og over i juss eller forvaltning. Denne rettsliggjøringen skal sikre et fritt næringsliv, men denne friheten går på bekostning av folkestyrets ide om at et flertall skal kunne endre politikkens kurs. Demokratiet er låst av internasjonale avtaler utformet av overnasjonale organ hevet over de nasjonale, demokratiske institusjonene.

Ellers er tanken om markedsstyring helt sentral i dagens nyliberalisme. Her har sosialdemokratene også adoptert ideologien, ved for eksempel å implementere styringssystemer i offentlig sektor som etteraper det private markedet.

Et annet sentralt punkt i liberalismen slik den kommer til uttrykk i dag er det ekstreme individfokuset. På mange området har tanken om kollektive løsninger måttet vike for individuelle, samtidig som mer ansvar legges på den enkelte. Slik skapes vinnere og tapere, men i liberalismens tidsalder har taperne ingen sympati å hente. Enhver er blitt sin lykkes smed.

Slik er liberalismen de rike og mektiges ideologiske overbygning, de fattige og deklasserte har bare sin egen udugelighet å takke. Bidragsyterne til denne antologien håper nok at de skal bidra til en motreaksjon, og at de ved å vise/avsløre liberalismens lite sympatiske sider skal gi nytt liv til tanken om fellesskap og kollektive løsninger.

Denne leseren fikk flere aha-opplevelser mht hvor dominerende liberalismens tanker er, og i hvor stor grad liberalismen gjennomsyrer vår politiske hverdag. Vi kan nesten snakke om et nyliberalt hjernevask der nesten ingen har sluppet unna.

Men snur den politiske vinden nå?