Fred er ei det beste

”Fred er ei det beste
Fra innsiden av den norske ammunisjonsindustrien”
Av Dag Hoel

Spartacus Forlag AS, 2017 (280 sider)

En dokumentasjon på utviklingen av norsk ammunisjons- og våpenindustri, fra starten i 1896 og helt frem til i dag. På veien har det meste av etikk og motforestillinger gått dukken. Dagens Nammo er en suksessbedrift, godt integrert i internasjonal våpenindustri.

I 1896 ble Rødfos Patronfabrik til, på statlig initiativ. Bakteppet var behovet for å sikre at landet hadde tilgang på ammunisjon, i tilfelle konflikten med Sverige skulle utvikle seg til krig.

Men tidlig ble det klart at bedriften ikke ville overleve ved bare å produsere ammunisjon for det norsk forsvaret. Det innenlandske markedet var for lite. Ledelsen orienterte seg derfor mot utlandet, og allerede før 1. verdenskrig søkte bedriften om eksporttillatelse for ammunisjon til Serbia og Romania. Men myndighetene sa nei! Norge var redd for å bli innblandet i europeisk storpolitikk.

Et moralsk dilemma

I ”Fred er ei det beste” setter Dag Hoel sitt personlige stempel på historien om norsk våpenindustri. Hoel er født og oppvokst på Raufoss, og i tillegg til å grave i industrihistorien er han opptatt av det etiske og moralske aspektet ved våpenproduksjonen. ”Hvordan kan vi tro på arbeid for fred, når vi lever av krig?”, spurte han allerede som passelig opprørsk ungdom. På Raufoss fikk han aldri svar, der rådet tausheten. Når hele lokalsamfunnet er avhengig av bedriften blir det gjerne slik.

For Raufoss Ammunisjonsfabrikk ble 1. verdenskrig en gullalder, og 2. verdenskrig en oppgangstid. Den kalde krigens opprustningspolitikk betydde også gode tider. For krigsindustrien er fred og nedrustning synonymt med nedskjæringer, for Raufoss betyr det oppsigelser og arbeidsledighet. Der så Dag Hoel et dilemma som de fleste andre på Raufoss tilsynelatende ikke brydde seg om, eller godt kunne leve med.

Lokalhistorie med internasjonal betydning

Det er på mange måter en hjemvendt sønn som drar tilbake for å grave dypere i problematikken. Parallelt med industrihistorie og politikk blir det tid til å vandre på gjengrodde stier, og til å møte gamle venner og bekjente. Hoel er åpen om sitt prosjekt og får intervjue både direktører, arbeidere og fagforeningsfolk på våpenfabrikken. Her jobbet faren i alle år, samen med foreldrene til de fleste av Hoels venner og bekjente.

Omtrent halvveis i boken er det som om Hoel strammer skruen. Han blir mer og mer opptatt av hykleriet som ligger som en tykk tåke rundt norsk våpenhandel. Det offisielle Norge vil liksom ikke vedstå seg at konsekvensene av ammunisjons- og våpenproduksjonen er død og lidelse. Myndighetene skjuler seg derfor bak et regelverk som sier at eksporten ikke skal gå til land i krig, eller der krig truer.

Men i årenes løp har sannheten kommet på bordet flere ganger. For eksempel i 1989, da Arbeiderbladet kunne avsløre at M72-raketten fra Raufoss ble brukt på begge sider i borgerkrigen i El Salvador.

Panserbrytende ammunisjon

Selve kronjuvelen i varesortimentet er likevel 12,7 mm panserbrytende ammunisjon, en kule verden aldri hadde sett maken til da den kom på markedet. Blant brukerne, som det amerikanske forsvaret, går kulen under kjælenavnet ”Raufoss”. Denne djevelske oppfinnelsen ble en suksess under USAs invasjon i Irak i 1991, der maskingeværskytterne ble utrustet med den norskproduserte ammunisjonen.

Kulen trenger gjennom stålplater på helikoptre og biler, når den treffer mennesker eksploderer den og river kroppen i filler. Som en direktør ved Raufoss Ammunisjonsfabrikk sa den gang: ”Når en driver med forsvarsmateriell, er det kun ett mål. Det er å drepe mest mulig effektivt. Ellers er det ikke noe vits.”

Kulens suksess i Irak førte til at alle ville kjøpe. Ikke bare våre allierte ble kunder, snart var kulen i bruk i alle krigssoner, siden våre allierte i USA aldri har respektert norske begrensninger på videresalg.

Integrert i amerikansk våpenindustri

I boken dokumenterer Dag Hoel at begrensningene på norsk våpeneksport gradvis er bygget ned, og at vi i dag i praksis har en norsk våpenindustri som er integrert i den internasjonale. Valget om å kjøpe amerikanske F-35 kampfly har gjort Nammo, som bedriften heter i dag, til underleverandør.

Nammo har i dag salgskontorer over hele verden. Helt nylig har for eksempel VG avslørt at norske forsvarsprodukter brukes i borgerkrigen i Jemen.

Behovet for fiendebilder

Dag Hoel skriver mye om våpenindustriens behov for fiendebilder. I fredstider går forsvarbudsjettene ned, og det oppstår kriser i våpenindustrien. Dette skjedde i årene etter Berlinmurens fall. Når Jens Stoltenberg nå formaner alle NATO-land om å øke forsvarbudsjettene fungerer han derfor som industriens talsmann, og aksjekursene går i været.

Det var Dwight D. Eisenhower som allerede i 1961 advarte mot samrøret som det militær-industrielle kompleks representerer. Når opinionen fores med fiendebilder, videreformidlet av en servil og ukritisk presse, øker viljen til å prioritere opprustning. For våpenindustrien, på Raufoss, på Kongsberg og ellers i verden, er ”fred ei det beste”.