Den største forbrytelsen

”Den største forbrytelsen”

Ofre og gjerningsmenn i det norske Holocaust

Av Marte Michelet

Gyldendal Norsk Forlag AS, 2014 (314 sider)

Antall bøker som utgis om 2. verdenskrig synes å være økende! I bokhandlerne fyller nye bøker om krigen egne hyller, og salget virker å gå strykende. Denne boken har nå kommet i sitt 7. opplag ett år etter utgivelsen, og er altså en bestselger.

Journalisten Marte Michelets første bok er en medrivende fremstilling av de norske jødenes skjebne under 2. verdenskrig. Jeg skriver medrivende, for det er en spennende historiefremstilling hun serverer, om et tema som 70 år etter krigens slutt ennå ikke er uttømt. Det mangler ikke på bøker om 2. verdenskrig i Norge, og også de norske jødenes skjebne er det blitt skrevet bøker om tidligere. Derfor er det litt rart å se at Michelets bok er blitt mottatt som om det skal være første gang dette tragiske krigskapittelet fortelles, det er det selvsagt ikke. Både Ragnar Ulstein og Kristian Ottosen har skrevet om dette før, uten at det gjør denne fremstillingen noe dårligere.

Dette er ingen faghistorisk bok, og derfor kan Marte Michelet ta seg friheter. Hun dramatiserer stoffet rundt den jødiske familien Braude, som ved krigsutbruddet var bosatt på Grunerløkka (ofre), og deres motsats – den norsk statspolitimannen Stian Beck jr. og den tyske Gestapo-offiseren Wilhelm Wagner (gjerningsmenn). Denne dramatiseringen gjør henne i stand til å si hva disse personene tenker og føler i gitte situasjoner, noe som selvsagt er en dikters grep. Så selv om hun er nøye med å henvise til kilder blir det et element av fiksjon her. Men de historiske hendelsene er veldokumenterte.

Det jødiske miljøet i Norge i 1940 var lite, i underkant av 2000 personer. Av disse var langt ifra alle praktiserende i den jødiske tro, mange var sekulære og hadde ingen egentlig jødisk identitet. Men den 26. november 1942, da skipet ”Donau” forlot Oslo havn med over 700 norske jøder i lasterommet, spilte det ingen rolle. Disse menneskene ble arrestert og deportert fordi de ble klassifisert som jøder av NS og de tyske okkupantene. Ingen av dem visste imidlertid på dette tidspunkt at livet skulle enda i Auschwitz noen dager senere.

Michelet bruker 200 sider på å komme frem til november 1942, og deportasjonen. Det er interessant å lese om den første jødiske innvandringen til Norge, for meg var dette nytt stoff. De fleste jødene i Norge innvandret fra Litauen på begynnelsen av 1900-tallet, etter å ha flyktet fra pogromer. Jøder i tusentall utvandret vestover, bare et fåtall kom til Norge. Michelet dokumenterer godt den skepsisen som fantes mot jøder i Norge, noe som for så vidt ble dokumentert i Grunnloven fra 1814, men som levde videre helt åpenlyst i samfunnet.

Nazistene kunne koble jødehatet med kommunisthatet, og frykten for Sovjetunionen. Da den tyske offensiven mot Sovjetunionen satte inn i juni 1941 (”Operasjon Barbarossa”), ble dette samtidig startskuddet på fryktelige massakre og ufattelige krigsforbrytelser mot den jødiske befolkningen i Sovjetunionens vestlige republikker. Pogromer og jødeforfølgelser hadde inntruffet flere ganger under Tsaren, og uviljen, mistenksomheten og hatet mot jøder lå latent i befolkningen her. Å lese Michelets beskrivelser av ugjerningene som fant sted i Litauen og Ukraina i juni 1941 får deg uvilkårlig til å trekke paralleller til de herjingene som dagens IS-terrorister begår i Syria og Irak. Disse krigsforbrytelsene, som også norske soldater i tysk tjeneste må ha deltatt i, virker faktisk et hakk verre!

Da ”Donau” forlot Oslo havn i november 1942 visste ikke de norske jødene hva som ventet dem. Selv om ryktene gikk visste tilsynelatende ingen at utryddelsen av jøder hadde fått et nærmest industrielt preg i den effektive utryddelsesleiren Auschwitz. 767 norske jøder ble sendt til denne leiren, bare 34 overlevde. Medregnet drepte på norsk jord ble til sammen 765 jøder fra Norge ofre for Holocaust. Av de norske jødene klarte ca. 1.100 å flykte fra Norge før denne fatale aksjonen, i all hovedsak til Sverige. Mange nordmenn bisto jøder på flukt. Det betyr 6 av 10 norske jøder faktisk overlevde 2. verdenskrig.

Solar

”Solar”

Av Ian McEwan, oversatt av Halvor Kristiansen

Gyldendal Norsk Forlag, 2010 (321 sider)

Ian McEwan er en feiret forfatter med en lang rekke utgivelser bak seg. McEwan skriver i en rekke genre, og de aller fleste romanene hans er oversatt til norsk. Likevel har jeg kun lest den korte romanen ”Ved Checil Beach” fra 2007, før jeg nå tok fatt på ”Solar” fra 2010. Det er mer enn nok til å si at dette er en forfatter vel verdt å bruke tid på.

I ”Solar” møter vi nobelprisvinneren Michael Beard, en fysiker på noen og femti år, som er i ferd med å gå inn i sin femte skilsmisse. Michael Beard er ingen sympatisk hovedperson i utgangspunktet, noe han også på sett og vis innser selv. I tillegg til å være en rundbrenner er han også klar over at han faglig sett for lengst har nådd toppen, og at han nå surfer godt på nobelprisen han vant i unge år. Han låner navnet sitt ut til diverse konferanser og læreinstitusjoner, men først og fremst til et forskningssenter som satser på fornybar energi. Beard selv er riktignok ikke helt overbevist om at global oppvarming er menneskeskapt, og han er ikke mer enn halvhjertet interessert i vindkraftprosjektet som forskningssenteret arbeider med.

Passert 50, faglig umotivert, og med snart eks-kone nr. 5 på cven, har han likevel nok selvinnsikt til å oppleve en livskrise. Bedre blir det ikke når han innser at den betydelige yngre kone nr. 5 er for god til å miste. Hun har innledet et forhold til håndverkeren som er i gang med oppussing i huset, en opplagt hevnakt. Verre skal det imidlertid bli da Beard fersker en ung forsker fra stiftelsen i sin egen morgenkåpe på sofaen, også han på besøk hos konen. At episoden ender i en dødsulykke som lett kan tolkes som drap, gjør tilværelsen akutt komplisert for vår hovedperson.

”Solar” inneholder nok dramatikk til å fremstå som en handlingsdrevet roman, og boken er både underholdende og morsom. Men denne leseren kan ikke unngå å la seg imponere av McEwans utvilsomt gode innsikt i forskningstemaene han tar opp. Dette er en forfatter som ikke tar lett på research! En lengre sekvens handler da også om et tokt til Svalbard, der noen forskere, men samtidig langt flere kunstnere og artister, skal bo noen døgn i isen for ”å sette fokus” på global oppvarming.

En god sekvens i boken er en begripelig konfrontasjon mellom naturvitenskapsmannen Beard og en postmodernistisk humanist, som havner i samme politisk oppnevnte kommisjon. Her får vi på en underholdende måte synliggjort en vitenskapsteoretisk feide som rir akademia med jevne mellomrom. Høres det ikke morsomt ut sier du? Det er det!

Underkastelse

”Underkastelse”

Av Michel Houellebecq, oversatt av Tom Lotherington

Cappelen Damm, 2015 (266 sider)

Den alltid like kontroversielle Houellebecq har også i år klart å sette litterær dagsorden, og ikke bare i hjemlandet Frankrike. Her til lands har for eksempel Rune Berglund Steen, leder for Antirasistisk Senter, kommet med følgende kraftsalve:

-         - Trolig er dette det mest rendyrkede stykket høyreekstrem litteratur som har befunnet seg på norske bestselgerlister i nyere tid. Hvordan har det seg at vi, fire år etter 22. juli, ikke gjenkjenner Fjordmans og Breiviks tankegods når det roper oss i møte?

Det skal sies at Berglund Steens tolkning av romanen skiller seg ut, men det er ikke tvil om ”Underkastelse” er en roman som kan leses på mange måter. En ikke akkurat typisk høyreekstrem tenker som Bård Vegard Solhjell (nestleder i SV) leser boken som en påminnelse om hvor viktig det er å kjempe for et sekulært samfunn.

Hovedpersonen Francois er en lett gjenkjennelig karakter for de som har lest romaner av Houellebecq tidligere. Vi møter nok en gang en middelaldrende akademiker av det livstrette og kyniske slaget, han som har gjennomskuet alt og kommet til at tilværelsen er heller meningsløs. Men som hos samtlige av Houellebecqs mannlige hovedpersoner er det tross alt noe som fortsatt gir livet mening, og det er jakten på sex. Francois benytter seg av de muligheter som byr seg hos sine kvinnelige studenter, og hvert år kommer det nye, friske jenter til auditoriet hans. En mening finnes det altså tross alt, selv om han må innse at karrieretoppen bel nådd allerede i 2007, da doktorgradsavhandlingen om den pessimistiske forfatteren Joris-Karl Huysmans ble fullført.

Men denne kyniske holdningen er selvsagt ikke det som bringer kontroversen inn i årets Houellebecq roman. Nei, her har forfatteren sett inn i glasskulen og forutser at presidentvalget i 2022 ender med at kandidaten for Det Muslimske Brorskap velges til president i Frankrike. I andre valgomgang må nemlig velgerne velge mellom Nasjonal Fronts Marine Le Pen og Brorskapets Mohammed Ben Abbes, etter at sosialistenes kandidat slås ut allerede i første valgrunde. For å demme opp for de høyreekstreme nasjonalistene inngår resten av det politiske Frankrike en politisk hestehandel med Ben Abbes, og med støtte fra disse velges det som skal være en ”moderat” muslim til president.

I romanen gir Houellebecq en plausibel forklaring på hvordan dette kan skje. Det er muligens dette som får Antirasistisk Senters mann til å se rødt. For de som ikke har for vane å lese en roman som uttrykk for en forfatters personlig meninger, kan tvert imot ”Underkastelse” fungere som en god satire, en dystopi, eller et skrekkscenario. Den ”moderate” Ben Abbes innfører et styre der kvinnenes plass er i hjemmet (noe som er et effektivt botemiddel mot arbeidsledighet), og kjønnssegregering innføres i skolen. Samtidig strømmer Saudi-Arabiske penger til Universitetet, og akademikeren Francois får lønns- og arbeidsvilkår som han tidligere bare kunne drømme om. Prisen? Å konvertere til islam. Men for Francois, som i bunn og grunn ikke har så mange prinsipper å gi slipp på, er ikke valget så vanskelig. Utsikten til å kunne ta seg fire koner veier opp for det meste …

”Underkastelse” kan altså leses på mange måter. De som kjenner Houellebecq fra før blir garantert ikke skuffet. Reaksjonene på boken kan bare karakteriseres som en suksessfaktor.

Innsirkling 3

”Innsirkling 3”

Av Carl Frode Tiller

Aschehoug & Co, 2014 (475 sider)

Så har Carl Frode Tiller fullført sin Innsirkling-trilogi, og alle synes å være enige om at dette blir stående som et hovedverk i nyere, norsk litteratur. Over neste 1.200 sider har leserne kunne følge jakten på et liv, nærmere bestemt livet til David, som via en avisannonse ber folk som har kjent ham om å skrive og fortelle ham om seg selv. David har nemlig mistet hukommelsen, og trenger hjelp til å finne tilbake til sitt eget liv.

Slik har det i hvert fall sett ut i de to foregående bøkene, som jeg har lest med stort utbytte, rett og slett fordi Carl Frode Tiller er en forfatter med stor innsikt i menneskesinnet, og som er en makeløs skildrer av samspillet mennesker imellom.

Heldigvis oppdaget jeg Tillers forfatterskap tidlig, og allerede debutromanen ”Skråninga” fra 2001 spikret seg fast i hukommelsen som en leseropplevelse. ”Bipersonar” fra 2003 var ikke stort dårligere. Men det er i ”Innsirkling” 1, 2 og 3 at Tiller slår opp det riktig store lerretet, og om noen var i tvil: Han fullfører med stil.

En utfordring for denne leseren (og for andre som leste bok 1 og 2 når de kom ut) er det selvsagt at det har gått noen år siden de to første bindene kom ut. Det tok forfatteren 7 år å fullføre historien. Detaljene er derfor ikke helt på plass, og lesningen av ”Innsirkling 3” lider kanskje litt av at noe har gått i glemmeboken. Likevel gikk det raskt å komme gjennom de 475 sidene (den lengste boka i trilogien). Tiller skriver uanstrengt, språket flyter godt, kanskje fordi mye fortelles i en ganske muntlig stil, uten altfor intrikat språkføring.

Det som gjør ”Innsirkling”-bøkene til stor litteratur er allikevel forfatterens evne til å avdekke spillet som foregår mellom romanpersonene. Tiller er utdannet historiker, men du mistenker han for å være psykolog med mange års erfaring fra terapeutisk virksomhet. Som i annen god litteratur kan du lære mye om det å være menneske av å lese Carl Frode Tiller.

Heldig er den leser som ikke har oppdaget denne trilogien enda. Da kan vedkommende starte med bind 1 og ha bok 2 og 3 klar ved siden av seg. Sjansen er nemlig stor for at leseren vil sluke alle 3 bøkene i ett jafs, tiden det tar er en god investering.

Lysår

”Lysår”

Av James Salter, oversatt av Eve-Marie Lund

Arneberg, 2013 (404 sider)

”Light years” kom ut i USA i 1975, men det tok nesten 40 år før den kunne leses på norsk. Salter døde nylig, han ble 90 år. Det virker som om James Salter er enda en stor, amerikansk forfatter som blir oppdaget her i Norge flere år på etterskudd, slik John Williams (”Stoner”) og Richard Yates (bl.a. ”Revolutionary Road”) har blitt det. Ellers er Richard Ford Salters største fan. Boken starter med et 12 siders langt forord av Ford, der han plasserer Salter helt oppe blant de aller største amerikanske forfatterne. I følge ham ”skriver Salter amerikanske setninger bedre enn noen annen i vår tid.” Så da er lista lagt …

I ”Lysår” møter vi ekteparet Viri og Nedra Berland. Han er arkitekt med kontor på Manhattan, mens hun er hjemmeværende og styrer huset ute i suburbia, hyppig avbrutt av shoppingturer inn til byen. Når boken starter på 1960-tallet en gang er ekteparet i midten av 30-årene, og egentlig på høyden. I hvert fall er det slik de oppfattes av venner, de fremstår som et perfekt par, to døtre gjør det hele komplett. Et par som kan misunnes av andre, og som er dyktige til å vise frem vellykketheten sin, i form av middagsselskaper i sin landlige villa ved Hudson-elva.

Men ganske snart blir det klart at ikke alt er perfekt. Ikke i livet, og ikke i ekteskapet. Arkitekten føler ikke at han har nok suksess, husmoren blir ikke fullt ut tilfredsstilt av hjemlige sysler og shopping. Begge ektefellene er utro. Det blir som et rop: Livet må vel ha mer å by på enn dette?

Når de to døtrene entrer voksenlivet har ekteparet gått hver til sitt. De er likevel ikke fiender, men bevarer en respekt og en slags kjærlighet til hverandre til tross for fysisk avstand. Begge er drømmere, og drømmene er gjerne plassert i Europa. Begge reiser ut og treffer nye mennesker som de involverer seg i, livet går sin gang, men glansen er nettopp det; bare glans.

Det hviler en slags resignasjon over både Viri og Nedra. Viri ser på seg selv som gammel, selv om han på slutten av boken ennå ikke har fylt 50 år. Likevel bærer han på en skuffelse, en følelse av tap, livet har liksom ikke blitt slik som det så ut til å bli i starten. Det er et privilegert ektepar vi snakker om, men jakten på lykken synes like vanskelig for disse som for andre, langt fra så begunstigede mennesker.

Så var det James Salters språk da, som skal skrive ”amerikanske setninger bedre enn noen annen i vår tid.”  Selv i en norsk oversettelse merker man raskt at dette er en forfatter med en særegen prosa. Boken krever litt mer oppmerksomhet, noe som bidrar til å gjøre leseropplevelsen sterkere.