Den narsissistiske kultur

”Den narsissistiske kultur”

Av Christopher Lasch, oversatt av Trond Berg Eriksen

Bokklubben, 2006 (300 sider)

Boken kom ut i 1979 og den fulle tittelen er ”The Culture of Narcissism – American Life in an Age of Diminishing Expectations”. Boken inngår som en av hundre bøker i Bokklubbens kulturbibliotek, en serie der hundre norske professorer i 1998 kåret de 100 viktigste bøkene som har vært med på å prege vår kulturhistorie. Spennvidden i dette utvalget er stort – fra antikkens tenkere og opp til våre dagers ledende filosofer.

Myten om Narcissus, eller Narkissos, er hentet fra antikken og gresk mytologi. I følge sagnet var han en vakker unggutt som ble forelsket i sitt eget speilbilde, da han oppdaget speilingen av sin egen skikkelse når han bøyde seg ut over et glassklart vann. Han ble da så selvforelsket at han falt uti og druknet.

“Den narsissistiske kultur” er historikeren Christopher Lasch’ bredt anlagte analyse av det amerikanske samfunnet, slik han observerte det på slutten av 1970-tallet. Lasch oppgjør vakte stor oppmerksomhet og boken ble en bestselger. Det er tydelig at Lasch traff en nerve. Lasch mente å se et tydelig skille i selve kulturen, der en ny personlighetstype i stadig større grad fortrengte den vante, gamle og satte sitt preg på hele samfunnet – fra individet, til kulturlivet, til familien, til skolesystemet, til politikken osv. Selve endringstidspunktet syntes å være 1968, ungdomsopprørets store år.

USA på slutten av 70-tallet var et samfunn i forandring, like mye mentalt som materielt. Mange hadde mistet illusjonene mht politikken, presidentembetet var skandalisert etter Nixon, Vietnamkrigen var tapt, ungdomsopprøret hadde ebbet ut i ingenting. Optimismen var borte, og (med den nære historien litt på avstand) vet vi at en ny, aggressiv høyrebølge var rett rundt hjørnet.

At illusjonene brast på så mange området førte til at folk vendte seg innover i seg selv, og en dyrking av individet, individualisme og selvrealisering skjøt fart (i ettertid kan vi se at dette var et ideelt klima for ”det nye høyre” i politikken). I følge Lasch var dette historisk nytt, og sett i ettertid er det lett å se at denne samfunnsutviklingen ikke kan isoleres til USA alene, men raskt ble et karakteristika for den vestlige verden. Myten om Narkissos har også gitt navn til narsissisme, negativ eller positiv ”selvforelskelse” eller ”ekstrem selvopptatthet”, og sinnslidelsen narsissistisk personlighetsforstyrrelse.

I boken kommer Lasch med en serie eksemplet fra amerikansk kultur- og samfunnsliv slik han observerte det på 70-tallet. Med historikerens kunnskaper kan han speile samtiden mot fortiden, og det han ser er nærmest fremveksten av en ny personlighetstype, et menneske med en tilnærming til livet og samfunnet rundt seg som ikke har sett sin like i hele menneskehetens historie. En navlebeskuende, innadvent, selvsentrert, egoistisk og individfokusert kultur tok over.

35 år etter at boken kom ut er det jo påtakelig hvor mye lenger vi i dag har kommet på denne narsissistiske veien. Det virker som om Lasch bare observerte selve starttidspunktet. Han kommer med mange eksempler fra amerikansk kulturliv, for eksempel litteraturen. Hvordan han hadde karakterisert dagens litteratur kan vi bare gjette oss til, men selv ikke Lasch kunne vel forutse at en forfatter som Knausgård skulle høste internasjonal suksess med en 6-binds selvbiografi, der navlerusket blir studert med lupe.

Deler av Lasch kritikk, for eksempel det han anser som forfallet i skolen, virker faktisk reaksjonært. På slutten av 60-årene skjedde det en markant endring av skolesystemet i store deler av den vestlige verden. Langt flere fikk tilgang til utdanning, dette i seg selv skapte selvsagt endringer. Tidens anti-autoritære strømning skapte også rom for andre undervisningsformer, og forholdet mellom lærer og elev ble aldri det samme. Også det Lasch skriver om familien virker underlig gammelmodig. Mer tankevekkende kan hans beskrivelse av den nye retningen innen religiøsiteten være, der ”den moderne troende” føler seg suveren nok til å ”shoppe” det beste fra en eller gjerne flere religioner, og på den måten forme en egen, individualistisk trosretning. Slik slipper det moderne, religiøse menneske å forholde seg til religionens autoriteter, og dogmer som ikke lenger kan tåle dagens lys.

Christopher Lacsch døde i 1994. Han slapp derfor å være vitne til det siste tiårets trender innen reality-tv, blogging, og allslags sosial media, for ikke å snakke om smarttelefonens utbredelse, alt som i dag er selve næringsgrunnlaget for den moderne, narsissistiske personlighetsforstyrrelse, en lidelse som synes så utbredt at den ikke lenger kan defineres som en patologisk lidelse, men tvert imot er blitt den nye ”normalen”. Man kan jo bare forestille seg scenen der Lasch’ egne studenter, om han hadde vært en levende, fetert historieprofessor i dag, hadde stimlet sammen rundt ham for å ta sine ”selfies”.

Kometenes øyeblikk

”Kometenes øyeblikk”

Av Odd W. Surén

Aschehoug, 2001 (283 sider)

En typisk ”romanhelt” i Odd W. Suréns univers: En middelaldrende ungkar bosatt i Nord-Hordaland, tidligere lærer, nå nyansatt kultursekretær i kommunen. Utstyrt med minimalt av selvtillit og full av innbilte komplekser, med et rikt indre liv og skarpe iakttakelser av omgivelsene. Slik er Tommy Kristoffersen.

Dette er bok nr. 2 i trilogien om Tommy K., en serie jeg kun kjenner av omtale siden jeg verken har lest første eller siste bind. Det er uansett frittstående romaner det er snakk om, så de kan gjerne leses separat.

Romanen ”For hva det er verdt” fra 2010 var mitt første møte med Suréns forfatterskap. Den var en liten åpenbaring, en veldig trivelig leseropplevelse. I ”Kometenes øyeblikk”, som altså ble skrevet nesten et tiår tidligere, er det lett å kjenne igjen fortellergrepet. Den forkomne ungkaren med mild sosial angst er en karakter Surén tydeligvis trives med, en romanpersonlighet som innbyr til mye komikk, om enn av den lett tragiske sorten. Som Ingvar Ambjørnsen gjør med Elling går Surén inn i hodet på Tommy og gir oss dypere innsikt i en tilsynelatende sky og innesluttet karakter. Men der Elling er en skikkelig outsider er Tommy Kristoffersen tross alt en velfungerende lønnsmottaker på overflaten.

I ”Kometenes øyeblikk” er det en 25-års markering av avslutningen på gymnaset som er sentrum for fortellingen. Halve boken går med på å skildre kvalene mht. om Tommy skal stille på arrangementet eller ikke, noe som gjør at han må fly til Oslo. Anslagene er lovende, men det hviler noe uforløst over historien som gjør at leseren forventer noe mer enn det som etter hvert kommer.

Sånn sett var ”For hva det er verdt” en langt mer vellykket roman, fortellergrepet er mye av det samme, men den romanen makter å holde på en fortettet stemning helt til siste side. ”Kometenes øyeblikk” blir litt for slapp i fisken.

Sjelens Amerika

Tekster 1996 – 2013

Av Karl Ove Knausgård

Forlaget Oktober as, 2013 (396 sider)

I aller siste essay i denne samlingen finner vi ”Dit ut der fortellingen ikke når”, en tekst der vi kommer kloss på forfatteren Karl Ove Knausgård. Over 30 sider forteller Knausgård om sin manglende tro på eget forfattertalent, og gir samtidig et innblikk i forlagenes indre liv, der redaktørene råder. I følge Knausgård er han nemlig et null uten redaktøren – og da snakker vi om en bestemt redaktør. Samtidig slås det endelig fast at håpefulle forfattere aldri når frem ved å sitte på enerom og streve, for så å sende manus inn til forlagene. Forlagsbransjen fungerer ikke slik lenger, nå er det nærmest regelen at folk inviteres inn i varmen og med redaktørens kyndige hjelp skriver boken, nærmest i team.

Litteraturhistorien har jo ellers avdekket at Raymond Carvers redaktør må få æren for at Carver er et verdensnavn, og ikke bare en forfatter i mengden.

Dette essayet har tidligere stått på trykk i Samtiden (2013). ”Sjelens Amerika” består ellers av 5 tidligere upubliserte essays, noen tidligere trykte, og en del omarbeidede og utvidete tekster. Nesten 400 sider, som jeg kom gjennom raskere enn forventet.

Knausgårds essays spenner ganske vidt. Nærlesning av klassikere (som Hamsun) avslører at Knausgård kunne drevet det langt innenfor litteraturvitenskapen. Denne kunnskapen blomstrer virkelig i essayet ”Hjelpemann på Bibelen”, der Knausgård forteller om sitt bidrag i arbeidet med den siste oversettelsen av selveste Guds ord. Dette essayet var interessant også for en ateist, siden det viser hvilket uendelig rom for tolkning som ligger i grunntekstene. Tre essays om tre kvinnelige fotografer blir for mye for meg, i hvert fall siden jeg ikke har sett bildene til disse fra før. Men da er det greit å hoppe litt fremover, for det er naturlig at ikke alle tema i en slik samling interesserer en leser like sterkt.

Siden det er 22. juli i dag er det på sin plass å stoppe opp ved ”Det monofone mennesket”, der Knausgård analyserer Anders Behring Breivik. I alt som er skrevet om denne mannen og hendelsene denne dagen for 3 år siden er Knausgårds bidrag mer enn leseverdig. Knausgård klarte jo å bake inn et 400-siders essay om Hitler i Min Kamp 6, så på sett og vis er det ikke så rart at han har mye å komme med også om vår egen, nasjonale tragedie.

”Sjelens Amerika” er blitt en suksess, med et opplag på 5000 og solgt til 5 land foreløpig. Ganske bemerkelsesverdig for en norsk essaysamling!

Brenn huset ned

”Brenn huset ned”

Av Frode Grytten

Forlaget Oktober AS, 2013 (186 sider)

Frode Grytten har tidligere gjort bruk av musikalske favoritter i bøkene sine, med The Smiths og Morrissey som klareste eksempler. I ”Brenn huset ned” er det de fire medlemmene av The Clash som er sentrum i romanuniverset.

Historien er lagt til sommeren 1981, da The Clash skal spille en serie konserter på New York-klubben Bond’s International Casino. Trippelalbumet ”Sandinista” er nettopp kommet ut og ”bandet er på høgda av karrieren og på kanten av stupet”, som Grytten selv så treffende formulerer det.

Romanen er slik komponert at de fire gutta i bandet; Joe Strummer, Mick Jones, Paul Simonon og Topper Headon får hver sin seksjon i romanen, der forfatteren i tur og orden tar for seg den enkeltes ståsted denne spesielle sommeren, selvsagt innlagt tilbakeskuende blikk som samlet gir et bra bilde av The Clash historie frem til da.

Er det nødvendig at leseren kjenner The Clash og miljøet rundt for å ha utbytte av boka? Siden denne leseren jo kjenner bandet godt fra før, og også punkscenen gruppa sprang ut av, blir vel svaret både ja … og nei. Det er avgjort en fordel, men samtidig er det de fire medlemmenes indre tanker og følelser som Grytten er opptatt av, og som sådan kan en leser som er ukjent med bandet også ha utbytte av romanen.

Så vidt jeg kan skjønne er de ytre hendelsene autentiske nok. Gryttens bandhistorie blir litteratur fordi han makter å gi medlemmene et troverdig, indre liv, der de fires innbyrdes relasjoner står i sentrum. Dette gjøres i et poetisk og varmt språk som løfter historiene bort fra rockemytologien og de vanlige klisjeene, og over i et indre landskap som skaper sympati og oppriktig medfølelse. Her ligger forfatterens mesterklo og det som gjør ”Brenn huset ned” til en god leseropplevelse.

Grytten har alltid hatt et godt tak i novelleformen, og det som forlaget gjerne har solgt som ”roman” har som oftest vært noveller sydd sammen med en eller flere røde tråder (som ”Bikubesong”). Her har Frode Grytten igjen brukt sitt spesielle grep, denne gang ved å portrettere fire musikere på toppen av sin karriere. I sum kan vi godt kalle det en roman, til og med en vellykket roman har det blitt.

Magdalenafjorden

”Magdalenafjorden”

Av Kjartan Fløgstad

Gyldendal Norsk Forlag AS, 2014 (303 sider)

I sin nye roman fortsetter Kjartan Fløgstad med sin litterære utforskning av visse historiske linjer fra det 20. århundre. Dette ambisiøse prosjekt kan sies å ha startet opp med romanen ”Grand Manila” (2006), og ble videreført i ”Grense Jakobselv” (2009) og ”Nordaustpassasjen” (2012). ”Magdalenafjorden” tar i likehet med de to foregående navnet sitt fra nordlige, for ikke å si arktiske, himmelstrøk, og i dette tilfellet fra en fjordarm på den nordvestlige spissen av Svalbard. Men det drøyer helt mot slutten av romanen før leseren, via et utall geografiske hopp, ledes til dette landskapet.

Fløgstads litterære metode har blitt å dikte, for ikke å si spekulere (noen vil kanskje også si konspirere), rundt historiske hendelser og personer. Temaene hentes gjerne fra den brytningstiden som mellomkrigstiden var, der klare ideologier som fascisme og kommunisme sto steilt mot hverandre.

Mens ”Nordaustpassasjen” var en dystopi, der politiske trekk i fortiden og samtiden ble projisert inn i et nært fremtidsscenario, er tidsperspektivet i årets roman 1930-årene og fremover mot 1970-tallet. Fløgstad bruker noen historiske personer av det heller obskure slaget som sentrale karakterene i sin nye roman, nærmere bestemt to kvinner med navnene Adi Enberg og Marina Noreg. Begge to levde et gangske usannsynlig omflakkende liv og var på visse tidspunkt i historien involvert i politiske hendelser og miljøer som Fløgstad viser stor fascinasjon for. Så har han diktet opp en tredje kvinneskikkelse – Magdalena Freud Joyce (!) – som gis en bærende rolle i trespann med disse.

Alle gode Fløgstadroman inneholder selvsagt kapitler og/eller karakterer fra det fiktive industristedet Lovra (som likner svært på Sauda). Så også denne. Åpningskapitlet introduserer oss for Franklin Pettersen Tverrli, en unggutt som på sin førstereistur som byssegutt i utenriksfart nektes å gå i land i USA, fordi amerikanske myndigheter anser ham som en politisk tvilsom fyr. Slik kobler Fløgstad oss opp mot norske redere, og deres samrøre med politiske regimer som vi offisielt tar avstand fra, som Spania under Franco.

Fløgstad har selv sagt at han startet opp som en apolitisk forfatter, i dag er han kanskje vår mest politisk bevisste, og han har mye politikk å hjertet. I denne romanen er koblingen mellom modernismen i kunsten og den fascistiske bevegelsen et poeng han vil belyse. Overraskende mange sentrale kunstnere/litterater i det 20. århundre var høyrevridde og antidemokratiske, til tross for at den kunsten de skapte var banebrytende og radikal. For Fløgstad (og andre) er dette et paradoks å stoppe opp ved.

Som roman er ”Magdalenafjorden” en til tider forvirrende og springende bok. Hvis dette er Fløgstads avslutning på en syklus, der de fire siste romanene utgjør en løst forbundet helhet, må denne sies å være den svakeste. På et tidspunkt går leseren litt trøtt og ønsker seg mer utvikling eller retning på stoffet.

En digresjon til slutt: I følge kartverket til Norsk Polarinstitutt (som vel er selve autoriteten på området) heter ikke fjordarmen nordvest på Svalbard Magdalenafjorden, men derimot Magdalenefjorden!